Mine tanker etter Tottenham

Ansvarlig redaktør Dag Langerød skriver ned sine tanker umiddelbart etter de fleste United-kamper.

Her er hans tanker etter søndagens seier mot Tottenham.

Det viktigste:

Ok følelse å se kamp når vi leder 3-0, ikke sant?

Ok også å se et United som de første 45 minuttene så ut til å ha én mann ekstra over hele banen.

Og ok for United at sjansene for Champions League-spill til høsten faktisk økte ganske bra i helga.

Før helgas kamp kunne man si at Arsenal, United, Liverpool, Southampton og Tottenham kjempet om 3. og 4. plassen. Fem lag i kamp om to plasser, altså.

Det aller beste var imidlertid selve kampen. Fra Uniteds side.

Noen vil mase om at Tottenham var dårlige, og ja, de fremstod svake søndag. Så kan det selvsagt hende at de bare hadde en elendig dag på jobben, eller så kan det faktisk henge sammen med at United lyktes veldig godt med det vi forsøkte på. Det er også greit å minne om at Tottenham kun hadde tapt to av sine siste 16 Premier League-kamper (3-2 borte mot Liverpool og 2-1 borte mot Crystal Palace).  Og de er med i kampen om topp-4. De var i alle fall det frem til og med søndagens tap. Med en god avslutning er de fortsatt også en kandidat til topp-4.

Likevel var det 45 minutter med klasseforskjell. Det var også klasseforskjell i vår favør i 1. omgang på White Hart Lane, men nå fikk vi faktisk fortjent uttelling.

Så var det ABC i hvordan drepe en kamp, og aldri tillate Tottenham et snev av håp om comeback i kampen.

Det perfekte ville vært om vi samtidig var hakket bedre offensivt også i 2. omgang, men det blir faktisk for meg litt underordnet. Igjen, hva har vi egentlig prestert denne sesongen? Her tar vi så ledelsen 3-0 i en herlig 1. omgang mot et annet topplag. Så dreper vi kampen fullstendig etter pause. Det er som musikk i mine ører. I 90 minutter.

Derfor vanker det også skryt over hele linja fra min side.

Jeg har registrert via sosiale medier og kommentarfeltet på united.no at de som har et horn i siden til visse spillere fortsatt trakk frem det hornet i siden søndag kveld, men for meg blir det helt galt.

Spillerne:

David de Gea tok den sjansen Tottenham fikk – som først kom i 89. minutt.

Antonio Valencia bidro mindre offensivt enn vanlig, men løste backoppgavene sine til mer enn bestått. Spilte på mindre risiko etter blemmen sist, og også meget god i det generelle pasningsspillet.

Med unntak av en Phil Jones-inngripen etter noen få minutter var jeg også meget imponert av Chris Smalling og Jones. Jones var glimrende i duellspillet, og Smalling tryggere enn på lenge i sitt spill. Harry Kane ble fullstendig nøytralisert, og i første rekke går æren for det til Smalling.

Så er jeg usikker på Daley Blinds muligheter på venstrebacken på lang sikt, rett og slett grunnet mangel på tempo og akselerasjon mot raske kantspillere, men i fare for å gjenta meg selv – det er så mye fotball-klokskap i ham at han dekket over det 100 % mot Tottenham. I tillegg var han helt avgjørende for måten United angrep nedover venstrekanten på, spesielt før pause. Han vet bedre enn de fleste når han kan gå i angrep og når han må holde igjen. I tillegg er pasningsfoten hans bedre enn hos mange andre i United. Alle fikk jo med seg at han var tredje sist på Fellainis mål. Selv om Carricks pasning var perfekt så var det Blinds pasning fremover i rom som ga Carrick muligheten. Jeg er usikker på om Luke Shaw hadde slått samme pasning som Blind gjorde – for å si det slik. Det sier sitt om Blinds klokskap at han egentlig kan gå fra en rolle som vingback til å bli ballfordeler og så ren venstreback i neste kamp – og løse alt sammen til bestått eller bedre.

Så vil jeg påstå at Ander Herrera er helt avgjørende for dette United-laget, og til en viss grad er jeg fortsatt irritert over at han ble byttet ut i pausen mot Arsenal. Det er så mye løpskapasitet og press i ham – at han gir oss noe ingen andre spillere i troppen har. Med typer som Ander Herrera i laget er det alltid en sjanse for at man har et godt pasningsalternativ. For meg er han nå helt bankers i laget.

Michael Carrick var Uniteds beste, slik jeg så det. Carrick på sitt beste gir flere kvaliteter enn Daley Blind på sitt beste i samme rolle – selv om det langt ifra betyr at Blind er elendig, som nevnt litt høyere her. Den store forskjellen mellom Carrick og Blind er at Carrick er uendelig mye vanskeligere å passere og evner å dekke mye større rom enn det Blind klarer. Til dette er Carrick fortsatt på høyt, høyt nivå når han er i form.

Fordi andre plutselig var gode så fremstod Ashley Young egentlig litt mer anonym enn han har vært de siste ukene, men jeg står knallhardt på at trioen Blind,Young, Fellaini var årsaken til at Andros Townsend ble byttet ut etter en halvtime og at Kyle Walker fremstod ganske så elendig i denne kampen. Så selv om Young var mer anonym enn normalt den siste tiden, så var han veldig viktig for vårt offensive spill.

Wayne Rooney viste igjen at man kan stille spørsmål ved Ståle Solbakkens bombastiske uttalelse om at han i alle fall ikke er topp-30 i Europa. Fire mål på fire kamper nå, etter å ha blitt dyttet fremover på banen igjen. I fare for at noen av dere igjen skal hisse dere opp over Solbakken så skal jeg faktisk innrømme at jeg kan forstå uttalelsen hans. Rooney er ikke helt den gamle Rooney. Litt av tempo og akselerasjon er borte, og han er ikke like rå som i gamle dager. Men hva er det som definerer en god spiller? Så vidt jeg har skjønt så er holdningene, treningsiveren og Rooneys betydning i garderoben enorm. Det handler om profesjonalitet og vinnervilje som få kan vise til. Hvor mange andre av de på Solbakkens topp 50-liste har det samme?  Så kan man kombinere det med de kvalitetene han faktisk har – og da får man i alle fall en meget, meget viktig spiller for Manchester United – og en spiller som nok ville vært ganske så bankers på de fleste andre lag også. Det burde såkalte eksperter og andre husket på – det var vel akkurat lederskap og vinnerskalle som var noen av Solbakkens egne styrker som spiller – selvsagt på et mye lavere nivå enn det Rooney er på.

Jeg gledet meg også over Andreas Pereiras ligadebut, selv om han ble løpende litt imellom nede som defensiv høyre midtbanespiller i en periode. Tidligere United-speider Torben Aakjær sa jo nylig til United-Supporteren at Pereira har vært tiltenkt førstelagsfotball denne sesongen – og nå fikk han noen minutter også i serien. Så er jeg spent på hva som skjer. Det er ikke altfor mange spennende offensive spillere i juniorstallen for øyeblikket, og Pereiras kontrakt går ut til sommeren. Jeg kan bare håpe at det kvarteret mot Tottenham får ham til å velge United også videre.

Så betyr seieren at vi vant den første av de 10 siste avgjørende kampene.

Vi leverte også årsbeste, med tanke på motstander og at vi faktisk også scoret på sjansene våre.

Den gir håp og til dels også fornyet tro på topp-4, men veien fra himmel til helvete er av og til veldig kort i fotballen. Det er ikke mer enn én uke siden sosiale medier kokte over av negativitet. Jeg er dessverre ikke i tvil om at de voldsomme mishagsytringene koker like under overflaten hos mange og fort også bobler over igjen, selv om søndagen var god.

For meg personlig endrer ikke dette mye.

Jeg forventet seier over Tottenham, og jeg forventer at vi blir blant de fire beste. Jeg forventer også at kampen om en topp 4-plassering varer helt til siste runde.

Så er jeg helt enig med dem som mener at vi ikke har spilt altfor mye bra fotball, men fakta er uansett at vi har levert ok resultater.

Vi står nå med fem seirer på de siste sju, åtte seirer på de siste 12, og vi står med 16 seirer, 5 uavgjorte og 4 tap på de siste 25 i alle turneringer. Det er faktisk ikke så galt – selv om vi har mye å gå på. Ser man på de siste 30 kampene våre har vi vunnet eller spilt uavgjort i 25 av dem. Og likevel har det til tider ikke vært måte på hvor elendig ting er.

Se på lista ute til høyre. Det er et anstendig antall grønne «wins» på sesongens terminliste.

Liverpool neste.

Det blir knalltøft. De fleste får kjørt seg mot Liverpools høye press, og de er nok ganske så gira på å revansjere 3-0-seieren vår på Old Trafford. Det er bare å forberede seg på en helt annen kamp enn mot Tottenham søndag.

Jeg kan bare håpe at litt av den selvtilliten vi viste utover i kampen mot Tottenham holder seg til oppgjøret på Anfield. La oss også håpe at vi kan pynte ytterligere på den gode statistikken vi faktisk har mot Liverpool de siste årene. Tar man med rubbel og bit så har vi faktisk 6 0 2 mot dem siden 2012/13-sesongen.

I utgangspunktet burde laguttaket der gi seg ganske så selv etter søndagens gode kamp, men i skrivende stund blir jeg ikke overrasket om Angel Di Maria kommer inn for Juan Mata. Jeg er også spent på venstreback-plassen hvis Luke Shaw blir spilleklar. Liverpool angriper med stort tempo, og spent på om Van Gaal da velger Shaws kjappe bein i stedet for Blinds klokskap. Tror uansett at Blinds klokskap – eller Shaws kjappe bein – slår Lazar Markovic’ kvaliteter de aller, alle fleste ganger.

Det som er litt behagelig er at Liverpool er ganske så avhengig av å slå oss for å klare topp-4, og i mitt hode vil ett eller tre poeng på Anfield være bonus. Tre poeng til oss vil også være svært ødeleggende for Liverpools sjanser om topp-4. Men det er det som er drømmen. Fyttirakkern hvor deilig en seier der hadde vært, ikke sant?