– Hvorfor så kritiske?

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

Ketil Owren er forfatteren av dagens leserbrev, og han synes Mourinho mottar urettferdig mye kritikk fra egne fans.

Hei alle United-supportere i Skandinavia.

Forrige gang jeg skrev et innlegg, så var jeg selv kritisk til Jose Mourinhos uttalser til media da målet om topp 4 forsvant i sanden. Å være kritisk som supporter blir ofte og etter min mening feilaktig sammenlignet med å være medgangssuporter. Saklig og berettiget kritikk vitner om engasjerte supportere som ønsker klubben sin det beste.

Likevel stiller jeg meg uforstående til den konstante kritikken mot både klubben og manager Jose Mourinho. Dette leserinnlegget er ikke basert på noe annet enn inntrykk av undertegnende og jeg stiller meg ydmyk i forhold til at andre selvfølgelig kan oppleve situasjonen annerledes. Jeg syns hvertfall at både United og særdeles Mourinho får overaskende mye kritikk både av egne og andre fans til tross for en åpenbar opptur kontra Moyes- og van Gaal-perioden.

Per dags dato ligger vi på 2. plass i Premier League og mulighetene for å klatre ytterligere er ytterst små etter at vi røk på et bittert og fortjent tap mot de bråkete naboene. Jeg kan forstå at den svært negative kampen setter en kraftig pessimistisk støkk i mange, men kritikken er fortsatt både overraskende og overdreven hvis man setter ting i perspektiv.

Som jeg allerede har nevnt så ligger vi for tiden på 2. plass med en solid luke på 7 poeng ned til Liverpool på 5. plass. Hvis man ser på årene etter at Sir Alex Ferguson gav seg i 2013, så er faktisk 4. plass den beste plasseringen vi har fått (!). Vi er også klare for 8-delsfinale i Champions League, noe som heller ikke har skjedd siden den legendariske skotten gikk av med pensjon. Sånn sett er det ingen tvil om at det nå ser bedre ut enn på veldig lenge.

Prestasjonen blir ikke mindre av det faktum at store deler av sesongen har gått uten nøkkelspillere som Paul Pogba og Eric Bailly. Michael Carrick har knapt vært å se på banen denne sesongen, mens store navn som Zlatan Ibrahimovic og Marcos Rojo nettopp er tilbake fra langtidsskader.

Når det er sagt, så skal jeg være helt enig i at fotballen som serveres er tidvis kjedelig, kynisk og kanskje til og med uverdig Manchester United. Måten vi framsto på som lag på Anfield og særdeles på Old Trafford mot City, var trist å se på og langt unna standarden jeg ønsker/krever at et United-lag som tross alt «skal» underholde. I kampen mot Liverpool var tydelig at spillerne hadde en kynisk og defensiv tilnærming som kom fra Mourinhos kampplan.

Mot City tror jeg årsaken til fiaskoen er mer sammensatt og spillerne må helt klart ta en stor del av skylden på sin kappe. Jeg skal ikke snakke mer om dette. I stedet ønsker jeg å rette fokus på at dette er et lag i utvikling og hvis man ikke klarer å glede seg over den positive utviklingen vi tross alt har hatt med Mourinho, så veit jeg ikke hva som skal til. Et par trofeer har vi også fått med oss på veien. Glem heller ikke at det ligger en masse kynisme bak Pep Guardiolas filosofi. Jeg var vel neppe den eneste som irriterte meg over skuespill og kyniske fellinger fra City, noe Pep i større grad slipper unna med siden han spiller fotball på en «vakrere» måte enn Mourinho.

I en tid med Sir Alex ved roret, har vi blitt bortskjemte på suksess. Vi har tatt suksess som en selvfølge og mange år med total dominans har skapt en illusjon av at Manchester United handler om å vinne og ingenting annet. Vinnerkulturen er noe jeg støtter til det fulle, men hvis man ser tilbake på Manchester Uniteds tradisjonsrike historie, så er trange og mørke tider faktisk det mest vanlige i denne klubben. Det mest kjente eksemplet er selvsagt flyulykken i Munchen som rev fra oss de legendariske Busby Babes i 1958.

Fellesnevneren er imidlertid at Manchester United er klubben som alltid reiser seg. Newton Heath LYR ble stiftet av en gjeng jernbanearbeidere i 1878 og siden omdøpt til Manchester United etter at klubben lå nede med brukket økonomisk rygg i 1902. De som har levd en stund har også fått med seg at det ikke var bare enkelt å holde med United på 70- og 80-tallet. Med dette ønsker jeg å formidle at suksess aldri er verken en garanti eller en folkerett.

Manchester United handler om så mye mer enn bare det å vinne. Ærlig og hardt arbeid, hengivenhet og nettopp egenskapen og viljen til alltid å reise seg er kjerneverdier i denne klubben. Verdier som aldri må forsvinne. Derfor er jeg helt sikker på at vi vil reise oss denne gangen også.

Ha bare litt tålmodighet. Det er både plusser og minuser med Jose Mourinho, men jeg er ikke i tvil om at han på sikt vil få United tilbake på toppen av tabellen. Jeg ser fram til et hektisk juleprogram hvor vi spiller catch-up mot den bråkete naboen. Manchester United gir nemlig aldri opp.

Keep the red flag flying high!