Mine tanker etter Burnley

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker etter de fleste United-kamper. Her er hans skriblerier etter seieren mot Burnley.

3-1-seier

For meg var de 45 minuttene et foreløpig bunnivå for sesongen. Mye verre enn det var mot West Ham.

Burnley imponerte, men jeg satt enda mer med følelsen av at vi var fryktelig, fryktelig dårlige. Det var nesten så det føltes litt flaut der jeg så kampen i sofaen. Rett før corneren ble slått på overtid i 1. omgang sa jeg også til kona, at nå tar vi sikkert ledelsen.

Så gjorde vi det.

Da ble jeg faktisk sittende å le.

Så sprøtt føltes det – å lede veldig ufortjent mot 19. plassen.

Hvorfor det var dårlig? Det virker som om de fleste er enige. Det var lite eller ingen bevegelse, null samhandling og rett og slett flere direkte dårlige fotballspillere. De fremstod i alle fall slik. Det var unødvendig ballmist over hele fjøla, svake pasninger og en slags iboende nervøsitet helt fra backrekka til de lengst framme – som igjen dessverre skuffet fundamentalt. Mange av United-spillerne har fine navn, men som vi har lært denne sesongen – navn betyr ganske så lite. De fleste av dem er for øyeblikket mer stjerner på papiret enn på banen.

Den aller største skuffelsen for meg var energinivået. Det var, litt slemt sagt, null energi å spore,og jeg kommer tilbake til det.

Det skal sies at da Phil Jones forsvant ut var det nye mann på samtlige plasser i backrekka sammenliknet med West Ham-kampen. Det hjalp ikke.

Men så ble det bedre etter pause.

Burnley fikk en stor sjanse til 2-2 etter 48 minutter, men lite annet. Vi klatret dermed til 3. plass, og står med bare ett tap på de siste 18 kampene.

Stor vinnervilje

Det er imponerende, selv om jeg får vondt i hele kroppen av spill som i de første 45 minuttene. Det er imidlertid også på sin plass å minne om at Burnley langt i fra er en kasteball. De spilte blant annet uavgjort borte mot City for en drøy måned siden.

Men så klarte vi altså igjen, på det som delvis var en elendig dag, å vinne 3-1. Etter tapet mot Southampton 11. januar står vi dermed med tre strake seirer og 9-2 i målforskjell på Old Trafford. Det er også bare Chelsea som er bedre enn oss hjemme – selv om det ikke så veldig bra ut onsdag kveld.

Nei, United har ikke snudd 0-1 til seier denne sesongen, men fem ganger har United snudd 0-1 til poeng. Det skjedde mot WBA (2-2), Chelsea (1-1), Villa (1-1), Stoke (1-1) og West Ham (1-1).

Legg til at vi kom tilbake fra 0-1 til 1-1 før vi til slutt tapte 1-2 i serieåpningen mot Swansea. Vi kom tilbake og vant 2-1 etter at Everton utliknet til 1-1 på Old Trafford, vi kom tilbake og vant 2-1 etter at Southampton fikk 1-1 mot oss på hjemmebane og vi kom tilbake til seier etter at Burnley fikk inn 1-1.

Totalt sett er det ni kamper av 25 som vi faktisk kan si at vi har snudd underveis i kampen. Enten fra 0 poeng til 1 poeng eller 1 poeng til 3 poeng – 10 ganger har det skjedd hvis vi tar med at vi faktisk klarte det to ganger mot WBA.

Så jo, det er noe der.

Så skjønner jeg selvsagt de som er bekymret. Jeg er bare en fan selv,og kjenner på skuffelsene og gleden – akkurat som de fleste andre. Den eneste forskjellen mellom oss er jo egentlig bare at noen er enda mer bekymret når det lugger slik at fokuset blir på det som ikke er bra. Andre fokuserer mer på det som faktisk fungerer, men sannheten er – for de aller, aller, aller fleste av oss – at vi alle ser alt. Vi er glade for seirene, rekka uten tap og at vi nå er på 3. plass, men vi ser samtidig at det som skjer utpå banen altfor sjelden er veldig bra. Det er jeg sikker på at alle gjør, så handler det mer om hvilket utgangspunkt man så tar.

Ikke veldig bra…

Jeg har selv satt opp en liten oversikt hvor jeg har delt omgangene i våre 10 siste kamper inn i kategoriene «skuffende», «ok» og «gode», og fordelingen faller veldig ned på feil side.

Man ser veldig fort at vi altfor ofte starter dårlig, for så at vi hever oss etter hvilen, samtidig som den urovekkende nok viser at vi kun har spilt én god omgang –  45 minutter med god fotball i strekk – av 13,5 time i 2015. Eller to gode omganger på de siste 10 – hvis vi tar med den siste kampen i 2014 (Tottenham).

Samtidig er det viktig å huske på at det bare er én ting United kan gjøre – og det er å slå det laget de møter der og da, og det har vi klart 12 av de siste 18 kampene. Kun én av de 18 er altså tapt.

Ser man på de interne kampene mellom Premier Leagues beste så leverer vi også varene der. Vi slo tross alt kraftig tilbake mot West Ham sist, og fikk poeng. Vi skapte ikke sjanser, men hadde jo egentlig ganske god kontroll da vi møtte Southampton hjemme, og vi spilte ut Tottenham på bortebane i 1. omgang i jula. For å ta de siste kampene mot de andre lagene i toppen.

Den største skuffelsen mot Burnley var energinivået, og hovedspørsmålet nå er selvsagt:

Hvorfor varierer det så voldsomt? Fra kamp til kamp eller også innad i samme kamp?

Ser man på den interne tabellen mellom topplagene er det imidlertid bare Chelsea som er bedre enn oss, så selv om jeg er veldig spent før vi i tur og orden skal ut mot Tottenham, Liverpool, City, Chelsea og Everton i mars og april, så har jeg en iboende tro på at vi kan kapre den 4. plassen – selv om noen av rivalene rundt oss ser bra ut for tiden.

Sånn sett frykter jeg nesten mer de neste kampene mot Preston, Swansea, Sunderland og Newcastle, da tre av disse er borte og vi altfor sjeldent har levert varene borte.

Vi kan selvsagt håpe at det plutselig løsner spillemessig, at det «klikker» mellom spillerne, men sannheten er at det egentlig ikke er noe som tyder på det. Det er bare å forberede seg på at sesongen fortsetter med noen få veldig gode omganger, en del ok og en del dårlig.

Lite verdensklasse

Så kan vi egentlig legge bort alt prat om stjernespekkede Manchester United. Akkurat nå har vi én eneste verdensklasse-spiller – David de Gea. Det er mange andre med potensiale, men ingen andre har vist verdensklasse eller europaklasse i noe annet enn veldig korte glimt.

Derfor skjønner jeg også frustrasjonen rundt en del av Van Gaals valg.

Når Robin van Persie og Falcao totalt sett har underprestert som de har gjort, har vi da råd til å ikke forsøke å få Wayne Rooney til å fungere sammen med en av dem lenger frem på banen? Slik det ser ut nå tror jeg det er en større sjanse å få Rooney opp på et visst nivå igjen lenger frem på banen – enn det er at det plutselig skal løsne for Falcao og Van Persie. Og vi trenger nå sårt en ordentlig toppspiller også utpå banen.

Personlig skjønte jeg lite av Jonny Evans-valget fra start mot Burnley. Evans hadde en god sommer – kanskje var det den sommeren Van Gaal håpet på å se igjen – men sannheten er at Evans nå ikke er i nærheten av det nivået han faktisk har holdt før for oss.

Ander Herrera var langt i fra glimrende mot Burnley da han kom inn, men generelt spiller han med mer energi og raskere bein enn en del andre på midtbanen. Med Herrera fra start kunne vi også dyttet Rooney frem.

På samme måte så forstår jeg faktisk bruken av Adnan Januzaj. Nei da, det har ikke vært bra. Han går seg ofte fast, og sluttproduktet er for dårlig. Likevel har Januzaj noe bare én annen offensiv spiller i United har – fart. Man så det på den ene kontringen mot Burnley. Januzaj kom på kant, Di Maria fulgte i 16-meteren, men ingen andre hang med.

Men dette er min subjektive synsing, like god eller dårlig som alle andres.

Faktum er uansett at jeg ikke er til stede på treningsfeltet, og rapportene jeg har fått derfra er dessverre ikke altfor mange.

Louis van Gaal er der imidlertid hver dag, og selv om han – og vi – er enige om at vi var dårlige i 1. omgangen både mot West Ham og Burnley, så har han nå ledet United til 12 seirer, fem uavgjorte og bare ett tap på de siste 18 kampene og en foreløpig 3. plass – ni måneder etter at vi ble nummer sju.

Så det er lov å si at han faktisk får til noe – selv om vi alle ønsker mer.