Mine tanker etter kollapsen

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker etter de fleste United-kamper.

Her er hans umiddelbare vurderinger etter 3-5-tapet borte mot Leicester.

Den vonde følelsen

Ja, Rafael skulle hatt frispark.

Nei, Rafael skulle ikke fått straffe mot seg.

Mark Clattenburg gjorde to stygge feil.

Ellers ville vi ganske sikkert vunnet.

Derfor er dommerens to feil ekstremt vanskelig å akseptere. Jeg pleier normalt ikke å bry meg om dommerfeil. De tar enten rett eller gal avgjørelse, men to stygge feil i løpet av fem sekunder? Som blir helt avgjørende? Nei, det er mer spesielt – og altså vanskelig å godta.

Når dette skrives, en time etter kampslutt, så sitter den vonde følelsen fortsatt fast inne i brystet. En følelse jeg ble altfor godt kjent med under forrige sesong.

Forskjellen er at vi under fjoråret altfor ofte var for dårlige.

Nå kommer en del av følelsen også av at Clattenburg ødela.

La oss ta det fra begynnelsen:

En grei start og så ti gode minutter med tre store sjanser og to flotte mål. Så scoret Leicester etter en dårlig involvering av Rojo, et innlegg som (kanskje) var over dødlinja og påfølgende passivitet av de to som skulle passet på Leicester-spissen inne i feltet.

Men baklengsmålet var én ting.

Det som skjedde i resten av 1. omgang er minst like viktig.

Plutselig ble vi usikre igjen. Vi lot oss stresse også med ball, og det som hadde vært bra i vårt offensive spill var plutselig helt fraværende.

Totalt sett var det altså bare 10 gode minutter i 1. omgang.

Så tok vi kontrollen over kampen i starten av 2. omgang. Vi dominerte banespillet, og Falcao skjøt i tverrliggeren før Ander Herrera gjorde 3-1 etter 57 minutter. Like etter var det bare én centimeter fra at Di Marías pasning sendte van Persie alene med keeper OG kontroll over ballen.

Da hadde vi spilt i én time. Det stod 3-1 til United på lystavla og 6-1 i sjanser. Vi hadde «bare» vært gode i totalt 25 minutter, men vi hadde likevel vært klart best og fortjente ledelsen.

Jeg velger å banke det inn slik at man i den vonde følelsen faktisk ikke glemmer at det lenge var en bra bortekamp.

Leicester gir det hele så et siste forsøk, går høyere i banen og så ga altså Clattenburg dem muligheten med sine feil.

Og da går rullegardina helt ned i United. Defensivt, som lag, er vi all over the place på 3-3-målet. Leicester luktet blod og fikk det, og vi blir knallhardt straffet for å støy høyt på de to siste målene.

For enkelt å skylde på enkeltspillere

Mange er nok klare på at fem baklengs bekrefter alt man fryktet med en gang vinduet stengte: At den bakre fireren (eller treeren eller femmeren) ikke holder mål. Noen har brukt sosiale medier til å angripe enkeltspillere, men selv om enkeltspillere helt klart kunne vært bedre så blir det for meg et helt galt utgangspunkt.

Vi vant serien med 11 poeng for 15 måneder siden med spillere som Chris Smalling og Jonny Evans. Liverpool vant Champions League med Steve Finnan og Djimi Traore på hver sin back. Det defensive handler også om LAGET United. Kollektivet. Se på 3-3-scoringen. Vi hadde vel hele backrekka og alle midtbanespillerne tilbake i eget forsvar, Rooney klarerte selv tversover ved 16-meteren som siste United-spiller på ballen før de utliknet. På 4-3-scoringen er det for dårlig å miste ballen slik Mata gjorde det, men det var ikke unaturlig at vi stod høyt siden vi egentlig hadde kontroll med Rojo og Mata.

Jeg er ganske enig i det Gary Neville sa etter kampen. Vi var ikke tøffe nok. Det er nemlig én ting å spille fotball når man dominerer. Noe helt annet er det om man også behersker å bli presset bakover og stressede situasjoner. Denne kampen viste at vi har masse å gå på i den delen av spillet. I ettertid er det lett å tenke at man burde lagt om systemet, blitt mer defensive og sikret seieren, men det er ikke slik vi ønsker United, heller.

Clattenburg:

Vi var ikke heldige med ham i denne kampen. Det kunne også vært blåst frispark før Leicesters andre straffe, men han friet. Ballen var kanskje over linja før 1-2-reduseringen, men kanskje var ikke hele ballen det? Jeg bryr meg lite om de avgjørelsene. Man får noen sånne med seg og mot seg, men straffen til 2-3 og frisparket Rafael ikke fikk før det var grove feil. De var så grove at jeg jeg egentlig blir litt «Moyes» og mistenker dommeren for å ta muligheten bare for å lage trøbbel for United. Beklager, men irritasjonen over denne sitter dypt i, fordi vi hadde vært best frem til det skjedde.

Noen enkeltspillere:

David de Gea: Jeg liker ham egentlig, men savner litt X-faktor nå. En superredning i ny og ned. Alt Leicester traff mål med endte vel i nettet i denne kampen. Akkurat som med en del andre spillere så forventer jeg mer.

Marcos Rojo: Ingen stor kamp, og ikke til å kjenne igjen fra det jeg har sett av ham hos Argentina. Han fant seg aldri til rette i Russland. Han brukte tid på å finne seg til rette i Portugal. Vi har noe tålmodighet – eller Luke Shaw som et uhyre interessant alternativ.

Ander Herrera: Jeg likte det jeg så denne gangen også, men som ballvinner er han jo sørgelig alene i laget, da. Blind er en annen type.

Daley Blind: Jeg likte det jeg så, så lenge United dominerte. Etterpå ble han, som en del andre, løpende imellom.

Robin van Persie: Fint mål, kanskje hakket bedre enn i forrige kamp også, men ikke sikrere på laget enn at jeg sterkt ville vurdert en Adnan Januzaj om han hadde en bra treningsuke bak seg. For ofte at Van Persie får ball, men hvor løsningen ble en uinspirerende støttepasning til midtbaneleddet. Jeg savner enda mer uforutsigbarhet og tempo, og det har Adnan. Derfor kan belgieren fortjene sjansen – også fra start – hvis Van Persie eller Falcao ikke leverer – eller med en god treningsuke bak seg.

Falcao: Bra nok til å være første fra start. Likte hvordan han lekte med De Laet før pause, og at det var så tydelig og deilig hele bevegelsen da han dunket ballen i tverrliggeren. Bare så synd den ikke gikk tverrligger ned.

Det store perspektivet:

Vi hadde åtte kamper som på papiret var overkommelige. Jeg snakket om 21 mulige poeng. Nå står vi med fem av 15. Det sier sitt om hvor dårlig det har vært.

Men:

Vi gikk fra 4-0 til QPR til 2-0 og 3-1 og 6-1 i sjanser etter én time mot et Leicester-lag som altså kun har tapt to av sine siste 30 seriekamper. Jeg vet det er vanskelig å tenke positivt etter en kollaps som denne, men vi hadde lenge ganske god kontroll selv om det ikke var perfekt.

Og også:

Frem til Frank Lampard utliknet, så virket Chelsea helt utilnærmelige.

Men avstanden opp til de andre «Champions League-lagene» er fire til Arsenal, tre til City og ett til Liverpool. Tottenham har også bare to poeng mer enn oss, mens Everton har like mange. Og det er «bare» åtte til Chelsea. Tabellmessig er det altså ingen krise, selv om vi har vært langt under det nivået vi håpet på og har tatt veldig mye mindre poeng enn vi drømte om mot de motstanderne vi faktisk har møtt.

Men igjen – en seier mot Leicester ville betydd så mye i en runde hvor verken City, Chelsea, Liverpool, Tottenham eller Everton vant. Arg, det er så bittert.

Neste kamp:

West Ham imponerte mot Liverpool. De stod høyt, og har fått noen kvalitetsspillere på midtbanen og lengst framme. Song, Kouyate, Sakho og Valencia kan skape sjanser mot de fleste. De kan bli en ekkel motstander, men samtidig er West Ham på lista over lag jeg liker å møte. Rett og slett fordi vi «alltid» vinner. En kjapp kikk på statistikken viser 10 seirer og én uavgjort på de siste 11 seriekampene mot dem hjemme og borte. La oss håpe det blir 11-1-0 etter lørdagens kamp, og at vi igjen får se et United som scorer tre-fire mål, samtidig som vi fremstår bedre som lag defensivt.