Mine tanker etter 2-0-tapet

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker etter de fleste United-kamper.

Her er hans umiddelbare tanker etter torsdagens kamp.

Det positive:

Jeg skal på Old Trafford neste torsdag. Snur vi dette så blir det en fantastisk kveld.

Det ble også bedre i starten av 2. omgang, frem til Liverpool justerte, og det var godt å få nok en spiller (Schweinsteiger) i gang igjen.

David de Gea var, som så ofte, glimrende. Takket være ham har vi faktisk fortsatt en liten sjanse.

Men ellers?

Noe mer enn de få linjene å trekke frem som positivt?

Beklager, men det klarer jeg ikke.

Resten:

Og det verste? Det aller, aller verste. Jeg ble heller ikke overrasket.

Ikke denne gangen, heller.

Jeg fryktet denne kampen, fordi Liverpool under Klopp, kan gjøre akkurat det de gjorde mot oss mot de fleste lag fra Premier League. Jeg vet det er å banne i kjerka, men Liverpool-manageren står for moderne fotball, og det Louis van Gaal har forsøkt på fungerer ikke med de spillerne han har.

Jeg tok meg nok en gang i å glede meg over et skudd.

Et skudd på mål. Fra 20 meter. Rett på keeper. Jeg har sikkert sagt det før, men det sier alt om forfallet.

Om hvor lave forventninger vi har, og jeg hater det så inderlig. Vi, United, kanskje verdens største klubb og kanskje den aller rikeste, har sunket til et nivå hvor bare et sjeldent skudd på mål skal være veldig bra.

Det er derfor noen blir så glade og optimistiske når vi plutselig slår Arsenal eller leverer en eller annen god prestasjon. Fordi vi er så sulteforet den siste tiden.

Men sannheten er selvsagt at det at vi scorer seks mål over to kamper mot Midtjylland, eller i alle fall skaper sjanser nok til å score seks mål mot dem, det burde være normen.

Det at vi skaper sjanser nok til å score tre mål hjemme mot Arsenal, det burde også være normen.

I stedet blir slike enkeltoppturer ofte trukket frem som et eksempel på at «Kanskje det har snudd», og «disse gutta kan jo», men når vi gang etter gang skuffer like raskt, når vi gang etter gang svikter i avgjørende 2. omganger eller ikke er PÅ når vi må være pPÅ, som torsdag, så handler det om at spillerne og det som skjer sportslig i United ikke er godt nok.

Manageren, som har sydd sammen denne troppen, må ta all skyld for det.

Jeg vet godt at skadene også er en del av forklaringen, men Paul Scholes har selvsagt helt rett når han snakker om mangel på identitet.

Vi ser egentlig ikke ut som noe, og vi har ikke gjort det på lenge.

Og fremtiden? Til dere som fortsatt tror, i hvilken retning peker egentlig United-pila kontra for eksempel Liverpool-pila? Hvis dere skal være dønn ærlig: Basert på det dere har sett i år – hvor er United neste år hvis ingenting gjøres? Og hvor er rivalene våre?

Den tanken er så skummel å fullføre at jeg egentlig ikke tør å gjøre det.

Nå har vi faktisk to kamper på rad uten én eneste målsjanse. To kamper hvor vi har møtt 7. og 11. plassen i Premier League.

Som Sondre Veel skrev (og tagget @unitedno) det på twitter torsdag kveld: Får si det så ærlig som det er; Denne sesongen har vært ekstremt hard påkjenning for kroppen.

Han har helt rett i det.

Noen har spurt meg om hva jeg ønsker, jeg har bevisst valgt å ikke være helt klar, stille spørsmål og delvis utfordre, men greit, jeg skal si det. Jeg mener at vi må ansette Jose Mourinho.

Han kommer med sine feil, han også, men han er den sikreste kandidaten på å føre oss tilbake til toppen. En revansjesugen Mourinho. Ja takk! Det hadde vært fantastisk om vi kunne returnert til toppen ved å satse som vi alltid har gjort, men det er så store mangler i denne troppen at det å tro at en blanding av de unge og de mer rutinerte skal fungere, det er utopisk, slik jeg ser det. Nå handler det om å få det synkende skipet opp fra bunnen før det rustner der nede på bunn. Derfor Mourinho.

Samtidig skal jeg være ærlig nok til å innrømme at Ryan Giggs har tette bånd til Supporterklubben fra før av, og jeg er helt sikker på at om det hadde blitt ham så ville det bare sørget for enda tettere bånd mellom oss og klubben. Giggs er veldig bevisst på hva fansen betyr, og i motsetning til Van Gaal (og trolig også Mourinho) så ville han satt av tid til oss. Jevnlig. Tenker jeg på vår jobb, som Supporterklubb, er det altså noen klare fordeler med ham.

Likevel så ender jeg altså på Mourinho.

Jeg tror ikke Van Gaal får sparken nå, men de neste kampene blir ekstremt viktige.

Vi husker alle hvordan det var under David Moyes. Da ble vi overkjørt av rivalene våre (0-3 hjemme mot både City og Liverpool), og han forsvant ut da vi røk ut av Champions League.

Under Van Gaal har vi stort sett gjort det bra mot rivalene våre, og vi er jo fortsatt med i Europa League og FA-cupen. Torsdag ble vi så overkjørt av en rival igjen. Søndag spilles det en ekstremt viktig kamp i FA-cupen, og neste torsdag får vi se om det er noe guts i spillerne i returkampen mot Liverpool. Så møter vi City.

Da hjelper det ikke å skylde på skader.

Eller si at fortiden ikke betyr noe.

Jeg fikk en mail fra en leser i går, og han oppsummerte med å si følgende: Dere skal være den hyggeligste, snilleste og mest oppriktige fotballsupporter-klubben i Norge.

Jeg beklager overfor ham – og andre – som fortsatt tror at jeg ikke deler den troen, og at jeg mener at det har gått for langt, og at jeg, som tidligere skrevet, mener manageren burde vært skiftet ut allerede. 

I det minste er jeg dønn oppriktig når jeg skriver disse spaltene.

PS. Selv om jeg har sluttet å tro så håper jeg hele veien. Hva med – 3-0 mot West Ham, 4-1 mot Liverpool, 2-0-seier på Etihad, topp-4 i ligaen, Europa League-seier. Ja, jeg håper hver eneste gang at det løsner, at jeg skal få en fantastisk opplevelse live eller via TV-skjermen, men troen på at det skal skje – den er borte. Jeg har, som nevnt, egentlig null forventninger, nå for tiden. Dessverre, men sant.