Mine tanker etter Stoke

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker før og/eller etter de fleste United-kamper.

Her er hans vurdering av tirsdagens 3-0-seier mot Stoke.

Følelsen:

Så deilig.

Flere store sjanser, en del halvsjanser, flotte mål og svært få sjanser imot.

Det var sesongens klart beste kamp.

Det var en kamp som vi ville nikket anerkjennende til også under Sir Alex Ferguson.

Og nå har vi scoret tre mål to ganger på rad.

I begge kampene har vi også vist en positivitet og aggressivitet vi svært sjelden har sett tidligere denne sesongen.

Sånt tar jeg tak i med begge hender når jeg får det servert.

De av dere som har lest denne spalten tidligere vet at jeg har sagt at jeg dessverre har mistet troen på prosjekt van Gaal. Jeg er imidlertid ikke blant dem som kommer til å mase om det fra uke til uke. Jeg hadde også elsket å måtte bite i meg ordene jeg har skrevet, at alt snudde og at vi i resten av sesongen og tiden med Van Gaal fikk se et United som i større eller mindre deler av hver kamp forsøkte å fremstå som de gjorde tirsdag.

Jeg går uansett til hver eneste United-kamp med håp om både storspill og seier. Det har faktisk ikke endret seg underveis, til tross for alle skuffelsene.

Tirsdagskvelden ble en deilig opptur, men jeg tar ikke av. Jeg gleder meg stort over prestasjonen og seieren, men jeg er blitt vant til at en opptur gjerne blir avløst av en nedtur.

Noen klarer ikke helt å glede seg over 3-0-seieren, heller. Jeg har i alle fall sett nok i sosiale medier til at selv etter tirsdagens kamp så var fokus hvor mye som er ødelagt eller blir ødelagt ved det nåværende styret. Min mening: Gled dere over det som faktisk er bra når det er bra.

Det er mange måter å diskutere United på.

Man kan repetere det man mener hele veien eller flette det inn i alle innlegg. Som at Van Gaal må gå eller bli, at Mourinho er eneste løsning eller en skivebom, at Giggs er det samme eller at Mauricio Pochettino eller Diego Simeone eller Laurent Blanc er det eneste rette. Alt annet er feil. Så kan man gjenta og gjenta og gjenta det til man selv eller andre blir blå i fjeset.

Jeg kommer ikke til å gjøre det.

Da er det bedre, mener jeg, å fokusere på det som faktisk blir prestert med ham, og det uten at alt skal relateres til det Barcelona, Bayern eller PSG viser. Eller det United viste under Sir Alex Ferguson. Vi er ikke i verdenstoppen eller Europa-toppen. Utgangspunktet vårt er at vi er blant de fem-seks beste i England.

Heretter kommer mitt hovedfokus derfor til å bli utviklingen. Fra kamp til kamp. Basert på det vi har sett fra Van Gaals mannskap denne sesongen.

Vi var med i gullkampen og ledet serien i november.

Så kom den verste perioden vår i desember med tapene mot Wolfsburg, Bournemouth, Norwich og Stoke.

Men hva har vi sett etter det? Her er min vurdering.

Vi turte å angripe, hadde sjanser nok til å vinne, hadde fortjent å vinne, men kunne også tapt. Angrepsviljen var positiv, men samtidig er sannheten at Chelsea er inne i en elendig sesong. Derfor ikke høyere på terningen.

En svak 1. omgang, men en 2. omgang som var god nok til at vi satt igjen med tre fortjente poeng. Likevel, Swansea kom til Old Trafford med en seier på ni, og en meget svak bortestatistikk. Sånn sett ikke mer enn 3.

Ja, vi avgjorde tre minutter på overtid, på straffe, men det var vår eneste sjanse i hele kampen og det på hjemmebane, med et sterkt lag, mot et League One-lag.

Positivt. Seks virkelig store sjanser på bortebane. Newcastle fikk også sjanser, men vi førte hele veien og hadde de største sjansene. Var litt hawaii og stor usikkerhet bakover i perioder, men det positive angrepsspillet, en sjeldenhet tidligere i sesongen, vippet terningen over på 4.

Angrepsspill til terningkast 2 minus. Forsvarsspill til fire minus. Prestasjonen imponerte ikke, men seieren varmet. Liverpool holder også et visst nivå, men de klarte aldri å komme ordentlig i gang med det kjente angrepsspillet sitt mot oss. Vi gjorde imidlertid, som Liverpool, mye rart. Feilene florerte. Det er imidlertid ikke bare å hente trepoengere i Premier League, vi gjorde det borte mot en rival, og dermed er det vanskelig å gi lavere enn tre – selv om angrepsspillet var svakt igjen.

Sjanseløst dårlig, fordi United faktisk ikke skapte noe som helst på hjemmebane før en liten sjanse på overtid. Bortelaget hadde heller ikke mye, 0-0 hadde nok vært rett, men likevel stod prestasjonen til stryk med tanke på at det var hjemmebane, og med tanke på at det var synlig at bortelaget så atskillig mer komfortable ut enn oss med kampbildet.

Vi fikk se hvor skjør selvtilliten vår kan være da Derby utliknet litt av intet snaue ti minutter før pause, men før det – og i 2. omgang – var vi best. Det ble skapt sjanser og effektiviteten var brukbar. Vi viste oss som et bedre lag, selv med to urutinerte unggutter på backene.

Sesongbeste. Uten tvil. Bortelaget hadde vel ikke ballen før det var gått 3-4 minutter, vi angrep villig, skjøt, var positive og fikk også uttelling. Det holdt seg i cirka en time, og det var egentlig bare i perioden fra 60-75 hvor vi ikke var helt på nett. Så gode offensivt, noen herlige mål og også bra defensivt.

Hva viser denne vurderingen?

Jo, den viser hvor variable vi har vært, den viser et snitt på tre, samtidig som den viser at vi har hatt to ganske bra kamper på rad nå. Den viser også at to ok eller gode kamper fort blir avløst av en dårlig en.

Håpet er selvsagt at vi kan få flere sånne kamper som mot Stoke på rad. I så fall kan  Louis van Gaal få styre skuta i lang tid, men glem ikke nøkkelordene i forrige avsnitt: Vi er og har vært «variable». Derfor er det umulig å ta noe for gitt. Vi kan håpe at Stoke-kampen var en forsmak på mer av det samme, men etter halvannet år med Van Gaal ved roret er det større sjanse for at to ok eller gode kamper blir til en skuffelse i kampen etter enn at det blir til en ny opptur.

Det må mye, mye mer bra til for at den skepsisen skal forsvinne.

Enkeltspillerne under kampen:

Samtidig vet vi at Martial kan være god. Derfor ble jeg vel så glad for Juan Matas prestasjon. Han leverte en strålende kamp i 10er-rollen både med og uten ball, og var altså tredje sist på alle tre målene.

Wayne Rooney hadde et mislykket 2015, både målmessig og prestasjonsmessig. Én ting var de få målene. Det som har skuffet meg aller mest var spillet, men mot Stoke satt også touchene. Nesten hver gang. Man kunne spille opp på Rooney og få den tilbake igjen, eller at den havnet hos en annen medspiller. Det har ikke vært slik altfor ofte. Ofte har vi faktisk fått kontringer imot på de oppspillene, men nå er det en helt annen Rooney vi ser, en Rooney det går an å være glad i selv om han selvsagt ikke er like god som han en gang var.

Ellers likte jeg hvor offensive vi var i duellene. Vi turte å møte høyt og ta dueller én-mot-én, og dermed fikk vi også flere brudd på Stoke i ganske gunstige posisjoner når de var i ubalanse. Ekstra ros for dette til Chris Smalling og Daley Blind. Forresten om Blind – en herlig pasning gjennom midtbaneleddet før 3-0.  Og Smalling – er det mulig å øve mer på hva han skal gjøre når han får avansere fritt langt inn på motstandernes halvdel med ball? Det skjer jo flere ganger i nesten hver kamp at han kommer ganske langt, men så stopper helt opp for ideer/alternativer.

Sentralt fryktet jeg, for å være ærlig, kombinasjonen Carrick/Fellaini, men det fungerte. Fellaini gjorde en bra nok jobb, var ikke en defensiv midtbanespiller, men mer box til box, er viktig i begge felt og var ok i banespillet. Carrick har variert veldig denne sesongen og slitt med skader, men vi vet at han har en egen evne til å løse opp med direkte pasninger i bakrom, og han imponerte igjen med dette onsdag.

Når Carrick spiller som mot Stoke – eller får lov til å holde på som mot Stoke – så er det ingen andre midtbanespillere jeg heller vil ha utpå der.

Chelsea neste:

Alt handler om å levere gode prestasjoner ofte. Da kommer også resultatene ofte. Søndag venter Chelsea, en uggen motstander, vi sliter ofte på brua og jeg går til kampen med ikke altfor stor tro, men med enormt håp. Prestasjonen mot Stoke må jo ha gitt selvtillit, og  jeg kan ikke se at det er altfor stor grunn til å endre på noe. De samme 11 bør få sjansen der, så lenge Fellainis smell ikke setter ham utenfor.

Samtidig har jeg ingen illusjoner om at vi kommer til å få like mye plass og rom i vårt offensive spill der. Chelsea kommer til å gjøre alt de kan for å kneble Martial og Mata vil nok ha noen over seg før han egentlig får tenkt seg om. Det blir en helt annen kamp, men sånn sett vil det gi en ny pekepinn på om det kan være bedre tider i vente eller ikke. Selv om Chelsea er regjerende mester så er de ikke Barcelona eller Bayern München. Derfor blir det interessant å se hvor mye vi klarer å gjenskape fra Stoke-kampen også mot dem, og hvordan vi takler en eventuell baklengs eller utur tidlig i kampen.

Uansett – som etter alle gode prestasjoner så er det med litt mer spenning og håp jeg benker meg i sofaen til neste kamp, og det gjelder også søndag.