Lars Morten Olsen er redaktør for Supporterklubbens medlemsblad, United-Supporteren. Han har møtt og snakket med Sir Alex Ferguson mange, mange ganger. Her er hans kommentar til meldingen vi fikk onsdag morgen.
Takk!
Ett ord på fire fattige bokstaver høres helt feil ut. Mannen forandret våre liv. Så hvordan kan et «takk» rettferdiggjøre det?
Klubben vi elsker lå i fotballens rennestein da den 44-årige ambisiøse skotten svingte inn døren den novemberdagen i 1986. Tre fattige FA-cuptitler på de seneste atten lange år var alt vi kunne se tilbake på. Den stolte klubben vår var sulteforet på suksess.
– Jeg er en gammel dinosaur. Men først og fremst er jeg en vinner.
Sir Alex’ ord på banketten etter ligagull-tapet i fjor gjorde inntrykk på spillerne. Allerede da ble frøene til årets gull sådd. Det er ingen stor overraskelse at Ferguson ville gi seg på topp. Pokalen vi har lært å kjenne som vår, mer av affeksjon enn av arroganse, er endelig tilbake på Old Trafford.
Hva det var som drev ham i alle disse årene kan diskuteres. Revansjelyst? Grådighet? Arbeidsnarkomani? Kanskje en kombinasjon. Men den største grunnen var nok likevel kjærlighet. Kjærlighet for Manchester United.
– Klubben er vevd inn i mitt DNA, sa han til meg en gang.
Og det var nok også derfor han fant det så vanskelig å slutte.
– En dag slutter jeg som United-manager. Det blir ikke lenge til. Det kan skje snart, og det kan skje før. Jeg blir i stillingen i toppen to år til.
Ordene kom uoppfordret da vi satt og pratet under dekk på S/Y Johanne Marie en vakker julidag i 2006, da Sir Alex æret Supporterklubbens 25-årsjubileum.
Etter å ha vært privilegert nok til å ha intervjuet Sir Alex 15-20 ganger i løpet av de 20 siste årene, tror jeg aldri at han sa det for å lyve. Han sa det fordi han mente det der og da. Men han klarte ikke å gi seg. Motivasjon, lyst og hunger bare drev ham videre. Akkurat som i 2001/2002. Den gangen hadde han før sesongen offentliggjort at den ville bli hans siste som United-manager. Men i februar 2002 tok han sin berømte U-sving. Og siden har United vunnet ikke mindre enn totalt seksten trofeer, inkludert fem ligagull.
– Glem trofeene for et øyeblikk. Hva utover dem er du mest stolt av å ha utrettet her, spurte jeg ham for noen år siden.
– Dette, sa han og slo ut med hendene, der vi satt på hans kontor på Carrington.
Med det mente han både det fysiske mektige treningsanlegget som var – og muligens er – det største og beste av sitt slag. Men vel så mye tenkte Sir Alex på klubben som helhet. Hvordan han hadde klart å få den stolte, historiske klubben opp på fote igjen. Ikke bare på fote, men til verdensledende mønsterklubb som alle andre bruker som list når de setter sine mål. Enten organisasjonsmessig eller sportslig.
Når man legger sammen alt, er ikke Sir Alex bare «en av de største». Han er den største manager gjennom alle tider – uansett klubb. Snaut 27 år sammenhengende for en klubb som Manchester United er en prestasjon bortenfor menneskelig fatteevne. Spesielt når man vet at United har sanket trofeer jevnt og trutt siden 1990. 38 totalt hvorav 13 har vært ligamesterskap. Men det har kostet dyrt. Sir Alex har innrømmet at han har forsaket mye for saken. Oppveksten til sine tre sønner kom og gikk uten at Ferguson nesten fikk det med seg. Siden kom barnebarna som han ifølge ham selv har hatt altfor liten tid til. Kontakt med venner likeså. Alt på grunn av managerjobben for Manchester United.
– Verdens ensomste yrke, har han selv kalt managerjobben.
Noen få pauser har han tatt. Ikke så mye for å lade batteriene. De er uansett bestandig ladet til 100 prosent. Pausene har vært for å tenke på andre ting for at han på den måten har fått nye impulser, tanker og ideer til jobben sin. Han har kjøpt en leilighet på Manhattan, og reiser av og til dit for langweekend. På sommeren tar han som regel et par ukers avbrekk helt syd i Frankrike. Veddeløpsbanen er et annet fristed for arbeidsnarkomanen. Men som oftest bare ikke noe mer avansert enn et glass vin og en god bok. Som da jeg møtte ham på Gardermoen i 2006. Boken han bar på røpet hans lektyre akkurat den helgen. En murstein av en bok; biografien om Stalin.
– Fascinerende. Absolutt fascinerende, kommenterte Ferguson.
Selv er Ferguson i dag et av de mektigste menneskene innen sportsverden, men han kommer fra enkle kår. Han har fortalt hvordan han frøs om nettene i den vesle leiligheten foreldrene hans hadde i Govan, arbeiderklasseområdet framfor noen i Glasgow. Og hvordan den iskalde vinden opp langs elven Clyde herdet og formet ham som menneske.
Derfor har han heller aldri glemt sine røtter. Derfor har han alltid vært supporternes mann. Derfor har han evnen til å huske navnet til en supporter vel så mye som en klubbleder. Derfor dumper det ned julekort signert «Alex og Cathy» ned i postkassen hver jul. Og derfor vil spillere, trenere og alle andre ansatte på Old Trafford og Carrington fortsatt omtale Sir Alex som «the Boss». Ikke bare i dag og ut sesongen. Men for alltid.
En sjef som har svingt nådeløst med både øks og ljå når det har vært nødvendig. Helt fra da han vraket Jim Leighton til omkampen i FA-cupfinalen 1990 eller da Bryan Robson ikke ble funnet god nok for en gang benken til FA-cupfinalen 1994. Det som kunne vært det perfekte punktum for United-legenden. En som kjapt, brutalt og effektivt skilt klinten fra hveten når noen av spillerne har latt suksessen gå til hodet.Ugress må vekk og daukjøtt må kastes.
– Jeg har gjort feil, men alle avgjørelser jeg har tatt er tatt fordi jeg der og da har ment at de har vært det beste for klubben, husker jeg han sa en gang. Han har også av og til omtalt Manchester United som en buss. En buss i konstant bevegelse. En buss som ikke venter på noen.
Vel. Bortsett fra sjåføren selv da…
