– Det må bli morsomt å gå på kamp igjen

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.

Dagens innsender er sesongkortholder siden 2012.

Det må bli morsomt å gå på kamp igjen

Av: Stian Nordvik

Jeg har vært United fan siden 1991, det var en kamerat som introduserte meg for klubben og engelsk fotball.

Jeg vokste opp med å spille på løkka på 1980-tallet, Brasil var det beste laget i verden, Frankrike det beste i Europa. Jeg så min første cupfinale i 1984, men for meg var det bare ett lag i oppveksten, Søndre Land, 3. divisjon, det laget jeg skulle spille for da jeg ble stor.

I 1991 var jeg 16, en del av A-lagstallen, men ikke en del av kamptroppen. På tippekampen så jeg Sharpe og Giggs spille for United, så kom Class of 92, Neville, Butt og Beckham, født samme år som meg, lille Scholes ett år eldre, lillebror Neville, 2 år yngre, alle fikk spille for A-laget. I Norge regjerte Rosenborg, med Eggen som erklært geni, mannen som sa at klubben ikke trengte egen ungdomsavdeling. Bedre at småklubbene brukte sine ressurser på å fostre spillere, og Rosenborg betalte det det kostet å spe på a-stallen når de ble gode nok, etter at de hadde fylt 20, og var fysisk klare for A-lags fotball. Det var holdninger som dette som lokket meg til England, og Uniteds ungdomspolitikk som gjorde at jeg valgte de som lag.

Så kom Cantona, Keane, Ince. De hadde en av verdens mest målfarlige stopper i Bruce. Irwin banket inn frispark og straffespark, kom du en mot en mot Schmeichel fikk du ikke mål. For en tid, for et lag, for en klubb. I en periode var det en stor nedtur for meg med tre nordmenn som spilte for United, bare noen år eldre enn meg, de vant Champions League, trente på is med pigger under skoa på vinterstid, hvordan i alle dager kunne de spille for verdens beste lag?

Så kom resultatene av større stadion og bedre nettverk, Rooney, Ronaldo, Tevez. Verdensklasse, Quiroz og Ferguson, Van der Sar, Van Nistelrooy, selv om han hadde vært korsbåndskadet hentet de ham da han var frisk. Speidernettverket var klare på at han var den de trengte, mannen som scoret mål.

Jeg var i Moskva, jeg var på Fergusons avskjedskamp på Old Trafford. United er klubben min, jeg har sesongbilletter, men nå? Unggutta er borte, kanskje Rashford spiller, McTominay på benken, men hvor er resten?

Å se laget mot Brighton var ekstremt provoserende, noen av de som var med må vike, inn med Chong, Garner, Angel Gomes på benken ihvertfall, det hadde vært tidenes signaleffekt til Martial og de andre.

Jeg har ikke lyst til å gå på kamp lengre, det er kjedelig.

Hvorfor har ikke United ansatt noen som har ansvar for å skape stemning på kampdag? Utenfor stadion står det noen stakkarer og selger half-and-half-skjerf og skriker seg hese, inne skjer det ingenting før kamp. Lagoppstillingen blir lest opp to ganger, spillerne som blir nevnt er kanskje ikke der i morgen. Det er ingen sanger, det finnes ingen You’ll Never Walk Alone, Nystemten eller haka.

Man sitter der og opplever 5-6 skudd på mål, muligens flere for motstanderen. Så går man hjem, vunnet, tapt, uavgjort? Hvem vet, det er stille som graven, fra stadion til stasjonen, og på banen til sentrum. Man spør seg igjen, hvorfor gidder man? Det må bli morsomt å gå på kamp igjen, sanger i gatene og på stadion, unggutter på laget og en følelse av at det man ser betyr noe annet enn reklamepenger.