Senkveld med Ole Gunnar

Det er mange som ikke liker det. Når vi nordmenn mister bakkekontakten.

Det er liksom blitt litt typisk norsk at vi skal heie fram alle som setter lille Norge på kartet. Det spiller ingen rolle om det er sjakk eller fekting. Vi er med.

Vi følger Magnus Carlsen time etter time, uansett hvor mange remis det blir på rad. I 2002 fikk vi plutselig øynene opp for curling da det norske landslaget vant OL-gull. Vi har til og med direktesendinger om fjell som kan sprekke.

Nå er det Ole Gunnar Solskjær det går utover.

Onde tunger vil ha det til at nordmenn har dratt nisseluene sine godt nedover øynene og mistet all sans for fornuft.

Det er selvfølgelig bare sprøyt.

I Supporterklubben har eventyret som begynte 19. desember gitt oss nesten 3.000 nye medlemmer og enorm trafikk på united.no.

Men minst like gledelig er smittefaren Solskjær-feberen har hatt blant dem som aldri har hatt noen spesiell interesse for fotball.

Alle vet at fredagstacoen er hellig i Norge, men denne helgen tror jeg mange familier hadde et dilemma de ikke hadde hatt tidligere. Spørsmålet var ikke om de skulle se «Nytt på Nytt» eller «The Voice», men om de skulle se semifinalen i håndball-VM eller Arsenal-United.

Etter kampen i London sprengte Jan Åge Fjørtoft skalaen da han fikk Solskjær til å gratulere de norske håndballgutta.

I familien min har kampene til Manchester United plutselig blitt en del av helgekosen hos gamle tanter, til tross for at de verken kan forklare offsideregelen eller aner hvor mye Paul Pogba er verdt.

På en barneskole har rektor luftet ideen om at ledergruppa skal legge neste seminar til Manchester for å hente inspirasjon.

Jeg har hørt historier om norske veteransupportere som ikke har vært på Old Trafford siden 1960-tallet som nå skal tilbake. Jeg har til og med hørt om en tidligere Arsenal-supporter som nå er medlem av Supporterklubben.

Bare på grunn av Ole Gunnar Solskjær.

Det snakkes om eventyret overalt. I kantiner, ved kassen på butikken, i viktige forretningsmøter og på foreldremøter.

Til og med Petter Stordalen har meldt seg på. Han skriver at hans egen interesse for fotball er på nivå med Elton Johns interesse for damer. Men måten Solskjær bygger kultur på fascinerer ham.

I Oslo deler Supporterklubbens redaksjon lokaler med ulike bedrifter innen alt fra film til spillprodusenter. De er selvfølgelig klar over hva vi driver med. Vi har nemlig sørget for å henge opp bildet av Solskjær på Camp Nou i gangen i håp om å verve noen av naboene.

Det ga ingen enorm effekt da José Mourinho var manager. Det gikk nesten så langt at de i lunsjen vegret seg for å spørre hvordan det hadde gått i helgen.

Nå er situasjonen snudd på hodet. Faktisk har Solskjær-sangen ljomet i veggene ved flere anledninger og alle vil fortelle oss hvor imponert de er over det Solskjær har fått til.

Det er nettopp det som gleder meg mest ved alt dette. At alle forstår hvor absurd dette er.

Da Solskjærs spillerkarriere gikk mot slutten husker jeg at jeg tenkte at vi til slutt glemte litt hvilken rolle den norske United-spissen spilte på Old Trafford. At et Solskjær-mål eller to sto på menyen i sportsnyhetene var liksom ikke noe nytt.

Denne gangen virker det imidlertid som alle forstår hva dette faktisk innebærer.

Så ikke tenk at du må kvele begeistringen når du kjenner stoltheten bre seg i brystet når Ole Gunnar applauderer United-fansen etter neste seier.

Nyt hvert eneste sekund.

Akkurat nå er det lov å være litt ekstra stolt som norsk United-supporter.

Det er i alle fall jeg.