Mine tanker etter West Ham

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, med sine tanker etter 1-1-kampen i London.

Huff, så elendig…eller?

Først:

West Ham var på vei mot en stor skalp mot United. De ledet, stadionuret viste at 90 minutter var passert, men så utliknet Robin van Persie.

Så:

United ble kjørt knallhardt. West Ham fortjente nok egentlig seieren, men Robin van Persie utliknet. Fra det som var offsideposisjon.

Hæ? Hva skriver han om nå, da? Det var jo Daley Blind som utliknet?

Det var trolig siste gang vi har kunnet kalle oss ordentlig gode.  Etterpå har vi ikke vært i nærheten av det som kan kalles europeisk toppklasse.

Men som «Først» og «Så» viser: Selv da slet vi borte mot West Ham. Både i bortekampen i serien og cupen.

The United way…

Alle er så utrolig opptatt av «the United way», og alt som nå ikke fungerer blir sammenliknet med det. Da spør jeg – hva er egentlig «The United way»?

Selv ble jeg United-fan da vi surret rundt mellom 4. plass og 10. plass midt på 80-tallet. Vi vant én og annen FA-cuptittel, vi spilte en og annen glimrende kamp, men jammen meg var det også mye som var ganske middelmådig.

Så ble vi best i England – og etter hvert også best i Europa og verden – og det var en fantastisk periode. Alle ønsker vi oss tilbake dit, men jeg har stukket finger’n langt ned i jorda for lenge siden.

Hvor gode er vi nå?

Akkurat nå er vi 4. best i England.

Og forrige sesong var seks lag bedre enn oss.

La oss gå enda lenger tilbake, selv om jeg vet at noen mener det er irrelevant, at alt er annerledes, og jo, på mange måter er det sant, men på noen måter ikke.

Jo da, «the United way» er fantastisk angrepsfotball, men sannheten er at når vi ser historien over litt mer enn et par års perspektiv så har det vært ganske mye som er langt unna «The United way». Jeg vil faktisk påstå at det folk snakker om som «The United way» var nettopp Busby og Ferguson. Men Busby sluttet i 1969. Ferguson i 2013. Mellom dem var det 17 år – og det tok 26 år fra Busby vant sitt siste seriegull til Sir Alex klarte å gjenskape det.

Det var langt i fra «The United way» hele tiden med Sir Alex Ferguson, heller. Det vil si, den gangen brukte man ett eller tre poeng på dårlige dager til å etablere legenden om United og Ferguson – et lag og en manager som aldri ga seg, som kjempet til siste slutt. Et lag og en manager som var noe spesielt.

Vi var ikke gode borte mot West Ham i hans siste to kamper der med United, men fikk med oss uavgjort.

I 50 minutter søndag var vi heller ikke gode, og hadde ikke West Ham scoret ville de trolig kjørt over oss også videre. Sånn sett handler fotball enormt mye om psykologi  – forskjellen mellom å forsvare noe og skulle jage noe.

Men akkurat som under siste sesong med Ferguson så klarte vi å presse inn 1-1 – mot et West Ham-lag som er bedre enn på mange, mange år. Et West Ham-lag som har slått både Liverpool og City hjemme, og kun stod med ett hjemmetap.

Huff så ille det er…

Likevel ser jeg en negativitet til det som skjer som jeg blir overrasket over.

Ett poeng borte – mot et av Premier Leagues beste hjemmelag (kun to er bedre) – er elendig? Nei, den godtar jeg ikke.

Jo da, 1. omgang var ikke bra. Den var enormt skuffende, vi skapte ingenting, balansen var gal, vi var grusomme i igangsettingen bakfra og West Ham burde ledet. Vi hadde derfor ingenting å klage på da de scoret like etter pause. Frem til og med da burde de ledet med mer enn ett mål.

Samtidig er det en rar fotballkamp. Ser man på det som skjer etter at de tok ledelsen så fikk vi med oss et fortjent poeng, og vi skapte egentlig også nok til å score flere mål.

Fotballen vi spiller er langt unna det mange nok mener er «The United Way», det vi gjorde på vårt beste under Busby eller Ferguson, men det er enormt mye «United way» i å nekte å gi seg. Det var én av egenskapene vi hadde på vårt beste.

Faktum er imidlertid at vi står med ett tap på 17 kamper.  I samme periode har Chelsea tre tap, City har to tap, Real Madrid har tre tap, Barcelona har ett tap, Bayern München har to tap, Paris St. Germain har tre tap og Liverpool har to tap (ett etter ekstraomganger). Huff så ille det er…

Alle sier at vi har et elendig forsvar, men på de siste 18 kamper har vi ni baklengs. Ett eneste baklengs annenhver kamp, altså, i snitt. Huff og huff.

Jeg godtar at vi supportere er delt i synet, men som nevnt, jeg har stukket finger’n min langt ned i jorda. Sir Alex Ferguson er ikke lenger United-manager. Sir Matt Busby er det heller ikke. Og nei, det er mye som ikke er i verdensklasse. Men akkurat nå så peker pila faktisk oppover fra det elendige fjoråret, og den gjør det samtidig som alle ser at vi har en masse å gå på.

Jeg lurer på hva hylekoret ville sagt om Sir Matt Busby hvis sosiale medier fantes i 1969. Ett år etter serievinnercup-seieren ledet han oss til 11. plass i serien. De første fem årene etter Busby ble vi så nummer 8, nummer 8, nummer 8 og nummer 18 før vi rykket ned.

Men Sir Matt var unik. En fabelaktig manager som på mange måter ble større enn klubben. Akkurat som Sir Alex ble det.  Var det noen som virkelig ikke trodde det ville merkes? Var det noen som unngikk å merke at alt ikke var perfekt da, heller, men at managerfenomenet Sir Alex reddet oss gang etter gang etter gang?

Så forsvant han.

Da handler det om å nullstille seg. Hvor gode var vi egentlig? Alle visste at vi ikke hadde hentet inn den midtbanespilleren som burde vært hentet inn. Alle vet at vi lot de andre kjøpe de aller beste spillerne, men heller lette på hyllene under hvor de yngre talentene til en litt billigere sum befant seg. Manchester United var ikke en gjeng med Galacticos og virkeligheten er ikke så enkel som i Football Manager.

Det gikk på rattata med David Moyes.

Og vi ser fortsatt ikke veldig bra ut under Louis van Gaal – og det etter åtte måneder.

Men å sparke manageren? Å latterliggjøre spillerne? Og å mase, mase, mase om at dette ikke er United? Nei, for meg blir det helt galt. Det vi så mot West Ham var jo til en viss grad nettopp United. Det United vi har sett hele sesongen. Det som har variert stort i samme kamp. Det som har blitt bedre siden fjorårssesongen. Det som er til å ergre seg grønn over, men som likevel klarer å få med seg poeng.

Gledelig

Jeg jublet voldsomt da vi reddet ett poeng borte mot West Ham etter en dårlig kamp. Jeg klarer faktisk å glede meg mer over at vi klarer å snu noe som er elendig – enn at jeg irriterer meg over at vi først er elendige.

Jeg gledet meg stort da vi avgjorde kampen mot Leicester allerede før pause – mye mer enn jeg irriterer meg over at vi ikke klarte å kjøre kampen helt ut.

Og etter at vi ble latterliggjort av lag som City og Liverpool forrige sesong, så er jeg kjempefornøyd med at vi nå er blitt en farlig motstander for Englands beste lag.

Ja, jeg lar meg frustere av 1. omgangen mot West Ham, og ja jeg er ikke nødvendigvis stolt av at vi ligger helt i toppen av langpasnings-statistikkene.

Men at alt var bedre før? Har man det perspektivet så mener jeg at man har for snevert perspektiv. United har ingen rett til å være best i England, Europa eller verden, selv om det er dit vi ønsker oss igjen.

Jeg er heller ikke enig med alle valgene Van Gaal gjør. De som leser noen av kommentarene mine kjenner til hva jeg mener om den manglende bruken av Rafael og Ander Herrera. Han gjør feil han også. Han er bare et menneske, men han er i ferd med å styre oss inn til den topp 4-plasseringen vi ønsket.

Klarer han det vil det være mission accomplished for 2014/15.

Så enkelt, men samtidig så vanskelig.

Så vil kravene til gullkamp – og stil – bli atskillig større igjen til neste sesong.