Mine tanker etter Liverpool

– Få ting er faktisk bedre enn dette, skriver ansvarlig redaktør.

Publisert Sist oppdatert

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker før og/eller etter de fleste United-kamper. Her er hans vurdering av det som skjedde søndag.

Følelsen nå:

Nei, det var ingen stor fotballkamp. Det florerte med feil fra begge lag, men vi vant. På Anfield. Mot Liverpool.

Få ting blir bedre enn det.

De fleste av dere vil ha vært på jobb i dag. Eller skolen. Eller bare møtt noen kompiser. Dere har ganske sikkert møtt noen Liverpool-fans.

Forskjellen mellom tap og seier i går er enormt stor når man treffer disse, ikke sant?

Pool-fansen nevner alltid disse fem seirerne i Europacupen når vi diskuterer med dem, men det er fortsatt det eneste de har.

20-18.

Fire strake seirer.

Det er tall som dreper enhver diskusjon hjemme i stua eller på puben.

Gled dere over det.

For selv om jeg har skjønt at noen av dere utrolig nok ønsket et tap – i håp om at det skal gi et managerskifte – så er det ekstremt langt unna den United-virkeligheten jeg lever i.

Det er ikke alt som kan måle seg med liga- og europacup-titler, men seirer mot Liverpool og Manchester City er ganske nære.

Vi i Skandinavia har stort sett levd i en supporterboble i hele våre liv. Det er vennskapelig rivalisering. Man erter kompisen litt etter seier, smiler litt ekstra, tar imot erting etter tap, men det er stort sett det. Man er like mye venner. Jeg kjenner flere, spesielt i England, som har kjent rivaliseringen atskillig mer på kroppen, og vet hvor mye en seier mot nettopp Liverpool betyr for dem. Derfor betyr det også mye for meg. Derfor burde det også, slik jeg ser det, være en selvfølge at alle United-fan gledet seg søndag, og gleder seg i dag mandag. Fordi det betyr så mye for mange, spesielt de mest harbarkede supporterne. De som faktisk reiser rundt med laget overalt, og ikke bare ser de fleste kamper fra sofaen.

utdspillerne

Spillerne:

Jeg prøver så godt jeg kan å nullstille helt før hver eneste kamp. Det er ikke riktig at noen av spillerne, som vi kan kalle hakkekyllinger, starter kampen med ett eller to minuspoeng.

Derfor er det spesielt to mann som fortjener å trekkes frem.

blindmata

Marouane Fellaini var også god.

Jeg satt med den følelsen underveis i kampen, men i timene rett etter kamp så leste jeg de samme kommentarene som jeg alltid gjør. Flere mente at både Fellaini og Blind var dårlige. Igjen.

Derfor så jeg kampen en gang til, og det forsterket bare følelsen. Daley Blind var meget god. Marouane Fellaini var god.

Daley Blind var denne gangen god i duellspillet, flink til å finne rett mann fremover og gjorde i 85 minutter svært få feil.

marfell

Jeg ble glad da jeg så at en del engelske spillerbørser faktisk hadde fått det med seg. De som fortjener ros, skal roses, spesielt når de normalt pleier å være hakkekyllinger.

Ellers?

David de Gea var selvsagt strålende igjen, men vet du hva? Jeg kan faktisk forstå Louis Van Gaals uttalelser etter kampen bittelitt.

Jo da, De Gea leverte en herlig redning da Emre Can dro seg fri fem minutter etter pause. Han slo også skuddet samme mann fyrte av fra 20 meter fint vekk fra mål, og etter at han kom på halvdistanse på 16-meteren tidlig i kampen så gjorde han redningen som rettet opp i det med en gang, men mer var det egentlig ikke han trengte å gjøre. Ellers gikk avslutningene utenfor eller rett på, og det skal uansett MYE til for å passere De Gea fra 20 meter. Det var altså ikke SÅ mye å gjøre.

Samtidig skal det sies at han også hadde mange gode utspill til Fellaini, og han var 100 prosent sikker i alle andre inngripener. Det virket, i mine øyne, også unødvendig å dra De Gea litt ned for åpen scene fra Van Gaal, men dette var helt udramatisk i mine øyne. Van Gaal snakker om laget utad, men jeg er ganske sikker på at spillerne får høre hvem som har vært gode – og dårlige – internt i evalueringene.

Dårlig dag på jobben:

jesselingard

Ashley Young klarte også å sette seg selv i trøbbel mer enn burde være nødvendig. Likevel veldig synd med skade, siden vi allerede har tre backer ute med langtidsskade.

Til slutt:

Anthony Martial har fortsatt et godt stykke igjen når det gjelder å ta rette valg på når han skal drible og når han ikke skal gjøre det. Man trenger for eksempel ikke gjøre det med fire mann foran seg. Da bør det være noen antenner som slår inn om at andre kanskje er umarkert. Likevel – det er blitt ekstremt merkbart hvordan United nå for tiden mest skaper sjanser på noen få måter. 1) Martial setter fart og skaper kaos, 2) Dødballer eller innlegg mot Fellaini, 3) Brudd høyt i banen og bruk av Wayne Rooney.

Jeg synes for øvrig fortsatt at Rooney ser bedre ut enn han gjorde i det meste av 2015, selv om det sier en del om hvor svakt det var da. Rammebetingelsene hans mot Liverpool var dårlige, men han kom ok ut av det også i selve banespillet.

Chris Smalling har også hatt en liten formdupp, og er villere og mer usikker i spillet sitt nå enn for bare noen uker siden. Får håpe det bare er en liten formdupp.

Merk:

United hadde ekstremt mange muligheter til å få gode overganger og også flere sjanser mot Liverpool, men det var spesielt å se hvor mye dårlig kvalitet fra enkeltspillere – delvis upresset – som førte til at mulighet etter mulighet ble spolert.

Totalt om situasjonen:

Seier på Anfield og 3-3 i Newcastle. Fire poeng på to tøffe bortekamper. Ja, vi var kampen sett under ett heldige som fikk med oss tre poeng søndag, men samtidig synes jeg vi var uheldige som ikke fikk med oss tre poeng borte mot Newcastle. Fire poeng etter disse to kampene er egentlig helt greit betalt. SÅ flaks hadde vi ikke på Anfield.

lvg5

Seieren mot Liverpool, slik kampen ble, hadde isolert sett tidligere også vært mer enn nok, men tidligere ville vi innimellom også fått kampene hvor vi bare feide motstanderne av banen med festfotball. Det får vi ikke lenger. Det blir jevnt uansett hvem vi møter.

Jeg har dessverre fortsatt svært liten tro på at dette kommer til å ende med en ligatittel. Det er rett og slett for små marginer i Uniteds spill. Fotball er en sport full av marginer, og United skaper ikke nok til at det virkelig går an å tro at vi plutselig vinner fem, seks eller sju kamper på rad. Plutselig scorer motstanderne på den eller begge de store sjansene de får, plutselig skyter Wayne Rooney over på den sjansen han får og da blir det ikke trepoengere slik vi fremstår nå.

Samtidig har rapportene fra Carrington vært at resultatene i svært stor grad preger humøret i spillergruppa for tiden, og seier mot Swansea,det som skulle vært seier mot Newcastle og en seier på Anfield bør gjøre humøret bra. I to kamper på rad har vi også stilt med de samme 11. Det skaper nok relasjoner og også trygghet, selv om de personlige feilene altså florerte søndag.

I kjelen vår akkurat nå ligger altså: Litt mer frihet, bedre relasjoner og trygghet mellom spillerne og bedre resultater, deriblant en borte mot erkerivalen. Kanskje er det akkurat det som skal til for at vi skal få i gang en ny seiersrekke, litt mer selvtillit og dermed enda bedre prestasjoner igjen. Det er lov å håpe.

Jeg håper i alle fall – hver eneste gang jeg ser United – at det skal løsne litt igjen slik at vi igjen får kamper som i den gode perioden mot Tottenham, Liverpool og City for et snaut år siden.

Powered by Labrador CMS