Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden.
Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke.
Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt.
Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.
Annonse
Dagens innsender, Sveinung Kristensen, ble fan under FA-cupfinalen i 1979. Som han sier selv:
– En fryktelig start på supporterkarrieren, men veien via Sexton og Atkinson, på veien til Sir Alex Ferguson, gjør at jeg husker ett og annet fra FØR gullalderen, selv om min generasjon United-supportere nok alltid vil se United gjennom et Fergie-lys.
Ambivalent forhold til Mourinho
Av: Sveinung Kristensen
Noen ganger kunne man tro at det var Donald Trump som leder Manchester United. For det er tydelig at José Mourinhos posisjon i United engasjerer, og debattfeltene opererer med en typisk svart-hvitt tenkning. Jeg ønsker å representere et syn som ligger noe mer i midten av disse synene. Og jeg tror ikke jeg er alene om dette!
La meg først innrømme at: ja, jeg er Mourinho-kritisk. Men jeg er heller ikke klar for å sende mannen ut dørene, for vi har per nå ikke et bedre alternativ å sette inn. Mourinho har dessuten gjort mye bra for klubben, og har på mange måter gjenreist klubben. Det er ikke mer enn to-tre år siden vi var fullstendig akterutseilt under LvG, og toppen av fotball-Europa virket som en fullstendig uoppnåelig drøm.
Nå er det ingen som ler av oss lenger, og selv om det fortsatt virker langt opp til semifinaler og finale i Champions League, så føler jeg ikke vi er sjanseløse lenger.
Selv om man kan undre seg over og kritisere Mourinhos tilnærming til fotballtaktikk, så er fotballen som serveres nå milevis bedre underholdning enn det vi fikk med LvG. Engasjementet er tilbake, og det er gledelig!
Annonse
Men så kommer spørsmålene snikende; vil vi bli assosiert med en såpass defensiv tilnærming til spillet som Mourinho har? Er pokaler (alltid) svar gode nok? Må vi vinne med stil? Er det noe som heter the United way? For meg var Europa League-triumfen et stort pardoks, både før, under og etter kampen. Selvfølgelig var det fantastisk at vi vant! Og så viktig det var! Og forsåvidt gjorde det ingen ting (for denne gangens skyld) at vi vant slik vi gjorde. Men det var en begredelig måte å vinne på, og den som ikke kan innrømme det, må ha slukt FOR mange kameler.
Etter kampen har Mourinho skrytt voldsomt av denne triumfen, og hvilket taktisk mesterstykke det var. Og selvfølgelig har han rett. Det går ikke an å diskutere det. For hvert kritisk spørsmål kan han bare peke på pokalen. Den er svar nok.
Men her er vi inne i kjernen. På sikt. Til eksempel: Fa-cupfinalen ble en skikkelig nedtur for United. Jeg opplevde nok en gang et forsiktig United som kun venter på at motstander gjør feil, og som har lite eget spill og lite offensive tanker. Og når Chelsea får første målet, ja da er plan B ikke god nok. Eller, det så ikke ut som om det var en plan B. Det virker som om det offensive DNA-et United bør (?) bestå av, skal bygges ned stein for stein, til ære for den avventende stilen til JM.
Neste sesong blir en make eller break-sesong. Enten får Mourinho suksess på et eller plan med sin formel, eller så tipper jeg han fort kan være på vei ut. Men debatten til nå har vært veldig unyansert. En del Mourinho har gjort har gjenreist United, og takk for det! Vi spiller ofte bra på hjemmebane; jeg gleder meg til å se kampene fra Old Trafford igjen.
Men de langsiktige linjene i Mourinho-stilen er jeg kritisk til. Kan vi leve med å vinne flere titler på måten vi vant på Friends Arena? Det er ikke ulovlig å ta ut styrkene til motstanderne; det er en nødvendighet i den moderne fotballen. Men Mourinho virker i overkant opptatt av den delen av spillet.
Mange gleder seg over at vi er hatet igjen, og at det er et godt tegn. Det mener jeg også, men vi blir ikke møtt med respekt der ute lenger, og jeg kjenner det byr meg i mot å forsvare Mourinho i ett og alt.
