Mine tanker etter den herlige seieren

Den perfekte revansjen

Jeg har vondt i magen. Det føles som om jeg har tatt noen hundre situps, og den 39 år gamle kroppen min er ikke lagd for sånt, lenger. Jeg har sittet i en ro i en snau time, men kroppen har fortsatt ikke helt skjønt hva den har vært med på. Den er fortsatt preget.

Men jeg har skjønt hva vi har fått oppleve.

Vi har opplevd den perfekte revansjen for måten vi tapte seriegullet på i fjor. Vi får ikke gjort noe med fjoråret, men vi kan sørge for at vi vinner tilbake gullet i år. Da er 3-2 på overtid mot vår største rival perfekt.

Jeg må også beklage overfor kona. Den beste klemmen jeg har fått i 2012 fikk jeg fra en rødmusset 55-åring på raden bak meg. Først på 1-0. Den var varmere enn noe annet jeg har opplevd i 2012, men kysset han ga meg etter 3-2 – det hadde i alle fall vært bedre å få fra kona.

Rett laguttak:

En del United-fans er fae til å klage. Jeg har også gjort det klart hva min mening er i denne spalten. Men søndag tok Sir Alex ut helt rett lag.

Jeg forventet at noen av veteranene skulle kastes utpå. I stedet fikk vi de kjappe beina vi hadde, og gladmeldingen før avspark om at Antonio Valencia og Tom Cleverley var klare til spill.

Og prestasjonene (slik jeg så det i ekstasen på tribunen)?

David de Gea var glimrende. Rafael var glimrende. Rio Ferdinand var glimrende. Jonny Evans var nesten like bra som Rio. Patrice Evra var glimrende. Antonio Valencia gjorde en glimrende jobb før pause, men falt i kvalitet etter hvilen. Michael Carrick var god. Tom Cleverley var også god. Og Ashley Young er overhodet ikke det bomkjøpet man faktisk lurte på om han kunne være for noen uker siden. Han var strålende. Wayne Rooney var til tider fantastisk, og Robin van Persie scoret ett mål og satte ballen i innsiden av stolpen en annen gang, selv om han helt klart har hatt bedre kamper.

Chris Smalling gjorde et herlig innhopp, Phil Jones la jeg nesten ikke merke til, mens Danny Welbeck vant ballen før frisparket som førte til vinnermålet. Sånt fortjener man mange stjerner for.

Stygt av City-fansen

Forrige gang jeg så United-City var i Community Shield-kampen i fjor. Da stod jeg også like bak dem (på pressetribunen), og det var ikke spesielt hyggelig å se dem i aksjon. Jeg ble faktisk overrasket over hvor mye bitterhet og sinne som kom til syne både da City ledet og også etter at United snudde til 3-2-seier. Jeg så også hvordan de samarbeidet om å gå til angrep på en stakkars utlending som hadde forvillet seg inn i City-seksjonen på den kampen.

Jeg trodde kanskje bitterheten og sinnet over å ha måttet leve i skyggen av United hadde minsket noe etter fjorårets seriegull, men kan ikke si at jeg la merke til det.

Jeg stod selv blant United-fansen, helt nærmest City-fansen, og selv om jeg ikke ble truffet selv så ble United-fansen pepret med mynter og også noen flasker etter kampen. Sidemannen min ble truffet. Foran meg rant blodet fra kutt i ansiktet til andre United-fans.

Flere City-fans gjorde flybevegelser – for på den måten å hetse United-fansen ved å rippe opp i München-ulykken.

Da United-fansen slapp ut etter kamp forsøkte først en gruppe City-fans å egle seg innpå ikke altfor langt unna Etihad. De ble stoppet av politiet. Litt nærmere sentrum var det ikke lenger politi. Da snek en gjeng City-fans seg innpå og skjøt fyrverkeri som eksploderte blant United-fansen. De var vel 10 stykker, men fikk raskt cirka 100 United-fans etter seg.

Hvor mange som eventuelt ble skadet vet jeg ikke. Jeg så sykebiler og politibiler med sirener rundt meg på det meste av veien hjem. Det skal også legges til at det finnes idioter overalt. United-fans er ingen helgener selv, men City-fansens oppførsel søndag hører ikke noe sted hjemme.

Seks poeng og bedre målforskjell

Vi er seks poeng foran. Vi har ett plussmål mer. Og vi har igjen City, Chelsea og også Liverpool hjemme. Det er tidlig, veldig tidlig, men jeg vet at det er så uendelig mye deiligere å ligge foran enn det er å ligge bak.

Enig eller uenig? Logg gjerne inn og si din mening i kommentarfeltet nederst.