Mine tanker etter Chelsea

Ansvarlig redaktør med sin kommentar etter 2-1-seieren mot Chelsea.

Publisert Sist oppdatert

Ansvarlig redaktør Dag Langerød skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper. Her er hans vurderinger etter å ha sett Chelsea-kampen live fra tribunen på Old Trafford.

Mine tanker etter Chelsea

Starten var grusom.

Vi tapte dueller, ble altfor lave, ga bort midtbanen og da vi først fikk tak i ballen ga vi den bort igjen med en gang.

Det var United på sitt verste. Det var poeng til kritikerne.

Men vi fikk 1-1 på én av våre to sjanser før pause, og en noe heldig 1-1 med oss inn i garderoben.

Så justerte vi, og de siste 45 minuttene var det bare ett lag som virkelig fortjente å vinne.

Conte vant starten, men Mourinho vant kampen.

Det kan fort være de tre poengene som gir oss topp-4 denne sesongen.

Vi har nå seks poeng å gå på ned til Chelsea, og mye bedre målforskjell. I praksis er det altså sju poeng. Ti kamper gjenstår.

Neste helg spiller Chelsea så borte mot City, mens vi møter Crystal Palace i London (mandag). Det er lov å håpe at det etter den er ni (eller ti grunnet målforskjellen) poeng med ni kamper igjen å spille.

Så tror jeg overhodet ikke at de største kritikerne lar seg overbevise av dette. De vil fortsatt sammenlikne angrepsfotballen vår med Citys og også et Liverpool-lag som stort sett har ligget bak oss på tabellen hele sesongen.

En del vil fortsatt mene at vi trenger nye backer, ny midtstopper, noe nytt på midtbanen, et nytt angrepsspill og en ny manager. Kort sagt: Alt unntatt en keeper.

Men uten å ta en veldig lang avhandling på det denne gangen: Det er flere måter å vinne fotballkamper på. Vi gjør det på vår måte, og den måten har, som jeg har sagt hundre ganger, faktisk gitt positiv utvikling totalt sett denne sesongen.

Så kan bare tiden vise om vi makter å ta ytterligere steg med denne spillergruppa og José Mourinho.

Om vi gjør det eller ikke, om Mourinho er mannen som får til det, blir kun spekulasjoner, og det er spekulasjoner som stort sett gis fra personer som står på utsiden, som ikke kjenner noen i klubben, som stikker fingeren i været og leker ekspert.

Men:

Det eneste vi med sikkerhet kan si er at United har vunnet to (pluss Community Shield) titler med United, og at vi er bedre i den andre sesongen med ham enn vi var i den første.

Fakta er nemlig at United har flere poeng enn på samme tidspunkt i fjor. Vi har også scoret flere mål og sluppet inn færre. I fjor lå vi fem poeng bak topp-4 etter 28 kamper. Nå har vi seks (eller sju grunnet målforskjellen) poeng å gå på ned til 5. plassen.

Personlig er jeg møkk lei av den evige sammenlikningen med Liverpool.

Alle vil vi selvsagt ende foran dem på tabellen, men å bruke så mye tid i sosiale medier, Red Army-grupper og annet på å rakke ned på våre egne prestasjoner ved å sammenlikne dem med Liverpools? Og det attpåtil et Liverpool-lag som ikke vinner titler og, som nevnt, har ligget bak oss på tabellen så godt som hele sesongen?

Nei, jeg blir helt sliten av det fokuset.

Heldigvis har jeg et klart inntrykk av at United-fans flest gledet seg over søndagens seier.

De likte 2. omgangen.

De likte hvordan Lukaku gikk fra ganske så dårlig til veldig bra. Én ting var målet, en annen ting var den enda finere målgivende pasningen, men personlig elsket jeg nesten mest det raidet helt på tampen, da han alene utfordret nesten hele Chelseas backrekka.

Der og da så man alt man ønsker og forventer fra belgieren.

Nemanja Matic, var fra min posisjon på tribunen, en gigant, helt avgjørende for seieren. Han var den ene som var bra også da vi var grusomme.

I starten ble vi nemlig altfor dype.

Scott McTominay var tett på Hazard (eller Willian), og falt derfor ned i backrekka. Nemanja Matic endte også dyp i sine markeringsoppgaver. Det betyr at vi ga fra oss midtbanen, Chelsea kunne spille rundt og i tillegg tapte vi altså dueller og var svake med ball.

Jeg har ikke fått sett kampen igjen på TV og sitter vel uansett ikke på kompetanse nok til å si hvorfor det endret seg, men det virket etter hvert som om vi turte å stå høyere. Dermed vant vi ball mer gunstig for at vi faktisk skulle klare å skape noe med den.

Om det bare var så enkelt, en enkel justering, eller om én av fotballtrenerne blant dere kan fylle ut mer, så er dere velkomne til å gjøre det i kommentarfeltet.

Paul Pogba var i alle fall lenger frem i banen, og selv om han åpenbart har vært i råere fysisk form så synes jeg han leverte bra. Et par av de tekniske finessene, og evnen til å få kroppen sin mellom ball og motstander, er verdensklasse.

Scott McTominay gjør det han er satt til å gjøre, og derfor er han verdifull. Det er ikke alltid alle elleve skal gjøre det kreative hele veien, men da United fikk det taktiske på plass så nøytraliserte han faktisk Eden Hazard. Pasningen i bakrom til Romelu Lukaku før 2-1, hvor han hadde sett rommet før han fikk ball, var også nydelig.

Og glem ikke med Scott McTominay: Ingen, absolutt ingen av oss hadde noen som helst tro på at han kom til å få særlig med spilletid, eller starte i noen av våre viktigste kamper denne sesongen.

At han får det, i en sesong som tross alt er ganske bra, sier enormt om hva 21-åringen har fått til.

Personlig synes jeg også at Victor Lindelöf gjør en bra kamp, en av hans beste i United-trøya. Kanskje den beste med tanke på motstander. Det var trøkk i ham. Han var veldig «på».

Antonio Valencia, Ashley Young, Alexis Sánchez, Anthony Martial og David de Gea har hatt bedre kamper, selv om Valencia spilte seg litt opp, Sánchez var viktig før 1-1, Martial fikk målgivende og kunne hatt én til, til Sánchez, mens sola nok skal ha litt av skylda for et par usikre De Gea-inngripener i 2. omgangen.

Legg imidlertid merke til at dette var det første baklengsmålet på Old Trafford i 2018.

Vi har 18-4 i målforskjell hittil i år, på 11 kamper.

Jeg har null problemer med å være enig i at vi ikke har sprudlet og at spesielt bortekampen mot Tottenham var grusom. Jeg er også helt enig at mye kan bli bedre.

Samtidig vet dere som leser mine tanker at jeg ikke deler den krisestemningen som noen, både United-fans og utenforstående, har forsøkt å skape de siste ukene.

Nå har City og Arsenal spilt én kamp mindre enn resten, men dette er poeng tatt i 2018, i de siste sju ligarundene.

  1. Tottenham 17 poeng
  2. Liverpool 16 poeng
  3. United 15 poeng
  4. City 13 poeng (1 kamp mindre)
  5. Chelsea 8 poeng
  6. Arsenal 7 poeng (1 kamp mindre)

Så krise? Mourinho har mistet det? Det er for lettvint å hevde det. Det er også svært sjelden at ting er svart hvitt, og det er det heller ikke nå.

Se så på antall mål scoret i 2018, siden mange har begynt å bruke sosiale medier for å fortelle at de har mistet troen.

  1. City 18-8 (1 kamp til gode)
  2. Liverpool 17-8
  3. Tottenham 13-3
  4. Arsenal 13-10 (1 kamp til gode)
  5. Chelsea 11-11
  6. United 10-4

Jeg har rangert det etter scorede mål, og der har man trolig utgangspunktet for frustrasjonen. Angrepsspillet. Vi har bare scoret ti mål på sju kamper. Det er ikke veldig bra.

Men krise?

Det er fortsatt bare Manchester City og Liverpool som har scoret flere mål enn oss hele sesongen. Det er fortsatt bare City som har flere plussmål.

Så har riktignok de andre topp 6-lagene scoret mer enn oss i 2018, «fantastiske» Tottenham har tre mål mer, «herlige» Liverpool har scoret sju mer, men er det slik at det skal være himmel eller helvete etter hver kamp?

Nå, med seier mot Chelsea, er alt bra, mens med tap så hadde det vært krise? Eller om vi taper mot Liverpool eller City senere i sesongen, etter seirer før det, så er det samme «krisen» en gang til?

Vi er på en plass i historien vår hvor vi forsøker å nå toppen igjen,  men det er fem år siden vi sist var på topp i England. Det er sju år siden vi var det i Europa (Champions League-finale). Forrige sesong var vi sjette best. I England.

Likevel er følelsen min at det eneste som er godt nok for mange er at vi spiller ut hver motstander samtidig som vi vinner klart. Alt annet er for dårlig. Én dårlig kamp? Grusomt! To middels uker? Krise. Én måned under pari? Manageren har mistet det.

Er det ikke slitsomt å leve slik?

Etter laguttaket mot Sevilla – laguttaket, altså – så skrev enkelte på sosiale medier at de vurderte å slutte å være United-fan, at de ikke orket å se på kampen, og det altså før gutta spilte 0-0.

Men betyr ikke alle de 28 ligakampene og alle cupkampene noe? Er det ikke resultatene over en hel sesong som teller?

Jeg mener det.

José Mourinho sa det helt korrekt etter kampslutt søndag. Målet nå er å bli nummer to. Det har vi stort sett vært hele sesongen, og nå er formen vår at vi har tatt 15 av 21 mulige poeng etter nyttår. Det kunne vært bedre, men det kunne også vært verre.

Det største formlaget, Tottenham, har tatt 17 poeng. To poeng mer. Fordi de slo oss innbyrdes.

Så gjentar jeg at bare tiden kan vise hvordan dette går, men jeg står knallhardt på at det er flere måter å vinne fotballkamper på. Man må ikke være City, og man må ikke være Liverpool.

Men man må være veldig god på det man gjør.

Foreløpig er vi ganske gode på en del.

Men vi kan også bli bedre på mye.

Så vet jeg at noen da velger å fokusere veldig på det som ikke fungerer like godt, men dere kjenner kanskje meg: Dette gjør meg ganske optimistisk.

Tenk å være så gode, men ha så mye å gå på….

Powered by Labrador CMS