– Et godt argument for Ten Hag er at spillerne visstnok vil ha Pochettino

Ten Hag eller Poch, hvem er Uniteds partner?

Erik ten Hag ligner for meg mer på Alex Ferguson enn Mauricio Pochettino. Han er en vinner i en liten og ærlig liga og han har hatt en relativt sett stor suksess i Europa. Pochettino vant aldri noe i England og ligner nå en diplomat mellom Messi og PSG. Det gjør ham kanskje til en god kandidat for Glazers, men er det det United trenger?

Et annet godt argument for Ten Hag er at spillerne visstnok vil ha Pochettino. De har vel bevist nå, de fleste av dem, i snart et decennium, at de ikke vet sitt eget beste. Resultatene skriker høyere enn lønningene. De har, om ikke alene, feilet sesong etter sesong.

Back to the 80-ties

Da Ron Atkinson, Big Ron, som det på mange måter var lett å like, ble sparket i 1986 var det lett å mislike Alex Ferguson. Hva visste vel den skotten om toppdivisjonen i England? Ingenting av personlig erfaring. Og det gikk ikke særlig bra for ham og hans United med en gang. Det var ikke slik at man ble sparket etter noe få tap den gangen. Og takk og pris for det!

Fergusons blikk utenfra skulle vise seg å være noe laget han tok over trengte. Nøkkelspillere var forfyllede og utrente. Flere brukte United for hva det var verdt, seilte på merkenavnet Manchester United. Det ligner dagens situasjon, selv om det i dag er slik at matrosene, det vil si spillerne, har mer makt enn før, kan hoppe på et annet skip. Dette var før Bosman-dommen som gav spillerne overtaket på klubbene. På godt og vondt.

Ferguson stoppet den synkende skuta Manchester United anno 1986, snudde den mot en gylden havn. Han strammet opp eller solgte publikumsyndlinger som McGrath, Whiteside og Robson. United tre beste spillere da han tok over. Hughes var solgt til Barcelona. Det var ikke stallens spillemessige kvaliteter som var det største problemet da Ferguson tok over, spiller for spiller, ferdighetsmessig, var United omtrent der Liverpool og Everton var, i hvert fall i førsteelleveren. De ledet tross alt ligaen nesten til jul i 1985, fikk oppturen med FA-cuptrofeet i mai og topp fire-plasseringer i årene før. Men da Robson og Whiteside ble skadet på senhøsten falt det sammen. Fans sukket den gang at om hvis bare Robson spilte, så vant United, men var han skadet, så tapte vi.

Husker du da United ble kjøpt første gang?

Hans navn er ikke verdt å nevne. Ei heller de som solgte klubben til ham og den korte pinlige historien før det ikke skjedde. Som både han og selgeren må angre i dag – gitt klubbens enorme mangedoblinger av økonomisk verdi – vel det gir vel fans flest f*** i. Men da Glazers kom på banen var det ingen pinlighet, forkommenhet, bluferdighet eller uskyld. Ingen anger. Heller ikke fra selgerne og de som sa det var greit at Englands fotballkultur kunne bli solgt på aksjemarkedet.

Alle som ledet klubben vår etter Ferguson, de må ha visst at det det var et marked de var teknisk sportssjef for, først og fremst. Hjerte og klubbfølelse, som nok ennå har en faktisk kapital verdi, vel den var underordnet. Ikke på grunn av Glazers, de er bare kapitalister uten spissfingerfølelse, men på grunn av lovgivningen og tiden.

Du vet – noen små og ubetydelige klubber er i dag verdens beste fotballag fordi de fikk eiere som av forskjellige grunner ikke brydde seg om kapital, kanskje mest brukte og bruker klubben som en brikke i et globalt spill.

Spillermakt over manager

At spillere som spiller sammen og går sammen daglig (og «eies» av en klubb) har en kultur, slik makt, er noe man må forvente å møte om man aksepterer en toppjobb som manager. Og kanskje har managere følt at man måtte spille litt med, være en på laget. Men hvilken gruppe samler man om man ikke har en visjon som er så sterk at spillerne, verken alene eller samlet, kan stå opp mot den?

Hvem er Robson i dagens United? Haha. Glem det! En slik spiller har vi ikke hatt siden Keane. Glem Ronaldo. Glem Maguire. Hvis noen i dagens stall kan stå staut med respekt for både det sportslige, uttalelser i media og livet utenfor banen, så er det David de Gea. Varane er definitivt god nok. Men er han sjef nok?

Verst er Pogba. Talentet er ubestridelig. Men hva har han egentlig gjort for å gjøre United til et legendarisk lag? Burde ikke han vært kaptein for lenge siden? I stedet vingler han frem og tilbake. Ingen tror han er en ekte United-fan. Han verken vil eller kan skal stå opp og lede United. Han synes å ville et sted der suksess er garantert. Og han har verdens mest usmakelige agent på laget, mer enn han er på United-laget. Scholes hadde ikke agent. Var vel også en bedre spiller. Tror han vant noen trofeer av betydelighet også. For United.

Er Ronaldo en ekte United-spiller?

Som fans er mange usikre på hvor Ronaldo står. Skal han dra eller gå? Og hvor viktig er han for dette United-laget? Ferguson brukte en aldrende Robson lurt, kanskje litt for lite.

Men Ronaldo søker jobb på Broadway fordi han blir tatt av tjue minutter før full tid når United leder trygt. Burde han ikke gi alt det siste han har og er for klubben som gjorde ham stor? Han har valgt denne jobben, og han får sinnssyke summer for det, summer Robson, og også den yngre Keane, aldri har sett nærheten av.

Er ikke Ronaldo anno 2022, uansett hva han er også en litt ynkelig og trangsynt karakter?

Det finnes ikke spillere i dagen stall som har den kredibiliteten en Robson eller Keane hadde. Det er en grunn til at fans flest er positive til spillere som McTominay. Han jobber i hvert fall med talentet han har. Han ligner Darren Fletcher, er en meget verdifull United-spiller. Men han kommer aldri til å bli av Robsons eller Keanes kaliber.

Keane, ja. Han sto opp fra de døde, er nesten elsket i dag. Hvorfor har egentlig Keane fått en ny heltestatus som ekspert? Nesten alt han sier blir blåst stort opp i engelske medier. Er det fordi de gamle verdiene, som synes tapt, er verdsatt igjen? Ærlighet og old school.

En ny generasjon fotballspillere er seg selv først

En ny generasjon herjer på banene i Premier League. Det er mye makt gitt tenåringsmillionærer. Fenomenet startet med George Best. Men hans skandaler var for det meste innadvendt og personlige, var vel uendelig mye mer verdifull i en tid der fotballspillere ikke tjente så godt. I dag kan spillere vinne hurtig og direkte sympati via sosiale medier. Er først seg selv, så klubben. Det er en av grunnene til at jeg har og hadde respekt for den jobben Solskjær gjorde.

Solskjær forsto på mange måter generasjonen under seg. Generasjon X mot Y. Han jobbet på lag med dem. Det gav en boost for klubben. Men kompissjefen kan lett kastes under bussen. Lokalavisen, Manchester Evening News, mente at Solskjærs «soft management» fikk spillerne til å kjempe mot hverandre. De beskriver, kanskje ubevisst, et samfunn som ikke kjenner historie og ikke vet hva en virkelig og god autoritet er.

Se på Van Gaal, Mourinho og dagens midlertidige løsning. Var det noen i ledelsen som trodde de kom til å bli lenge? Med Rangnick er i hvert fall løsningen oppe i dagen. Hvem kommer etter ham? Ten Hag eller Pochettino? En annen? Er de store nok til å bli Mr. United?

Den autoritære sjefen, Mourinho, ble kastet av laget. I dag er det vel knapt noen som forventer at en manager skal sitte i stolen om enn bare halvparten av det Busby/Ferguson gjorde. Kanskje er det bare Guardiola av de virkelig store managerne som i dag kan bestemme sin egen avgangsdato?

Og han tok, sannsynligvis klokelig, en pause etter å ha ledet klodens kanskje beste lag noensinne, før han tok over City.

Uniteds DNA

Mye av det DNA-et Solskjær forsøkte å samle i United er spredt uten kontroll. Det er bare å kjøpe en klubb. United tapte kanskje verken sin sjel eller sitt DNA den dagen Glazers kjøpte dem opp med et kredittkort fansen ennå betaler på, men det vi er nå, det virker så utarmet at mange har mistet United av syne.

Slik har det blitt at jeg, kanskje flere med meg, sitter og venter på at noe skal skje. Jeg kommer aldri til å miste kjærligheten for United. Aldri. Men jeg ser ikke hva mye av dette United-laget som nå spiller for United har å gjøre med det United egentlig burde være. Det er meg, meg, meg og et forbannet personfokus. Ingen bryr seg vesentlig om manageren eller hva klubben står for. Og det er kanskje ikke så rart så lenge man som fan lurer på om United egentlig står for noe inne i styrerommet.

Hvem blir neste manager?

Det skulle handle om Pochettino og Ten Hag. Ajax er et slags Aberdeen. En outsider på utsiden av de største ligaene. Ten Hag har en stil, kjenner sitt mannskap. Man aner at han kan og bør nå høyere, at det er noe vi ennå ikke kjenner og vet om ham? Hvem han kan bli i Premier League?

Pochettino har allerede forsøkt Premier League. Han feilet likeså mye som Solskjær. Om ikke mer, hvis man skal ta resultatene i betraktning. Og var ikke den Tottenham-generasjonen legendarisk?

At Ferguson vant cupvinnercupen, som det het på 80-tallet, med lille Aberdeen, var som om Brann eller Rosenborg skulle ha vunnet den, det var sensasjonelt. Men er ikke Ten Hags semifinale omtrent der?

United-forbannelsen

Etter ett og et halt decennium med managere som forsøkte mye, som aldri nådde helt frem, Docherty var kanskje mest populær, Atkinson var kanskje best, men ingen helt riktig for klubben. Nå har det gått ett decennium uten annen suksess enn noen cuper. Noen som ser et mønster?

United har forsøkt «garantert» suksess med Mourinho og Van Gaal. De har forsøkt stabilitet med Moyes, etter mitt syn et signal om at Pochettino må være feil mann. De har forsøkt klubbens mann, Solskjær (som burde ha vunnet Europa League – om De Gea hadde …)

Quo vadis?

Ten Hag. Han har alt å vinne, som Ferguson. Pochettino har alt å tape. At dagens bortskjemte United-spillere helst vil ha «Poch» sier meg alt om hvem de egentlig trenger.

Det United som klubb, båret oppe av fansens kjærlighet, hadde trengt i tillegg var at Glazers solgte seg ut til flere aksjonærer, gjerne fans. Men det skjer ikke. Vi må leve, elske og være stolte med senket hode for folk som ikke elsker klubben.

Solskjær var en vakker drøm. Han var også en som virkelig forsto å gå i og rundt dagens spillere, deres sosiale medier og oppblåste ego. Han gikk rundt Glazers, fortiden og Ferguson. Men du var dessverre ikke mannen, Solskjær. Synd. Men jeg kan ikke forstå hvem som kunne ha forstått det rare landskapet du gikk inn i bedre enn deg.

Det virker ikke som United har en ledelse som har visjoner og hjerte for klubben. Det virker ikke som det er et fotballintellekt på innsiden som matcher hvor stor og viktig klubben er i England og globalt.

Gammel kjærlighet ruster likevel aldri.

Men United, mitt kjære elskede United, er en klubb jeg elsker, alltid, elsker som jeg elsker en livsledsager som har vært utro. En som kanskje kommer tilbake, men som jeg alltid kommer til å elske. Uansett. For det er tross alt United vi snakker om. Verdens vakreste klubb!