– Southgate har lyktes med å selge en visjon til troppen. Det har smittet over på en hel nasjon

Ole Gunnar Solskjær hadde ikke sittet lenge i managerstolen på Old Trafford før han etter sigende skal ha vist Ed Woodward en lagoppstilling med det laget han så for seg at United kunne mønstre om noen år.

Det var ungt, fremtidsrettet og inneholdt en blanding av stjerner og egenproduserte spillere.

Woodward, som hadde hyret, men også sparket, David Moyes, Louis van Gaal og José Mourinho på bare drøye fem år, skal ha blitt imponert.

Så imponert at han skjønte at det måtte en kursendring til. 

Fremtidsvyene, behovet for å stake ut en ny kurs og forankre identiteten til United var viktig. Enda viktigere var den klippefaste troen på at disse verdiene skulle bygge en slagkraftig enhet på sikt, selv om det ville bli skjær i sjøen underveis.

Internt i United, fikk filosofien et navn.

Cultural Reboot.

Moderne ledelse av ypperste sort

Solskjær hadde ikke den samme erfaringen som Moyes, Van Gaal eller Mourinho. CV-en var på ingen måte like glitrende som hos de to sistnevnte heller, men Solskjær hadde en egenskap som gjorde han ekstra godt kvalifisert for United-jobben.

Han forstod rett og slett Manchester United, og identifiserte seg med klubben på en helt annen måte enn de tre forgjengerne. 

Det samme kan sies om Gareth Southgate i England-jobben.

Southgate, som vokste opp i Crawley like ved flyplassen Gatwick, var en ivrig Manchester United-fan som guttunge.

Han fikk en solid nok karriere som aktiv i Crystal Palace, Aston Villa og Middlesbrough, men managerkarrieren startet trått.

Nedrykket med Middlesbrough kunne fort blitt hans bane og Southgate holdt seg borte fra manageryrket i fire år.

I 2013 ble han Englands U21-trener, men hadde et skuffende EM i 2015. Det kom derfor som en overraskelse for mange at fikk fikk tilbud om landslagsjobben selv om det skjedde under spesielle omstendigheter.

Mange kritikere mente han verken hadde erfaringen eller ferdighetene som skulle til for å ta jobben da Sam Allardyce måtte trekke seg etter én fattig landskamp.

Men Southgate skjønte England.

Han skjønte hva som krevdes i jobben som ventet, og på samme måte som Solskjær har vist hvordan en moderne leder får gode resultater, har Southgate, ved å trykke på mange av de samme knappene, fått betalt i rikt monn.

Nå er han én kamp unna å sende England til himmels. 

Det er en kunst å vite når og hvordan man skal legge en arm rundt skulderen på spillere fremfor å sparke dem i baken. Det sitter bare noen ryggvirvler unna, men føles så uendelig mye bedre.

Southgate var, på samme måte som Solskjær, rask med å ta Harry Maguire i forsvar etter bråket på Mykonos sist sommer. Han inkluderte United-kapteinen i troppen til EM, selv om Maguire ikke var friskmeldt etter skaden han pådro seg mot Aston Villa.

Southgate valgte også å beholde troen på Raheem Sterling til tross for City-spillerens svake sesongavslutning på klubbnivå.

Han var heller aldri inne på tanken om å vrake kapteinen Harry Kane til tross for en begredelig start på mesterskapet av Tottenhams målmaskin.

En genistrek? Definitivt!

Flaks? Aldri i livet!

Skjønte at det var umulig å slippe unna

Jeg har kun sneket meg inn på Wembley én eneste gang. Det var da den nye nasjonalarenaen offisielt åpnet i 2007.

Billettløs som jeg var, ble en diger nødutgang min nødinngang.

Ute på den innbydende gressmatten ble det spilt fotball mellom to lag bestående av ulike kjendiser. Både for min egen del, og for det store flertallet av fans som var der denne dagen, handlet det imidlertid om å se så mye av den nye arenaen som mulig.

I programbladet som var laget til åpningsdagen var det et intervju med Gareth Southgate.

Her fortalte den daværende Middlesbrough-manageren om hvordan drømmer kan knuses. Historien handlet selvsagt om den famøse straffemissen mot Tyskland i semifinalen av EM på hjemmebane for 25 år siden.

Etter mesterskapet trengte Gareth Southgate en pause.

En pause fra England, en pause fra omgivelsene og en pause fra de vonde minnene fra det brente straffesparket.

Southgate fortalte at han og hans vordende kone Alison bestemte seg for å reise til Bali for å komme så langt unna skuffelsen hjemmei England som mulig.

På rundreisen i Bali kom paret til et kloster, langt, langt utenfor alfarvei. Her gikk de inn i klosteret og kikket seg forsiktig omkring. 

En tankefull munk kom gående og fikk øye på Southgate. Umiddelbart gjorde han store øyne, pekte på Southgate og utbrøt: «You, Gareth Southgate, England penalty drama!»

Umiddelbart skjønte Southgate at det rett og slett var umulig å slippe unna. Minnene fra den vonde straffemissen ville forfølge både ham og England som nasjon til evig tid.

Muligens med ett unntak…

Praten med Stuart Pearce

Søndag spilles den viktigste kampen på nye Wembley siden åpningsdagen i 2007 når England og Italia barker sammen i EM-finalen.

Det er ikke bare den viktigste kampen for England på nye Wembley, men den viktigste kampen i landets historie siden VM-finalen for 55 år siden.

Og endelig kan Southgate, i alle fall langt på vei, begrave EM-spøkelset fra 1996 som har hjemsøkt både ham og nasjonen i 25 år.

Torsdag morgen, dagen etter semifinaleseieren mot Danmark, tok jeg datteren vår til skolen i Chingford, for øvrig den samme skolen som Harry Kane gikk på som guttunge.

En kan ta og føle på spenningen i London nå.

Chingford er ikke den store plassen, men stor nok til også å ha huset David Beckham og familien før han flyttet til Manchester.

Beckham var superstjernen sist Englands gyldne generasjon med blant andre Steven Gerrard, Frank Lampard, Wayne Rooney og Rio Ferdinand skulle gå til topps i et mesterskap.

Det gjorde de aldri. 

Etter triumfen i 1966 har generasjon etter generasjon med England-stjerner sviktet når det har gjeldt som mest.

Så hvorfor kan Southgate lykkes der langt mer meriterte og erfarne managere har misklyktes før ham?

Da England var fullstendig nedstengt midt under coronapandemien fikk jeg spesialtillatelse til å gjøre ett intervju ansikt til ansikt.

På West Hams treningsfelt i Øst-London møtte jeg Stuart Pearce, mannen som hadde U21-jobben for England før Southgate.

I en knapp time snakket vi om karrieren i Nottingham Forest, samtalene han hadde hatt med Sir Alex Ferguson og det jubelbrølet etter straffescoringen mot Spania under EM i 1996.

Men det var en annen ting jeg var mest nysgjerrig på.

Hva skiller jobben som landslagssjef fra klubbfotballen og hvordan jobber en landslagssjef med en spillergruppe han bare har tilgjengelig i korte tidsrom i løpet av en sesong.

Svaret fra Pearce overrasket meg.

Det handlet ikke først og fremst om taktikk eller formasjoner.

– Vision! You need a vision, svarte Pearce.

– Du trenger en visjon om hva du ønsker å oppnå og hva som skal til for å nå målet ditt. Så må du velge de spillerne som helhjertet kjøper den visjonen, forklarte Pearce.

Han ga meg et eksempel.

– Declan Rice er en spiller som jeg kjenner godt som West Ham-trener. Han er en fantastisk spiller å jobbe med. Han er kanskje ikke Premier Leagues beste midtbanespiller akkurat nå, men innstillingen hans gjør at han kan bli det. Alle spillere gjør feil, de som når lengst er de som lærer av feilene, forklarte Pearce.

Vi snakket selvsagt også om landslaget og EM, selv om vi på det tidspunktet ikke visste med sikkerhet om det utsatte mesterskapet ville bli arrangert i 2021 heller.

Pearce var en langt større optimist på Englands vegne enn det jeg var. Han forklarte hvordan Southgate hadde lyktes med å selge inn sin visjon til spillergruppen og fått en samlet tropp bak seg.

Har forent landet som aldri før

Og kanskje er det her noe av problemet til Englands tidligere gyldne generasjoner har lagt.

Jamie Carragher fortalte i sin spalte i Telegraph hvordan han elsket å spille for Liverpool, men bare likte å spille for England.

Gary Neville sa omtrent det samme.

Gareth Southgate kom inn og trykket på den rette knappen.

Ikke panikk-knappen, men knappen som sa «Cultural Reboot».

I 2009 ble filmen Invictus en stor suksess på kinolerretet.

Den handlet om Sør-Afrikas triumf i verdensmesterskapet i rugby på hjemmebane i 1995. Nelson Mandela var relativt fersk som president, og skjønte betydningen av hvilken rolle VM på hjemmebane kunne ha for å samle en splittet nasjon.

Matt Damon spilte Sør-Afrikas kaptein Francois Pienaar som hadde mange samtaler med Mandela underveis i mesterskapet.

På premieren i London traff jeg Pienaar ved utgangsdøren. Jeg brøt egentlig alle regler og spurte om jeg kunne stille noen spørsmål om betydningen av VM-triumfen på hjemmebane. 

Sikkerhetsvaktene som omkranset Pienaar og filmstjernene Matt Damon og Morgan Freeman viftet meg bryskt vekk.

Men Pienaar stoppet dem.

– Vi tar oss tid til ett minutt smilte han. 

Det er fremdeles rasediskriminering i England, men den motkjempes kontinuerlig og kan ikke sammenlignes med apartheid, den systematiske og statsstyrte rasediskrimineringen som Sør-Afrika måtte slite med i lang tid.

Men England har vært gjennom en vanskelig tid.

Det er de ikke alene om, men det har vært vanskelig.

Og behovet for å finne noe positivt å klamre seg til har kommet i form av fotballandslaget som er klar for sin første store finale siden 1966.

Ingenting er vunnet ennå, og blir det finaletap mot Italia vil det være en monumental nedtur for England.

Skulle England derimot vinne, vil Gareth Southgate nærmest bli udødelig og minnene fra den vonde straffesparkkonkurransen fra 1996 nesten gå i glemmeboken.

Da vil også munken i Bali få noe annet å tenke på…

Harry Maguire og Luke Shaw har storspilt. Marcus Rashford og den kommende United-spilleren Jadon Sancho har bare delvis fått vist seg frem.

Tryggheten, tydeligheten og visjonene, som både Ole Gunnar Solskjær og Gareth Southgate har fått troppene sine med på, har gitt resultater.

Sist England vant et mesterskap var VM i 1966. Det er fotballens fødelands eneste store triumf.

Søndag kan de ha fått en ny pokal.

Det er strengt tatt på tide.

Og husk på en ting; i sesongen etter at England vant sin eneste store tittel, ble Manchester United ligamester i England.

Jeg har alt begynt å glede meg til sesongstarten i Premier League…