Mine tanker etter Burnley

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste United-kamper.

Her er hans vurderinger etter 2-2-kampen mot Burnley.

Mine tanker etter Burnley

Det hadde ikke gått å spille med Matic, Herrera og Pogba mot Burnley (H), Leicester (B), Fulham (B), PSG (H), Chelsea (B), Liverpool (H), Palace (B), Southampton (H), PSG igjen (B), Arsenal (B) og Manchester City (H), som er våre neste 11 kamper.

Jeg vil faktisk mene at Burnley hjemme, fordi det fortsatt var fem dager til Leicester i neste kamp, Southampton hjemme – like før PSG, Arsenal og City, samt Fulham rett før PSG hjemme – var og er de åpenbare kampene hvor man måtte/må forsøke å hvile noen enkeltspillere.

Spesielt, som Solskjær selv sa, siden enkelte spillere faktisk slet med litt småskader. Så svarte han vel aldri konkret på Ander Herrera, men at spanjolen aldri kom innpå var kanskje et tegn på at han hadde et klart behov for en pause.

Det betyr ikke at jeg frikjenner Solskjær. Som sportslig ansvarlig ligger ansvaret hos ham, men med Martial skadet og et par andre utfordringer – så lå det i kortene at det kom til å bli noen endringer.

Husk likevel – det var bare skadde Martial, Lingard som kom inn og Ander Herrera som manglet fra det som egentlig har vært førstelaget så langt under Solskjær.

Mange har, etter poengtap, behov for å finne syndebukker, og jeg trengte ikke å kikke lenge i kommentarfelt, på Facebook eller på Twitter tirsdag kveld for å finne dem.

Andreas Pereira hadde ingen stor kamp, og må ta skylda for det første baklengsmålet, selv om pasningen fra Phil Jones ikke var den snilleste.

Victor Lindelöf var vel den som bommet på 2-0, da Chris Wood fikk stå alene på bakerste stolpe.

Romelu Lukaku fikk starte som spydspiss, og var – som de fleste andre – ikke voldsomt god. Med Juan Mata, som også kom inn, ble det bare nesten, og Alexis Sánchez var så frustrerende som han har vært i United da han kom innpå – med flere altfor ambisiøse pasninger rett til motstanderen.

Og dermed skal de tas.

Da stiller jeg et kjapt motspørsmål: Marcus Rashford, som vi alle elsker, bommet på en gigantisk sjanse tidlig, hadde flere dårlige involveringer etter det og ble også spilt opp alene med keeper i 2. omgang uten å lykkes. Hvorfor er ikke han en syndebukk for alle de som må lete etter den? Hadde han gjort 1-0 så ville vi stått med ni strake. Det er jeg overbevist om. Skal han slippe unna fordi han har vært god i de siste kampene?

Hvorfor skal noen «alltid» tas mens andre slipper unna?

Isolert sett så var det vel egentlig kun Paul Pogba, Luke Shaw og innbytter Jesse Lingard som kan være ok fornøyd med sine prestasjoner individuelt.

Da synes jeg det blir helt feil å skulle plukke ut én, to eller tre andre enkeltspillere – da alle vel forstår at vi ikke kan spille med de samme 11 hele tiden. I tillegg var det altså mange som ikke var på topp.

Utfordringen er heller bredden.

Scott McTominay ble jo dyttet ned til U23-laget forrige uke, og jeg er ganske sikker på at Andreas Pereira spilte fordi han faktisk har vært bedre enn Fred på trening den siste tiden. Det betyr i så fall at han var førstereserve på midten – selv om han har slitt i flere kamper denne sesongen.

Så gikk det ikke bra.

Sånn kan skje – selv om det var uheldig at det faktisk var 10 av de 13 som var utpå som det ikke gikk så bra for.

Jeg har, som nevnt, ingen problemer med å godta at Solskjær gjorde noen endringer. Så har han sikkert lært noe, og akkurat nå føles det som om United enda en gang må lete etter en sentral midtbanespiller i sommer – med mindre noe helt spesielt skjer med Pereira eller Fred frem til da.

Misforstod likevel ikke: Poengtapet var ekstremt surt.

Jeg var selv både sur og frustrert den siste halvtimen, før det gikk over til håp og stor entusiasme da vi slo tilbake på tampen.

Normalt sett så ville prestasjonen gitt seier.

28-6 i avslutninger, den vel beste xGen (Expected goals) under Solskjær med 3,12 – 0,77, og foruten de to scoringene så hadde ikke Burnley en eneste stor sjanse. Det nærmeste de var ellers var da det åpnet seg opp i forsvaret vårt før pause, men hvor Phil Jones klarerte til corner. Så skapte vi ikke enormt med klare sjanser selv. Burnley forsvarte seg godt samtidig som vi hadde for dårlig tempo før hvilen – og virket å gå tom for ideer etter pause.

Men vi lærte noe.

For første gang under Ole Gunnar Solskjær lå vi under, men vi slo faktisk tilbake. Det var ikke pent, vi så ut til å gå oss fast og jeg synes vi ble veldig smale i angrepsspillet, men vi slo tilbake. Det tar vi med oss.

Det er en verdi i det – både for oss og spillerne å vite det og for fremtidige motstandere å vite at United faktisk er vonde å møte de siste minuttene. Vi pøser på. Vi gir oss ikke.

I tillegg får vi en ny læring mot Leicester søndag.

Dette ble en smell. Hvordan reagerer gutta på det? Hvordan fremstår vi mot Leicester? Får vi plutselig enda en smell? En middelmådig prestasjon? Eller slår gutta tilbake? Og hva da i neste kamp igjen?

Jeg vinner gjerne alle kamper, jeg, men jeg tar gjerne også flest mulig svar om prosjekt Solskjær.

Å se på et tre som vokser inn i himmelen er ikke nødvendigvis lærerikt, men det vi nå så – og det vi ser mot Leicester og videre – kan fortelle oss litt mer.

Dessuten er det en annen ting som er viktig: Solskjær, Mike Phelan og de andre kom inn for cirka 40 dager siden. Etterpå har det vært en veldig positiv utvikling, men som med all utvikling så er det svært sjelden du ikke møter på utfordringer underveis. Sånn er det bare, og det må vi godta.

United, fra tidligere, handler imidlertid mye om hvordan du reagerer på smeller eller utfordringer.

Sånn sett så gleder jeg meg allerede til søndag.

Og husk – vi leder fortsatt Solskjær-tabellen.

Glem heller ikke at vi står med ni kamper uten tap med ny manager. Åtte av dem er vunnet. Det er litt tidlig å resignere igjen.

Til slutt. Hvis Fellaini ender i Kina

Takk, Marouane.

Det var ikke du som kjøpte deg selv til United. Det var ikke du som tok deg selv ut på laget de siste fem årene. Hetsen mot deg i visse perioder, spesielt fra United-fans, har derfor vært en skam.

Så vidt jeg kan huske så har du aldri gjort noe annet enn ditt beste. Det er noen andre andre United-spillere, med atskillig større talent, jeg ikke kan si det samme om.

Så er det en helt annen sak å diskutere kvalitetene dine, hva man ønsker fra en United-spiller eller et United-lag, og at du der ikke var en spesielt bra match, men det var ikke din skyld.

Noen elsker å nevne manglene dine, albuene, straffen du lagde mot Everton eller generell mangel på teknikk til å levere det mange ønsker fra en sentral midtbanespiller i United.

Jeg vil heller trekke frem målet mot Everton i FA-cupsemifinalen, det viktige 2-0-målet mot Hull i ligacupsemifinalen og ikke minst det helt avgjørende målet hjemme mot Celta Vigo i Europa League-semifinalen. Seiersmålet mot Arsenal i siste sekund sitter fortsatt brent inn i hjernebarken, og så er det takket være deg vi faktisk kom oss videre i Champions League denne sesongen.

Du er blitt 31 år så overgangen er meget forståelig. Lykke til på dine nye beitemarker, hvis dette faktisk går i boks.

Her kan du lese alle Langerøds kommentarer.