Mine tanker etter Chelsea

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper.

Her er hans umiddelbare vurderinger etter borteseieren mot Chelsea i FA-cupen.

Mine tanker etter 2-0-seieren:

Det kan være fordi det er blitt lysere om morgenen her i Oslo, men jeg kan ikke huske sist jeg var så frisk i steget på vei til jobben.

United var helt fantastiske mandag kveld.

Hjelp meg kjære medfans: Når så vi sist et United-lag krige like mye som de gjorde i går? Jeg husker ikke.

Hver eneste duell, over hele banen, skulle vinnes, mange ble vunnet, og selv om vi selvsagt har hatt mange bedre kamper totalt sett så kan jeg ikke huske sist jeg så et like sterkt kollektiv.

Når vi har en manager som får gutta til å levere med de holdningene i bunn, ja, da er det ikke rart man glemmer saklige argumenter i favør Mauricio Pochettino.

Og nei, avgjørelsen skal fortsatt ikke tas nå, den skal vi vente med til mai.  Men til tross for elleve seirer, én uavgjort og bare ett tap på sine 63 dager, som er en helt vanvittig snuoperasjon i seg selv, så tenkte jeg mandag kveld:

«Det er kamper som dette som kommer til å sørge for at du får jobben, Ole Gunnar Solskjær. Å få en spillergruppe til å reagere på et tap med en slik vilje og mentalitet, det teller enda mer enn fire-fem seirer på rad i flytsonen mot svakere motstand.»

Husk at dette var marerittmotstanderen vår, et lag vi egentlig aldri slår borte, selv ikke under Sir Alex med mye bedre lag enn det vi har nå.

Husk at det var borte mot et såret dyr, som Chelsea faktisk var.

Husk at det bare er to måneder siden de slo City hjemme med 2-0.

Chelsea stod med 16 seirer, fire uavgjort og ett tap på sine 21 hjemmekamper denne sesongen. Selv om de har slitt på bortebane i det siste så kom de til denne etter fem strake hjemmeseirer og 14-2 i målforskjell.

Så er vi faktisk klart best, vi vinner en meget fortjent seier, og vi gjør det fordi vi er smarte taktisk, jobber sammen som lag fra først til siste stund og krydrer det hele med to verdensklasse-scoringer. Først 1-0 på vår første sjanse. Så 2-0 på tampen av 1. omgang på vår andre sjanse.

Ja, ok, det var to mål på to sjanser og ikke minst 2-0 på et veldig gunstig tidspunkt, men for noen mål – ren og skjær kvalitet både i oppbyggingen og i avslutningsøyeblikket.

United hadde bare ballen i 33 prosent av tiden, men var likevel det klart beste laget.

Så var det ikke feilfritt individuelt, ikke på noen som helst måte, men kollektivt var vi faktisk i en helt annen klasse enn Chelsea. Jeg satte spillerbørsen på united.no, og kunne faktisk ikke vurdere noen spillere under 6,5 – selv ikke Romelu Lukaku, som var den av utespillerne som slet mest i løpet av kampen.

Vi har spilt sju bortekamper under Solskjær, og vunnet alle. Målforskjellen vår på fremmed gress under hans ledelse er 17-2 – etter bortekamper mot blant annet Chelsea, Arsenal, Tottenham og Newcastle.

LES OGSÅ: Hjemme bra, borte best?

Etter baklengsmål i seks av de første ni kampene med Solskjær, har vi nå holdt nullen i tre av de fire siste. Det er kun Paris St. Germain som har scoret på oss i februar.

Tre mann skilte seg ut.

Ander Herrera var majestetisk i 70 minutter, og gjorde selvsagt også jobben de siste 20 da han var mer sliten. For en lagspiller. Det er to år siden han spilte sin andre og foreløpig siste A-landskamp for Spania. Jeg blir overrasket om han ikke er med i landslagstroppen som møter Norge 23. mars.

Paul Pogba hadde faktisk en ganske så middels 1. omgang, med to unntak – to verdensklasseunntak som faktisk avgjorde hele kampen. Samtidig fullfører han med stor vilje og et relativt kaldt hode – og er også veldig viktig på dødballer imot.

Marcus Rashford hadde et perfekt innlegg på pannen til Pogba, men jeg ble enda mer glad i 2. omgangen hans. For en kontringsspiller han var da.

Hvor mange ganger har vi ikke sett United de siste årene som mister ballen i overgangsfasen, spesielt mot de beste motstanderne, og dermed bare får bølger av angrep tilbake i fleisen igjen. Jeg har ikke lett etter eller sett tall på det, men jeg fikk inntrykk av at Rashford holdt unna spissen, fikk et innkast, frispark eller klarte å vende opp så godt som hver gang. Det var helt avgjørende for seieren.

Juan Mata kan faktisk ikke videre vurderes som annet enn en tier eller sentral spiller, i alle fall mot gode lag. Til en viss grad mener jeg også det samme om Alexis Sánchez. Jeg hadde i alle fall vært spent på å se ham i en liknende rolle sentralt eller rundt en spydspiss.

Jeg likte at vi av og til slo over midtbanen, i bakrom eller opp på kantspiller mot back – fordi vi er nødt til å ha den variasjonen i verktøykassa hvis vi for eksempel skal ha noen som helst sjanse borte mot PSG – eller i andre storkamper.

Så kommer det tøffere stunder. Det er det ingen tvil om. Ingen har glemt at det bare er noen dager siden vi ikke skapte en eneste målsjanse hjemme i Champions League, og alle vet at det ofte er ørsmå marginer innen fotballen.

Men så lenge vi har den viljen, mentaliteten og reaksjonen i oss som vi så mot Chelsea, så er jeg svært lite bekymret for fremtiden vår – selv om det blir stang ut i noen enkeltkamper.