«Plutselig stod jeg der i heisen med Alex Ferguson»

Dette ble skrevet i VM-pausen, men united.no ventet til bursdagen til Sir Alex Ferguson for å publisere det. Ferguson har 81-årsbursdag lørdag.

Blir du med på en reise til 1991?

Leserbrev av Gaute A. Birklund

Vi ser på VM og treningskamper, mens vi venter på «the real deal»: Premier League. Er du som meg håper du United-spillerne i VM blir slått ut tidlig, så de kommer seg hjem til Manchester skadefrie og uthvilte. De var femten i tallet. Flere av dem har preget VM. Litt irriterende! Men, skal jeg være ærlig, så er det også litt oppløftende. Vi preger fotballverden.

Om noe har selve fotballen i VM 2022 fått meg til å mimre om hvor forferdelig det kunne ha gått om ikke Mark Robins hadde satt ballen i nettet mot Forest i 1990. (Før VM-et der Bryan Robson – IGJEN – ble skadet) Ferguson kunne fort ha vært en parentes i Uniteds historie uten gamle Robsons kløkt og glemte Robins.

1990/91 var en tid der United ennå var store, mest på meritter. Men ikke så store som de er i dag. Fremdeles på meritter. Hvor lenge kan man leve på gamle dager? United vant ikke ligaen på 26 år mellom 1967 og 1993. Man mistet håpet. Men ikke troen. Om du forstår forskjellen? Nei, det er et språk bortenfor logikk og grammatikk. Det er fansens språk, men du forstår?

Alltid fansen: 2022 og børsen

Ok, vi har ikke vunnet noe med ten Hag. Og sannheten er at det kommer til å bli et rotterace «bare» det å kvalifisere seg til Champions League. Minst to av Chelsea, Arsenal, Liverpool, Spurs og United, face it: de vil ikke være der. Jeg tar det for gitt at City i hvert fall kvalifiserer seg.

Konsekvensene er enorme for nummer fem og seks. Og det finnes også et nyrikt Newcastle med ambisjoner. Og enda flere klubber med virkelig kvalitet. Premier League er igjen nummer en i verden. Det har kostet. Hoder vil rulle og rulle; slik er det kortlevde livet for managere i dagens toppfotball. Ok. Før de kanskje gjenopplives i en annen toppklubb. Hvis de tør.

Samtidig som børsen lager en ny fotballvirkelighet balanserer United mellom en til tider gloriøs fortid, en «ett steg frem og to steg tilbake»-nåtid og en usikker fremtid.

ABU-erne godter seg og håper vi aldri kommer tilbake der vi var tre-fire ganger i historien. Og gitt børsens logikk er det ingen som kan vite hvem som «eier» United neste sesong. Men det føles likevel som det er like før noe skal skje. Like før det blir bra igjen. Som i 1991. Eller? Er jeg naiv? Får vi bare nye eiere som er like dårlige eller verre?

1991, Drammen, Stavanger og Molde

91-laget hadde akkurat vunnet cupvinnercupen mot Barcelona den sommeren United gjestet Norge i forsesongen. Hughes, Sharpe, Ince, Robson, Bruce, Wallace, en ung Schmeichel og «unsung heroes» som Blackmore (Martin og Beardsmore) var på besøk.

Følelsen var at det endelig var noe på gang. At vi kunne vinne ligaen igjen. At det var det beste som kunne ha skjedd at Ferguson ikke fikk sparken den dagen, du vet den dagen før Mark Robins sendte oss videre i FA-cupen i 1990. Forest, var det ikke? Så fjernt. Men likevel. Så utrolig viktig!

Er jeg bare en håpløs fan? En som håper at ten Hag skal gjøre det umulige; det Ferguson gjorde.

Ten Hag viser ryggrad og kløkt. Hag. Selvstendighet og smartness. Han har et annerledes lynne enn Ferguson. Ikke så skarpt og direkte som en skotte av en annen tid. (et han godt forsto å skjule for fiender – for det meste), men ten Hag er modig og bestemt i en tid som snakker diplomatisk og lyver for seg selv (Qatar-VM) . Det er så man tror at vi igjen skal frembringe et virkelig vinnerlag, et lag med sjel. Under ten Hag.

Hjelp meg her: Har jeg rett i mine antagelser og «følelser», eller er jeg blind for en fremtid der bare penger og «riktig eierskap» er alt? Jeg vet ikke, men jeg skal tenke høyt. Blir du med på en reise tilbake til 1991? Finner vi noe der?

1991 – hvor var vi?

Jeg var vel 15, nesten 16. United hadde vært på Bislett stadion mot Vålerenga tre år tidligere. Brian McClair fikk «Vikingskipet» som United Supporteren (US) (denne websiden) stemte frem som sesongens beste spiller. Han var første spiller siden Best som hadde scoret over 20 i en sesong.

Man håpet vel på noe da, etter 2. plassen bak Liverpool. Men det falt ned i middelmådighet, indre oppgjør, som vi vet noe om nå – etter å ha lest Fergusons biografi – og snakk om at Ferguson ville få sparken. Ron Atkinson vant i hvert fall FA-cupen. To ganger.

Ferguson, hva gjør han egentlig? Kjøper og kjøper. Spark ham! Slik lød refrenget.

Men Ferguson var en menneskekjenner. På godt og vondt.

Han var lovet tid, og han fikk tid. Han kastet den unge Giggs og Sharpe på trynet ut av en fest. Ba dem ta seg sammen om de ville ha en karriere i United. Han kvittet seg med store talenter som Whiteside og McGrath. For lagets skyld. Slik han solgte Ince, Kanchelskis og Hughes. Plutselig. For å gi plass, til Scholes, Beckham og Butt. Og da har jeg ikke nevnt Jaap Stam. Eller Ruud Van Nistelrooy. Med flere som sikkert forlot Old Trafford uten å ville det selv.

Dette var spill på det aller høyeste plan. Ferguson måtte være menneske og absolutt sjef – med tanke på hele United. Alltid. Samtidig.

Kanskje var det derfor det ikke helt gikk seg til for Solskjær?

For mye kamerat med spillerne, noen av dem hadde han trent på U-laget, andre hadde han spilt med. Empatien som lager et falskt bilde der du må se skarpt. Han kunne fremdeles score på trening med godfoten. Fikk oppmerksomhet på grunn av talentet og legenden. Mens legenden selv var fanget i et United som ikke trodde på seg selv, slik det gjorde da Solskjær spilte, var en av dem.

Kanskje var Mourinho for mye sjef, utenfor spillere som kunne driblet ham på ræva, men ikke torde. Sjef fordi han aldri kunne bli en kompis.

United går inn på meg. Det er selvsagt patetisk, intellektuelt sett. Men sånn er det. Det er ok for meg. Kanskje er det også Freudiansk i den forstand at det ble sementert i tidlige år. Analyser om du gidder.

Mark Hughes’ nachspiel

Det begynte i Drammen i 1991.

Vi vant 3-1 mot Strømsgodset (Ince, Beardsmore og Wallace). Jeg husker lite fra kampen. Kanskje fordi det var udramatisk å ta lokaltoget til Drammen. Ca. 8000 på stadion. De fleste røde. Det var norsk sensommer og et baktungt United. De vant, selvsagt, tenkte jeg. Men kanskje hadde jeg sett for meg at de skulle gruse Godset. Gjøre narr av et middels godt norsk lag med føttene. Det skjedde ikke. Bruce bommet på straffe. Det husker jeg. Han var faktisk en av toppscorerne våre på den tiden, tok alle straffene. En midtstopper som aldri spilte for England.

Bedre husker jeg Stavanger.

Her så jeg hvordan United-spillerne tedde seg etter kampen. Jeg så det som en femtenåring så det. Jeg hadde et så stramt budsjett (de siste konfirmasjonspengene) at jeg vurderte å bare døgne utenfor hotellet der United bodde. Gå i gatene og ta morgenbussen til Molde.

Men omstendigheten gjorde at to jevnaldrende jeg ble kjent med på stadion inviterte meg på hotellet. Vi snakket om kampen som hadde startet med et av Sharpes modige løp langs venstre kant, et der vi gispet og trodde på en ny Best … Vel, det var høydepunktet i en ganske døll kamp. Vi fikk ikke sove. Konspirerte om hvordan vi skulle komme oss på nachspielet Mark Hughes holdt. Det var et rykte alle snakket om. Men hva var romnummeret? 40 …. Skulle vi bare banke på alle dørene i fjerde etasje? Vi visste hva vi snakket om. Hotellet var fullt av Unitedfans. Mange på vår alder.

Dette var på en måte en del av spillernes «ferie». United hadde spilt mot Viking og skulle videre til Molde. Fergusons lag ble rotert, spilte tregt og i beste fall middels. Det var treningskamper som ikke betydde noe. Den gangen var det mer av en fiksert 11-er. Men 1991 var også midt i en brytningstid. Ferguson visste bedre. Tanken om et lag av 15-16 likeverdige spillere tenkte han kanskje på. Noen rom fra oss.

United på fest med seg selv

På hotellet var det 80-talls «Texas stemning» etter middag.

Paul Ince og Danny Wallace kom inn og ut av heisen med et drinkglass i ene hånden (Trailer Park Boys style), bling rundt halsene og med Yo-attitude. De EIDE den heisen. Hele kvelden. Sikkert tretti ganger. Opp og ned.

Gutta smilte, yo-et, hilste og gikk mellom lobbyen, hotellbaren, restauranten og rommene i etasjene oppe i hotellet. Inne i baren fikk selv ungdom lov til å ferdes den gang. Vi skulle uansett bare ha en autograf. Eller ti.

Av Neil Webb fikk vi mer. Han var en genuint sympatisk person. Snakket ordentlig med oss. Spurte spørsmål. Var ikke stressa. Så ikke på livet rundt seg.

Han skulle styre midtbanen sammen med Robson. For England og United. Vi ville det. Smilet hans. Det oppriktige smilet. Skader ville det annerledes. Talentet var der. Også mennesket foran oss. En – hva sier man – ordentlig fin type. En det var synd ikke slo igjennom med hele talentet sitt.

Inne i baren vi prøvde og prøvde å bli værende i, men ble smilende bedt om å gå ut av, igjen og igjen, skimtet vi likevel fra lobbyen hva som skjedde. Dette var ferie og fest for United. Big time.

Molde om to dager? Mulig det. Ferguson var ikke der. Men han hadde sikkert sine øyne der likevel. Spioner. Kall det hva du vil.

Min største helt, Bryan Robson, sto og kysset hånden til en dame. Ute i julinatten. Hun kniste, gikk videre med venninnene. Klokken var vel 03.35. Neste morgen: 08:00 skrev Robson autografer i lobbyen. Med solbriller. Også til meg.

Jeg «bodde» på en måte på det hotellet. Jeg skulle faen ikke sove ute, sa mine nye Unitedvenner. Klokka var snart fem.

Vi våget ikke finne Hughes’ nachspiel. Bare snakk. Vi visste det. Sovnet. Jeg la meg på sofaen. Hughes, selv om vi ikke så ham. Robson. Captain Marvel. Lee Sharpes løp langs vingen på Stavanger stadion, eller hva den het. United. Alltid United. Jeg drømte, sov lett noen timer.

Et møte med en stor mann

Mine nye Unitedvenner sa de skulle ordne frokost til meg. «Bare vent litt, kom ned i frokostsalen om ti minutter, ok?» Jeg gjorde så. Tok heisen. Den stoppet mellom der vi bodde i sjette etasje, og det forjette land der Hughes visstnok hadde hatt nach, i fjerde etasje. Dørene gikk opp og inn kom … Ikke Hughes, ikke Jesus, ikke Buddha. Nei. Større enn som så.

Jeg sto der i heisen med Alex Ferguson.

Ja, jeg gjorde faktisk det!

Fra før hadde jeg reist to etasjer med et eldre ektepar. Uten å si noe til dem. Vi bare sto sammen. Da Ferguson kom inn forsto jeg først ikke hva som skjedde. Dørene lukket seg i det fire-fem kvadratmeterstore reisende rommet. Meg, Ferguson og et gammelt ektepar. De så meg slik jeg var: 15 år med Unitedskjerf og United-cap.

«Nå har du sjansen. Du kan spørre ham om noe,» sa de til meg på engelsk. Jeg så at Ferguson beveget hodet mot dem. Fjerde etasje sto det bak ham. Smilte han? Bare litt. Heisen gikk langsomt, men altfor fort. Ned. Ned og ned. Nedover.  Jeg måtte se opp på den store skotten. Uniteds manager. Her. Stuck med meg. Nå. 3. etasje sto det bak ham.

“So … Do you, sir, I mean … sorry, altså, tror du … do you think we will win the league this year?

2. etasje sto det bak Ferguson. Han så på meg. Bare på meg. Så rolig. Så stor. Så grå i trenchcoaten. Så her. I Stavanger. Han nikket vel ikke. Eller gjorde han det? Han beveget liksom ansiktet. Så vidt. «We’ll do our very best, son, we’ll do our very best».

Pling. Første etasje. Det var over. Et lykketreff. Altfor mye.

Jeg sa det ikke til mine nye venner i frokostrommet. Av to grunner: Ingen av dem ville trodd meg.

Den andre grunnen forsto jeg noen år etterpå. Det var mitt lille øyeblikk som en femtenåring.

Kanskje burde jeg ha sagt det til dem. Men hva så? Ja, de hadde fortjent det like mye som meg. Men det skjedde jo med meg. Jeg ville ikke at noen skulle si at jeg løy om det. For det gjorde jeg ikke! Da ville det vært ødelagt. Jeg har knapt sagt det til noen andre siden da. Gode venner, familie og kjærester, alle jævlig bra mennesker. Men om de ikke forstår. Hva er vitsen?

Molde

Molde var øde. En Norges utpost. Vakkert, men stille. Vi gikk opp og ned gatene, vi som fant hverandre med United-skjerf. Ole Gunnar Solskjær var vel 17 år. Sikkert genial. Men ikke United. Ikke ennå. United var her. Nå. I dag. Vi så etter dem. Bare etter dem. Var som besatte.

Vi så Steve Bruce. Visekapteinen under Robson. Som skulle løfte trofeet med Robson. Snart, om bare noen få år.

Han sto der i Moldevinden med et håndkle rundt livet på en liten balkong. Sikkert på et hotell. Overkroppen bar. En tønne, tenkte jeg. Han smilte og vinket til oss. Tok seg tid til å stå der i vinden. Var ikke sky. Vi jublet og sang. Han tok seg tid til å høre på det sure koret. Smilte før han gikk inn.

Lee Sharpe’s bror

Et rykte gikk i Molde: at broren til Lee Sharpe var en av de som «gjenget» sammen med oss i Moldes gater. Han lignet faktisk. Var på min alder. Kanskje et år eller to eldre. Særegen nese og smilende, litt flatt og levende, men fint ansikt. Så britisk – hva nå enn det var. Skarp latter, men alltid med kontroll.

Alle snakket om ham. Lee Sharpe’s bror. Alle ville ha detaljer. Oppveksten. Kontrakten. Innside. Han smilte mer enn han sa. Vi gikk og gikk. Opp og ned gatene i Molde. Mest gutter. Alle under atten. I en liten søvnig småby. Det var noen timer til kampen.

Inne på stadion var det ennå løpebane. 1991. Lee Sharpe’s bror sto der med et Unitedflagg, rundt hele seg, et stort flagg. Hans kappe. De andre, vi unggutta (og et par jenter) som hadde gått rundt i Moldes gater, satt på tribunen, det Molde anno 1991, før Røkke, hadde av en tribuneseksjon.

Jeg gikk mot ham. Spurte ham litt ut om Manchester. Forsiktig. Han svarte lett og uten fuzz, var seg selv. Annerledes enn i Moldes gater, da vi hadde gjenget.

Plutselig sprang han mot gressmatten, hvis en Unitedspiller gjorde noe bra.

Han hadde sett alle Uniteds kamper de siste tre årene, sa han. Begynte å snakke uten at jeg spurte ham om noe. Mens han så på kampen, men gav meg et smil når det skjedde noe på gressmatta. Han hadde sett treningskamper og B-lagskampene. Også så mye av det de yngre lagene spilte, hvis han hadde tid.

Køddet han? Nei. Han så helt rolig og alvorlig ut. Forsvant ned sidelinjen. Hadde øyne som forsvan i kampen. Han var Gud. Hvis Gud var på min alder og fra Manchester.

Det med Lee Sharpe turte jeg ikke spørre om. Selv ikke i pausen. Jeg var bare så jævlig happy for at jeg sto der med ham, som visste alt om laget jeg elsket, han som løp helt ned til krittstreken og jublet når Clayton Blackmore satte et klassisk frispark i krysset mot den nesten tribuneløse enden av gamle Molde stadion (han var faktisk veldig god på det, Blackmore, ikke helt Beckham, men de som har sett det vet at han hadde noe).

Hvem var han egentlig?

Etter kampen ville en lokalavis snakke med ham. Vi andre som hadde gjenget med ham, sto på tå i bakgrunnen og håpet at vi kom med på bildet – Hallo! dette var i 1991 – internett var en døgnflue ingen trodde på! Det var stort å komme i avisa! Ok?

Det var først en del år senere jeg forsto at det var Andy Mitten, Unitedjournalisten, jeg snakket med på sidelinjen i Molde i 1991. Han er kanskje den mest anerkjente United-journalist/fanen i verden. Han har selv skrevet om sitt Norgesbesøk i 1991 på United.no.

Han skrev da, i 2011: «En vakker norsk jente fortalte meg at jeg så ut som Lee Sharpe. Hvorfor fortalte ikke jenter i Manchester meg det samme? Jeg tok det som et kompliment, men var for sjenert til å si noe tilbake.» Men, hallo: vi sa det jo til deg, Andy! Ok, vi var bare kvisete og uvitende. Umyndige. Men vi så det. Før alt. Haha! Og, ja visst ser du ut som Lee Sharpe: Alle ser jo det!

Epilog

Vi vant ikke ligaen det året. Takket være Eric Cantona. Men vi vant året deretter. Takket være Eric Cantona. Og Lord Alex Ferguson. Ennå bare Mr. Ferguson.

Så kom hele rushet.

Gullrushet. Det er ikke gitt at det skjer igjen. Men det føles som at det kan skje. Med ten Hag. Som er seg selv, i alt. Nå som alt skjer. Snart nye «eiere».

Bare vi som elsker United «eier» United. Jeg er spent på fremtiden. Men jeg tror på ten Hag. Og hvis det er en United-journlist jeg stoler på, så er det Andy Mitten. Lee Sharpe’s bror.

Ok, han løy om den, da.