Mine tanker etter 5-0

Her er kommentaren til ans.red. Dag Langerød etter onsdagens seier.

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker umiddelbart etter de fleste United-kamper.

Her er hans kommentar etter storseieren i Tyskland.

Selve kampen:

Vi møtte et lag som ikke hadde tapt hjemme på over åtte måneder.

Et lag som spilte 1-1 mot verdens beste klubblag, Bayern München, for et par måneder siden.

Og vi knuser dem.

Nei, jeg synes heller ikke de var gode. De var rett og slett veldig svake, men nå har du som fan to valg: Du kan mene at United vinner stort nesten kun på grunn av Leverkusen eller så kan du gi David Moyes og spillerne den skryten de faktisk fortjener.

Ut fra sosiale medier virket dette å være en kamp som mange United-fans trodde United skulle tape. Skepsisen ble ikke mye mindre da lagoppstillingene kom, og Ryan Giggs startet. En Giggs som mange mener overhodet ikke holder mål, og som en del elsker å påpeke har kommet innpå både mot Southampton, Shakhtar Donetsk og Cardiff – bare for at United så har tapt poeng.

Og selv om Giggs ikke er fremtiden så er han heller ikke ferdig, slik noen mener. Prestasjonen mot Leverkusen viser det.

[poll id=»39″]Wayne Rooney? Fyttirakkern for en spiller. I fjor var han uvenn med ball og i klart dårligere form enn nå – uansett om han hevder testresultatene på Carrington viser det motsatte. Nå treffer han på alt av flikker og er rett og slett verdensklasse. Er vi snille mot Leverkusen gir vi ham assist på alle fire målene – siden han også var nest siste United-spiller før Evans satte inn 3-0.

Phil Jones? Det var så vanvittig godt å se ham tilbake på banen. Han er en bauta for oss, selv om han har spilt en del bedre kamper enn denne.

Shinji Kagawa? Er det noen mulighet for at vi kan få til et system hvor vi lar ham få leke seg i 10er-rollen samtidig som vi også beholder Rooney og Van Persie i de vante rollene? Det var mot Leverkusen igjen enkelt å se hvor mye bedre han trives sentralt. 1-0-scoringen. Så du hvordan det startet? Jo, med at Kagawa vant ballen på egen halvdel. Han avanserte, spilte smart til Giggs and the rest is history – som noen liker å si.

Antonio Valencia – jeg har sett glimt av dette her også tidligere i sesongen, men Leverkusen-kampen var som en reprise fra noe han gjorde i 2011/12-sesongen – da dere kåret ham til Uniteds beste. Jeg er imidlertid ikke så overrasket over at han finner tilbake dit. Jeg er mest overrasket over at det ble så dårlig som det ble for ham i fjor – i en sesong hvor vi tok et soleklart seriegull.

Jeg kunne nevnt flere, men stopper der. Den eneste skuffelsen? Nani. Han scorer et fint mål, men er ineffektiv og somler altfor mye med ball. Sånn sett er det nesten utrolig at vi vinner så mye til tross for at han viste det han gjorde.

5-0, altså. På bortebane mot et Leverkusen-lag som altså er det laget som presser Bayern München mest i Bundesliga (tre poeng bak), et Leverkusen-lag som ikke har tapt hjemme i år og som slo Shakhtar Donetsk med hele 4-0 hjemme sist.

Det er vanvittig imponerende.

Men – og dette er vikig: Dette var én enkelt kamp.

Leverkusen er ikke så svake som de var onsdag, og selv om vi er herlig effektive og ekstremt overbevisende og vel vinner sjansestatistikken 7-2 eller 8-2 (eller noe sånt) – så sitter jeg ikke her og tror at det bare er å reise til Tottenham og ta tre poeng – eller at vi garantert kan tette luka til Arsenal.

Cardiff-kampen søndag viser det.

Samtidig har vi nå 11 kamper uten tap. Underveis har vi slått Englands beste lag og Tysklands nest beste (for øyeblikket). Det må vi alle glede oss over – uansett om du egentlig mener Moyes er feil for United og at vi stort sett stinker for tiden.  Og når vi omsider taper igjen – uansett om det blir mot Tottenham, West Ham, Stoke eller hvem som helst – så har vi faktisk prestert såpass godt over en lang periode nå at ett tap ikke forandrer veldig mye på det. Det går bedre.

Klarer man ikke å glede seg over en 5-0-seier på bortebane mot et vanvittig bra hjemmelag – eller 11 kamper på rad uten tap – da er det heller ikke noe jeg kan gjøre. Da har du bestemt deg for at dette ikke er godt nok. Uansett. Noensinne.

Så er jeg helt enig i at vi ikke har spilt 11 strålende kamper på rad, men det gjorde vi da vitterlig ikke under Sir Alex, heller så altfor ofte.  I fjor klarte vi 18 kamper på rad uten tap fra desember til mars. Sesongen før der igjen klarte vi 13 kamper uten tap fra sesongstart. Hvor langt kan det gå nå? Aner ikke. Det er små marginer. Det kan stoppe allerede mot Tottenham til helga – eller det kan gå til mars.

moyeslevVi er alle også enige om at vi minst trenger en ny midtbanespiller av superklasse for å ta enda nye steg mot verdenstoppen.

Har dere sett hva som skjer?

Dere som orker å lese disse kommentarene mine vet at jeg er opptatt av å ikke ta av for mye når det går bra. Så gode er vi nemlig ikke at vi kan ta oss tid til det. Samtidig er jeg uenig med de mest kritiske av dere. Sannheten er vel som oftest verken så bra som noen mener den kan være eller så dårlig som andre mener den er. Samtidig pleier jeg ofte å banke meningene min inn, og nå ønsker jeg å banke inn det som har skjedd.  Moyes og spillerne skal ha skryt når de faktisk fortjener det.

La oss derfor se på seiersrekka nå.

1-1 borte mot Shakhtar. Solid gjennomført borte mot et lag som gjerne slår engelske lag på hjemmebane, selv om seieren glapp på tampen.

2-1 mot Sunderland. Helsvart 1. omgang, men en mye bedre 2. omgang gir seg. Likevel ikke veldig bra.

1-1 mot Southampton. Ikke fantastisk, men vi leder, har to avslutninger i stengene før bortelaget får presset inn utlikningen i siste minutt.

1-0 mot Sociedad. Klart best, men burde vunnet mer.

3-2 mot Stoke – kanskje den mest skuffende kampen (sammen med Cardiff), men spisstrioen redder oss.

4-0 mot Norwich. Lekestue.

3-1 mot Fulham. Game sett og match før halve 1. omgang var spilt.

0-0 borte mot Real Sociedad. Helt utrolig at vi ikke vinner etter tre gigantsjanser – deriblant et straffespark.

1-0 mot Arsenal. En jevn kamp, men United skaper de beste sjansene og Arsenal kommer bare til noen innlegg som kunne blitt farlige hvis de fikk en tå på dem. Dermed en fortjent seier mot serielederen.

2-2 mot Cardiff. En middelmådig kamp, og seieren ryker på overtid.

5-0 mot Leverkusen. Kommentar overflødig.

Ser du utviklingen?

Cardiff var ikke bra, men fem av de seks siste kampene har vært det. Hadde vi klart å holde tett i sluttminuttene mot Southampton og Cardiff og scoret på straffa i San Sebastian kunne vi stått med ti seirer på de siste 11 – selv om formen ikke har vært så god at det hadde gitt et riktig bilde av situasjonen.

Vi har imidlertid snudd en trist sesongstart. Det er imponerende. Så vil det nok variere også videre, men vi har underveis også fått inn den evnen vi har lurt på om ville forsvinne da Sir Alex forsvant – evnen til å ta poeng på elendige dager og vinne på middelmådige dager.

Dermed ser det ikke så verst ut. Avstanden opp er ikke avskrekkende og vi er videre i Champions League før siste kamp – uten å ha tapt en eneste kamp i turneringen. Vi kjemper faktisk om seier i fire turneringer.

Kanskje kan vi omsider begynne å legge til side den frykten for å tape som vel har preget oss alle altfor mye denne sesongen?