En bag, lidenskap og troen på nytt ligagull

Publisert Sist oppdatert

Class of Ole Gunnar Solskjær

Av: Jan Arild Neppi Hammer

I 1977 begynte jeg i første klasse. Hvert eneste friminutt ble benyttet til å spille fotball. Etter en stund spurte noen av mine venner om jeg hadde lyst til å begynne på fotballtrening sammen med dem en gang i uka. Det hadde jeg jo, men da måtte jeg ha en bag til å ha fotballskoa i sammen med shorts, t-skjorte, håndkle og andre ting.

Fatter`n dro på samlaget og kom hjem med en skulderbag i imitert lær.

Den var rød, hvit og sort og hadde påskriften MANCHESTER UTD.

Jeg klarte ikke engang å uttale navnet, men fatter`n hadde hørt om dette laget pga ulykken i München. Dette var, sammen med navna til Pele og Drillo, alt han noen gang lærte om fotball.

Men det holdt for meg! Fra og med det øyeblikket var jeg en Manchester United supporter.

Så tilfeldig var det, faktisk.

Men jeg likte både navnet og fargene og etter hvert ble jeg også kjent med historien, stadionet og ikke minst spillerne via fotballkortene vi samlet på som guttunger. Lou Macari, Sammy McIlroy, Steve Coppell og Greenhoff-brødrene var tidlige helter.

Etter hvert gjorde også Gary Bailey såpass inntrykk at jeg bestemte meg for å bli keeper.

Det var smertefullt å vokse opp og være vitne til at Liverpool nærmest hadde klippekort på ligagullet. De fleste av gutta på skolen holdt jo med Liverpool, men jeg og noen få andre stod imot.

Siste gang Manchester United ble ligamester var i 1967, ti år før jeg ble supporter. Etter hvert som årene gikk begynte jeg å lure på om jeg noen gang skulle få oppleve at de vant ligaen. «Bare en gang, vær så snill…»

Men så kom Alex Ferguson og resten er historie.

Det er et sørgelig faktum at de tre påfølgende managerne etter Ferguson klarte å rive ned såpass mye av hva klubben hadde bygget opp under Ferguson`s tid. Navn og rykte ble dradd gjennom søla, for å sitere Paul Scholes.

Så kom Sunny inn døra og den mørke skyen som hadde blitt hengende over Old Trafford under en sutrende Mourinho ble borte over natten.

Nå, to år etter, tyder mye på at stemningen innad i klubben er god og at troen på en ny storhetstid er tilstede.

Noe som ofte har slått meg er hvor trist det må være å kalle seg Liverpool-supporter.

I årene under Ferguson stjal Manchester United igjen alle overskrifter og de fleste titler. Det eneste de hadde å glede seg over på The Kop var de gangene Manchester United tapte en kamp.

I post-Fergie perioden, og nå senest som Liverpool faktisk har vært best, er det like fullt Manchester United som får mest spalteplass.

En annen morsom ting er  «legenden» Alan Hansen sitt utsagn om at man ikke vinner noe med guttunger.

YOU DONT WIN ANYTHING WITH KIDS: Alan Hansen

Disse ordene har han måttet leve med og de vil utvilsomt forfølge han til siste dag. Hadde han bare tenkt seg om før han snakket så ville han kanskje husket at det var nettopp det som skjedde under Sir Matt Busby med hele England`s kjæledegger «Busby Babes». Og snart kommer disse ordene nok en gang tilbake som en boomerang i fleisen på denne historieløse scouseren.

I dag har Manchester United nemlig atter det yngste laget i Premier League.

Optimismen råder og det snakkes igjen om ligagull. Hvorvidt det skjer allerede i år er jeg noe tvilende til (selv om ingenting vil glede meg mer), men er det en ting jeg føler meg sikker på, så er det at dette laget kommer til å vinne ligaen!

Natta, Mr. Hansen…

United We Bloody Stand!


Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som en del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

Powered by Labrador CMS