Nesten-festen som ble fantastisk tross alt

Følelsen av pur eufori da Edinson Cavani elegant lobbet ballen i mål, gjorde at vi i et bitte lite øyeblikk glemte alle problemene de siste 14 månedene har gitt oss.

Jeg kjenner mange United-fans som fører en omhyggelige oversikt over alle United-kampene de har vært på. Resultat, målscorere og tilskuerantall er som regel obligatorisk.

En del inkluderer også været.

Selv har jeg aldri ført noen slik statistikk.

Får jeg spørsmål om hvor mange United-kamper jeg har sett live, har svaret vært «rundt 250» en god stund nå. Det er muligens noen færre, men det kan også ha vært flere.

Men én ting har jeg oversikten over.

Jeg har telt dagene siden sist det var fans på Old Trafford.

Det var 436 av dem.

Eller sagt på en annen måte: Ca 10 460 timer, drøye 628.000 minutter eller rundt 37,7 millioner sekunder. Selvsagt har jeg ikke telt minutter og sekunder, men det har likevel virket slik mange ganger.

Jeg har kjent på lengselen, savnet kriblingen og tenkt lengselsfullt på spaserturene ned Sir Matt Busby Way.

Jeg har drømt om igjen å kunne forsere de trange inngangsportene, bivåne kioskene og ikke minst menneskene som står i kø foran dem. Jeg har tatt meg i å savne å høre summingen fra fansen og registrere latterbrølene fra kompisene etter en syrlig kommentar fra en fyr som nærmest pliktskyldig dytter i seg en lunken pai.

Jeg har savnet duften av stekt burger og løk i gatene rundt Old Trafford.

Ikke fordi det lukter godt, men fordi det lukter kamp.

Jeg har savnet lyden av dieselaggregatene som forsyner burgervognene med strøm og jeg har savnet ropene og sangene i gatene og de enerverende og hese brølene fra suvenirselgerne.

Buzz, sitring, spenning, adrenalinet som stiger, hjertet som pumper noen ekstra slag.

Fordi det er kamp.

Med mitt Manchester United, med ditt Manchester United.

Med vårt Manchester United.  

POliti
STRENGT VAKTHOLD: Men det var aldri antydning til bråk på Old Trafford tirsdag kveld.

La gå, kamper mot Zorya Luhansk eller AZ Alkmaar har ikke fremkalt den samme spenningen som de gangene Real Madrid, Barcelona, Bayern München eller Juventus har gjestet Old Trafford.

Men det har likevel vært kamp.

Det har vært forventninger, spenning, mål, jubel, fortvilelse over brente sjanser eller billige baklengsmål.

Alt hører med til pakkeløsningen du bestilte da du bestemte deg for å bli fotballsupporter.

Den eneste garantien du har som supporter, er at du før eller senere blir skuffet. Likevel er det håpet og troen som driver deg. Håpet om at du en dag skal være på topp, kunne skue ned på alle andre og si selvsikkert:

«Vi er best», samtidig som du vet at du har rett og alle andre lags supportere misunner deg.

Det håpet har ikke vært det på samme når vi har fulgt kampene via TV-skjermen.

Det har føltes annerledes.

Som at noe vi holder så kjært har blitt tatt fra oss for en stund.

Vi vet at vi får det tilbake, men ikke når.

Selv Pave Johannes Paul påpekte en gang at fotballen var det viktigste av alle uviktige ting i livet.

Nå føles fotballen viktigere enn noen gang. 

Jeg ga meg selv et løfte da jeg fikk denne jobben for snart ti år siden:

Den dagen det ikke lenger føles spesielt å besøke Old Trafford, må jeg vurdere å skifte jobb.

Tirsdag føltes det mer spesielt enn på lenge.

Jeg visste ikke helt hva jeg hadde i vente, bare at det føltes riktig.

Jeg tipper de 10 000 som fikk billett til kampen følte det på samme måte.

Det var et lite, men likevel et svært betydelig første steg tilbake mot normalen.

KAMP
ENDELIG: Synet av Old Trafford med fans, selv om det bare var 10 000, var fantastisk.

Togstasjonen Euston fremstår vanligvis som en maurtue der horder av menneker haster avgårde i alle retninger. I over ett år kan det virke som en diger maursluker, forkledd som coronaviruset, har forsynt seg grådig med sitt lange snyteskaft.

Du kunne nesten telle alle menneskene som tålmodig ventet på togene sine tirsdag formiddag. Slik har det vært i en liten evighet. Det var derfor et nesten folketomt togsett som satte kursen mot Manchester tirsdag formiddag.

I Manchester skinte solen og det var som om værgudene for en gangs skyld vil spille på lag med fansen.

Før gjensynet med Old Trafford fikk vi tilsendt et egenerklæringsskjema. Vi bekreftet at vi ikke hadde besøkt noen land som hadde gjort oss karantenepliktige og vi krysset av for at ingen i husholdningen hadde hatt noen Covid-symptomer.

Det dyrbare adgangstegnet til Old Trafford var denne gangen digitalt og måtte lastes opp på mobiltelefonen. Det ble utstedt personlig og vi må fremvise ID ved ankomst Old Trafford for å bevise at vi faktisk var den vi er.

Vi fikk også et konkret oppmøtetidspunkt. 16.45 ved metallgjerdene foran Sir Matt Busby statuen.

Der ble vi sluppet inn puljevis på stadion.

Det har vært en lang ferd tilbake. Over 14 måneder.

«Football without fans is nothing». Men likevel er det akkurat slik den har eksistert.

I over et år.

Uten fans.

Frem til i går.

Da var vi tilbake. Ikke like mange som vanlig, men vi var der.

Et lite steg tilbake på veien til normalitet.

Det ble dagen da vi igjen passerte de trange inngangsportene og hørte summingen i korridorene og ved kioskene.

Vi hørte latterbrølene vi hadde savnet, den lett gjenkjennelige stemmen til speaker Alan Keegan da han leste lagoppstillingene, hilste til bursdagsbarn, sølvbryllupspar og mintes United-fans som ikke lenger er blant oss.

Vi hørte forventningsbrølet da United gikk i angrep og de påfølgende ukvemsordene da det ble slått en håpløs feilpasning i stedet for en genial stikker.

Ikke bare hørte vi jubelbrølet fra Edinson Cavanis perletreff.

Vi brølte med. Det var en mål verdig anledningen, og for veteranspissen må det ha vært en forsmak på hva han har i vente om han leverer lignende fullstreffere foran et fullsatt Old Trafford.

Vi prøvde etter alle kunstens regler å drive laget frem til seier.

Det holdt bare nesten.

Kampen i seg selv hadde fortjent å gå i glemmeboken om det ikke var for to ting, Cavanis scoring og det faktum at det igjen var fans på Old Trafford for første gang siden 8. mars 2020.

OT inne
FESTEN ER OVER FOR DENNE GANG: Men kanskje vi bare bør se på dette som et vorspiel? Forhåpentligvis er Old Trafford fullsatt igjen når 2021/22-sesongen sparkes i gang.

Det har vært en sesong helt utenom det vanlige. En vi aldri kommer til å glemme.

Endelig var fansen og laget gjenforent.

Men tirsdag leverte supporterne bedre enn laget. Slik kan det ikke være i Polen om en uke om United skal vinne i Gdansk.

Ole Gunnar Solskjær og teamet hans får en vanskelig, men uhyre viktig jobb med å få spillerne i angrepsposisjon igjen før Europa League-finalen.

Opp på hesten.

Én siste kamp.

Én siste kraftanstrengelse.

Og så er det pause.

For Solskjærs menn vil den komme svært beleilig etter et heseblesende kampprogram denne sesongen.

For fansen kan imidlertid ikke starten på den nye sesongen komme fort nok.

Det var fantastisk å være tilbake på tribunen og se Manchester United spille, selv om det bare var 10 000 av oss der.

Men tenk, bare tenk, hvordan det blir den dagen Old Trafford igjen er fullsatt.

Drømmenes teater vil, kanskje mer enn noen gang, leve opp til kallenavnet sitt.