Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker umiddelbart etter de fleste United-kamper.
Her er hans tanker etter tirsdagens seier i Champions League.
Det aller beste:
Det som gledet meg aller mest? Antonio Valencia.
Det er nemlig bare halvannet år siden en kantspiller, med nummer 25 på ryggen, var Uniteds beste spiller den sesongen. Han hadde ikke stort finteregister, men han var fremoverrettet og direkte i stilen og han turte å utfordre. United var flinke til å spille ham opp på høyrekanten, og defensivt brukte han sin enorme styrke til å gjøre høyresiden ganske så ugjennomtrengelig.
I fjor var den samme spilleren der. Men han var likevel ikke den samme. Han turte ikke å utfordre. Han vendte nesten uten unntak innover i banen eller hjemover og mange mistet troen.
Ja, Leverkusen-kampen var bare én kamp, men jeg synes jeg så den gamle Valencia igjen.
Og selv om Wayne Rooney var Uniteds beste og andre også gjorde gode prestasjoner, så var det dette som gledet meg aller mest. Fordi det gode kantspillet vårt, det vi United-fans har fått inn med morsmelka og vokst opp med, har vært delvis fraværende den siste sesongen.
Det nest beste:
Marouane Fellaini var ikke spektakulær. Pasningene var som regel korte enten fremover, til siden eller bakover. Han klarte heller ikke å utgjøre en trussel i dødballspillet offensivt.
Likevel satt jeg gjennom hele kampen med en følelse av at dette kommer til å bli bra.
Fellaini er ikke en Roy Keane-spiller. Ei heller en Paul Scholes eller Michael Carrick. Men han virker å være fotballsmart. Han leser spillet. La du merke til hvor mange ganger han brukte fotballforståelsen sin og styrken til rett og slett å ta ballen fra en Leverkusen-spiller? Som om det var den største selvfølge, og gjerne inne på tyskernes halvdel.
Andre har snakket om at Fellaini har en voldsom tilstedeværelse på banen siden han er så svær og i tillegg kjører afrostilen sin.
For meg var det imidlertid den stoiske roen han viste som var aller best.
Han gjorde det han skulle. Han gjorde det godt. Og det virket rett og slett som om det bare var sånn det skulle være, og at ingenting i verden kunne endre på det.
Banens beste:
Wayne Rooney.
Han ville etter kampen ikke svare på om han er fornøyd i United. David Moyes la til at han ikke visste om Rooney var lykkelig.
Vi kan da fokusere en masse på akkurat dette, men jeg velger i stedet å se på hva Rooney presterte.
I våres så han ikke ut som seg selv. Nå begynner han derimot å likne på den Rooney vi alle har blitt så glad i. Da er det allerede på et høyt nivå – samtidig som vi alle vet at han også kan bli enda bedre.
Det eneste store minuset, mener jeg, var at han ikke spilte til Robin van Persie da de to kom alene med keeper i 2. omgang. Rooney er vel, gjennom United-karrieren, blitt kjent for å være en av de minst egoistiske spillerne som finnes. I alle fall ute på gressteppet. Men det er et par ganger nå jeg har stusset på at pasningene ikke har gått i retning Van Persie.
Jeg håper bare det er et problem jeg selv lager i hodet mitt, og ikke noe som er uttrykk formanglende vilje til å spille opp Uniteds andre store stjerne.
Det beste øyeblikket:
Robin van Persie vant ballen 20 meter fra eget mål. Ashley Young gikk på løp, Van Persie fant løpet, Young akselererte, Rooney ble med på kontringen, Young spilte opp Rooney sentralt og så kom Antonio Valencia fossende på kant og dunket ballen i hjørnet.
Kunst.
Shinji Kagawa:
Det var ingen stor kamp fra japanerens side, men det kunne man nesten ikke forvente, heller, siden det var hans første kamp for sesongen. Han viste imidlertid glimt av det han kan. Han var konstant i bevegelse, og jeg har en slags godfølelse når han spiller.
Jeg regner likevel med at han benkes mot Manchester City, da jeg vil tro David Moyes vil være fristet av å kjøre en midtbane med både Carrick, Fellaini OG Tom Cleverley i den kampen.
United har fullstendig nøytralisert motstanderne denne sesongen, Chelsea og Liverpool (med ett unntak) også, og jeg blir overrasket om det ikke blir en «safety first»-inngang til den kampen.
Uansett, nå er det 354 dager siden forrige tap med Kagawa…
Den beste elleveren:
Noen spurte meg forrige gang – hva er favorittelleveren din hvis du kan velge i United nå?
Vel, jeg vil mene at åtte-ni av spillerne var på banen tirsdag.
Får man inn en skadefri Rafael på høyrebacken , så vil han ta den plassen. Leverer Valencia like bra offensivt som mot Leverkusen, vil han alltid være en sterk kandidat på den siden – grunnet at han er den beste kantspilleren i den defensive delen av spillet. Så kan man bare håpe at Nani finner toppnivået – og kan bli en verdig utfordrer til ham.
Det vil heller ikke gjøre meg noe om Phil Jones får sjansen på bekostning av Rio Ferdinand i midtforsvaret i løpet av sesongen – og gjerne i mer enn én kamp en gang i blant. Har man tro på noe må man også vise det. Over tid. Og jeg tror sterkt på Jones som midtstopper allerede denne sesongen.
Uenig eller enig? Bruk kommentarfeltet under, men vær saklig.
