«Respekt ved reisens slutt»

«Unnskyld at jeg smilte», sa Ole Gunnar Solskjær.

Han hadde akkurat fått spørsmål om hvordan spillerne kunne levere så svak innsats som de gjorde mot Watford.

Han forsøkte å forklare at det handlet om mennesker, og det var da han, uten å tenke over det, viste et oppgitt smil i et halvt sekund.

Han hentet seg raskt inn igjen. Bedre enn noen andre visste han at dette var alvorets time.

Men ærlig talt, Ole Gunnar: Du hadde ingenting å be om unnskyldning for.

Kroppsspråket til Bruno Fernandes fortalte meget godt hvem portugiseren mente burde be om unnskyldning der han sto foran United-fansen etter Solskjærs siste kamp.

Gestikuleringen var ikke til å misforstå. Portugiseren mente at skylden lå hos dem – spillerne – og ikke hos manageren. Men som det ofte er i fotball, ble det også i dette tilfellet manageren som måtte ta støyten.

Lei sorti og en skarp kontrast til da spillerlegenden svingte inn portene og ga smilet tilbake på Carrington. Solskjær kom til en klubb der alt virket dødt og flatt som en pannekake etter en manager som hadde mistet humøret fem måneder tidligere under en pre-season tur i USA og som fortsatt var sint.

Som en vårvind kom Solskjær inn den kalde førjulsdagen. Han ga spillerne, trenerne og alle ansatte, fra rengjøringshjelpen til adm.dir., håpet, energien og optimismen tilbake.   

Med Solskjær ved roret fulgte en rekke på ti seirer og to uavgjorte på de tolv neste ligakampene.

I samme periode vant United også tre FA-cupkamper; Reading, Arsenal og Chelsea måtte alle kapitulere. Bare så synd at det gikk galt i Champions League.

Det ble 0–2-tap for PSG på Old Trafford og mot Thomas Tuchels stjernegalleri kunne umulig skadeskutte United ha en sjanse, ikke sant?

Spesielt når vi visste at ingen lag, på 106 forsøk, hadde klart å vinne sammenlagt etter 0–2 i første møte i Champions League.

Men joda!

I sann Manchester United-ånd vant United mot alle odds i hva som for ettertiden bare går under navnet «Mirakelet i Paris».

Intet tre vokser imidlertid inn i himmelen og derfor var det ikke overraskende at det kom både oppturer og bølgedaler under Solskjærs ledelse, noe 1–6 for Tottenham og 9–0 mot Southampton i løpet av fire måneder illustrerer.

Selv om avslutningen ble trist, er det mye å se tilbake på med glede.

Som da United slo Pep Guardiolas City både hjemme og borte i 2019/2020.

Og apropos borte, 29 bortekamper uten tap fra februar 2020 til oktober 2021 var en fantastisk bragd, og en Premier League-rekord som kanskje står i lang, lang tid.

I ligaen ble det progresjon hele veien med sjette, tredje og nummer to som sluttplasseringer.

Solskjær traff også bedre på spillerkjøpene enn både Mourinho, Van Gaal og Moyes. Det beste kjøpet av dem alle, Bruno Fernandes, ga hele laget et løft. En katalysator som sto bak 44 mål på 33 assists på sine 97 kamper under Solskjær.

Fire semifinaletap på rad sved, men ikke på langt nær så mye som finaletapet på straffer for Villarreal i Europa League. Ville Solskjær fortsatt vært manager dersom United hadde vunnet den straffekonken i Gdansk?

Svaret får vi aldri.  

Det var hjertevarmende å lese og høre alle de pene ordene Solskjær fikk da managertiden var over.  Spesielt fordi det var kvalmende mye skyts mot manageren i ukene før. Litt enkelt forklart var det to leirer. Det var de som støttet Solskjær og de som ville ha ham bort, henholdsvis de som gikk på kamp og de som satt hjemme og glodde inn i pc- eller mobilskjermen.

Jeg var så heldig å være på Tottenham – United og sanger om den norske manageren drønnet fra borteseksjonen lenge før United scoret det første målet i 3–0-seieren.

Det fortsatte i Bergamo. De som var der, forteller at Solskjær-sangene runget langt ut i den svarte Lombardia-natten. Det ble sunget om Solskjær også i hans avskjedskamp. Handlet dette om blind lojalitet? På ingen måte. Flere av de som støttet kristiansunderen til siste slutt hadde innerst inne gitt opp troen på prosjekt Solskjær.

Hvor herlig var det ikke å høre «Ole, Ole, Ole» også mot Villarreal? Som en symbolsk hyllest til mannen som trolig fulgte kampen fra TV-stolen. Det går nemlig fint an å støtte noen samtidig som du innerst inne ikke tror på det den personen skal gjøre.

Støtte og tro er to forskjellige ting.  

Muligens gjorde «match going fans» det også litt for å tydeliggjøre en motvekt til den stadig stigende kontingenten av tastaturkrigere eller nettroll om du vil. De som utgir seg for å støtte United, men som i realiteten gjør det stikk motsatte hvis vi tenker på betydningen av ordet støtte.

Totalt uten filter ble det spredt ut mishagsytringer, eder, galle og hat som ikke hører hjemme noe sted. Ingen fortjener å få sånn dritt slengt etter seg. I hvert fall ikke manageren for Manchester United, og spesielt ikke Ole Gunnar Solskjær som har ofret så mye for klubben.

Da tidligere United-helt Steve Bruce, født og oppvokst som Newcastle-supporter, fikk sparken i nordøst-klubben, sa han at det eneste han var glad for var at både moren og faren hans var døde.

«Det ville knust hjertet deres om de hadde sett alt hatet Newcastle-fansen rettet mot meg», sa han.

United-supporterne burde hatt mer klasse, men dessverre. Dette gjaldt heldigvis en minoritet, men likevel en minoritet som «overdøvet» mange andre.      

Mens skjellsordene haglet, oppførte Solskjær seg eksemplarisk og sto rak i stormen. Etter det ydmykende tapet for Liverpool hadde det vært veldig lett å stikke hodet i sanden. Da pressen forsøkte å lokke ham ut på glattisen med å kritisere støtteapparatet, var Solskjær hundre prosent klar på at ansvaret lå hos han, og at trenerteamet hadde vært enestående.

Etter å ha blitt grillet av journalistene hadde det sikkert også vært fristende å ta minste motstands vei. Hoppe inn i en bil med sotete vinduer og kjøre bort fra Old Trafford i full fart.

Hva gjorde Solskjær? Han stilte opp for supportene. Spaserte rundt i kveldsmørket og tok seg god tid med selfies og autografer for fansen. Solskjær har alltid stilt opp for supporterne, noe ikke minst vi i Supporterklubben har fått mye glede av.

Til siste slutt, da han gikk bort til borteseksjonen og applauderte samtidig som han holdt opp hendene som et unnskyld, viste Solskjær respekt for fansen. Derfor var det synd at enkelte supportere ikke kunne vise den samme respekten tilbake.

Som idioten på Vicarage Road som ropte «F*** off» da Solskjær nærmet seg.

Som den fine selvjustisen det er blant supportere, fikk da også denne dusten passet påskrevet av andre fans.   

Det siste intervjuet med Solskjær på MUTV var sterk kost, men ingen burde blitt overrasket.

Vi visste at han har Uniteds DNA i seg. Når United taper har han det minst like vondt som oss andre supportere. Ole Gunnar Solskjær vet alt om Manchester United. Klubbens verdier, tradisjoner og historie.

Det handler om en mann som var spisstrener en sesong, reservelagstrener i to og et halvt år, og som fikk knappe tre år som manager for klubben han elsker.

For ikke å forglemme: Han var der elleve år som spiller, da han gang etter gang kjempet seg tilbake etter krevende kneoperasjoner der andre hadde kastet inn håndkleet.

Denne mannen sendte United til det forjettede land. Han kom til United som en 23-åring få i England hadde hørt om, men opparbeidet seg så stor anseelse at de andre spillerne i garderoben mot slutten bare kalt han for «legend».  

Det er greit å mene at den mannen var den rette for United som manager og at han burde fått mer tid. Det er også greit å mene at tiden var inne for et skifte.

Det som derimot ikke er greit, er å ikke vise honnør for en som har ofret så mye for Manchester United.  

Respect, ladies and gentlemen. Respekt!   

Dette er lederartikkelen fra siste utgave av United-Supporteren