«Sønnen min på 12 fikk meg til å våkne: – Pappa, jeg trodde du elsket United, jeg, sa han»

Dagen jeg mistet meg selv

Av: Dagfin Anthun

Jeg har alltid elsket Manchester United, og vært en stolt fan i tykt og tynt, trodde jeg.

For jeg husker godt at liverpool-fansen spesielt og arsenal-fansen lo og hånet meg da jeg gikk på skolen med United-trøye i 1985, men jeg holdt hodet høyt hevet og kunne smelle tilbake med at vi hadde verdens beste spiller (Bryan Robson) og at vi som regel alltid banket de lagene i ligaen i enkelt kamper.

Så fikk det heller være at de to lagene byttet på å vinne ligaen, sammen med Everton som også var gode på den tiden der, tro det eller ei.

Vi var ikke mange United-fans på Voss (hjembygda mi) på den tiden, men vi lot oss ikke pille på nesen, og til og med rivaliserende fans måtte innrømme at vi spilte fin fotball, selv om det aldri holdt helt inn.

Men så kom en rar skotte inn, jeg ble først sur, for jeg likte Big Ron. Han var ikke som andre managere, var alltid liv og action rundt han, og som sagt, fotballen vi spilte var til tider briljant. Så jeg var veldig spent på hva denne karen her kunne få til.

Til å begynne med så var det ikke akkurat så veldig mye å rope hurra for, vi fikk blant annet grisebank av city og ble pisset på av all slags fjase-lag, men om ikke annet så fortsatte vi å slå Liverpool i liaen, i tillegg til at fotballen etterhvert ble bedre og bedre.

Inn kom herlige typer som Ince, Bruce, Pallister, fantastiske Irwin, McClair, Sharpe, Hughes, Kanchelskis, og Schmeichel for å nevne noen.

Jeg husker godt at en av mine favorittspillere (tro det eller ei) var Clayton Blackmore.

ENORM SKUDDFOT: Clayton Blackmore.

Han var langt fra den beste, men han løp ræva av seg og han noen fantastiske skudd og ikke minst pasninger.

Vi hadde pur dynamitt på midten med Robson og Ince, og kraftpluggen Hughes framme der, han kriget og slåss for laget til fløyta gikk.

 Jeg elsket det, nå begynte vi virkelig å se ut som en tittelkandidat i stedet for et nesten-lag.

Vi vant FA-cupen mot Palace, vi banket Barcelona i europacupen, magiske Robson så bedre ut enn på mange år, og plutselig ble det flere og flere United fans på Voss, nå begynte til og med Liverpool-fansen å svette.

FEIRET SCORING: Steve Bruce og Lee Sharpe etter 1-0 mot Barcelona i cupvinnercup-finalen.

Så kom sesongen vi hadde ligagullet i lomma, vi ledet suverent på Leeds, og hadde alt i egen lomme.

Vi trengte bare å slå Forest, og ikke minst West Ham, så var vi der. Men det ble i stedet et gedigent mageplask, hvor Liverpool-fansen danset rundt av glede og jublet over at vi nok en gang snublet når det gjaldt som mest.

Selv ble jeg litt overrasket over egen reaksjon, for ikke knakk jeg sammen, ikke disset jeg spillerne våre for å være møkk, osv.. I stedet var jeg fylt av pur optimisme om at neste sesong, den var vår, nå skulle vi søren meg vise alle hva vi var laget av.

Inn kom Dion Dublin, må innrømme at jeg digget han, en skikkelig plugg, og han sviktet ikke, han, stod på og gav absolutt alt. Men så ble han skadet og inn kom vår venn Cantona.

Rart hvor mye en spiller kan bety, for plutselig så satt alt på plass, akkurat som et fullført puslespill.

DEN SISTE BITEN I PUSLESPILLET: Eric Cantona.

Nå ble vi plutselig mer eller mindre uslåelig og da vi til slutt vant ligaen, så satt jeg og grein gledestårer sammen med resten av United fansen på Voss, jeg husker det som om det var i går, fantastisk øyeblikk.

Robson fikk omsider belønningen han fortjente, og Liverpool som hadde hovert året før, var bare blitt en vits av et lag. Nå var det vår tur til å dominere.

For noen år det ble, nesten så jeg må klype meg i armen når jeg tenker på det.

Scholes, Keane, Beckham, Ferdinand, Nistelrooy, Stam, Vidic, Evra, Neville, til og med norske innslag, herlige Ronny Johnsen som aldri gjorde en dårlig kamp, Henning Berg og vår egen Ole Gunnar.

Vi var verdens beste lag over så lang tid og med så mange fantastiske øyeblikk at det er umulig å plukke ut noen få.

Men så helt ut av det blå, så pensjonerte Sir Alex seg, og da fikk jeg en skikkelig dårlig magefølelse. Var det virkelig slutt på moroa?

Dessverre var svaret på det her ja!

Vi ansatte fullstendig feil managere, og med fryktelige spillerkjøp, og jeg merket at jeg dessverre endret meg.

I stedet for å heie på alle spillere og glede meg til hver kamp, så begynte jeg til slutt å føle meg likegyldig, og da stakkars Ole Gunnar ble maltraktert med sifre jeg ikke skal nevne, så mistet jeg meg selv.

Det var dagen jeg ble en ufyselig supporter og skrev stygge innlegg om spillere, trykte liker på regelrette mobbemeldinger om diverse spillere og det kom til det punktet at jeg håpet United ville tape slik at vi fikk ny manager.

Da ble jeg skremt, og måtte faktisk ta telling og en lang pause både fra leserinnlegg og hele United.no.

Hva hadde hendt?

Hvor ble det av den gutten som elsket United uansett og som selv om vi tapte 5-1 for City fortsatt digget ordinære spillere som Darren Ferguson, Phelan, Blackmore, og ikke minst John O`Shea. 

Forskjellen med de gutta der og gjengen som er hos oss nå, er at de løp til de besvimte og virkelig gav alt for drakten, mens andre virker mest opptatt av likes på Instagram enn å bli svett. (les pogba, martial og lingard).

Men uansett så er det utilgivelig å håne egne spillere, manager og til og med fans som var uenig med en.

pogbarre

Det ble en forferdelig stemning inne på United-forum, hvor vi som fans faktisk endte opp med å sloss verbalt mot hverandre enn å faktisk diskutere saklig og heie på eget lag. Trodde aldri jeg ville komme dit, men nå er det nok, aldri mer.

Min sønn på 12 år fikk meg til å våkne.

– Jeg trodde du elsket United, jeg, pappa, sa han, og de ordene gjorde inntrykk.

Så aldri mer stygt prat om egne spillere, uansett hvor late dem er, og feilkjøp dem kanskje er, aldri mer å disse managere, og aldri mere å krangle innad blant egne fans.

Jeg måtte ta samling i bunn, og fant heldigvis meg selv igjen til slutt.

Så nå sitter jeg sammen med unga og ser United spille og vi heier alle mann og håper vi en gang reiser oss og blir et uslåelig lag igjen.

Vi har vært der før og kan komme der igjen, å vinne er i klubbens DNA, en må bare ikke gi opp og miste seg selv på veien, for vi er United verdens beste klubb med verdens beste fans og vi gir oss aldri.


Supporterklubben tar gjerne imot leserbrev som en del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til dag@united.no. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.