Mine tanker etter Southampton

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker umiddelbart etter de fleste United-kamper.

Her er hans vurderinger rett etter Southampton-kampen.

Følelsen:

Litt rar.

Det er helt utrolig at vi vant på en så dårlig dag.

Men fem strake seirer og 3. plass på tabellen. Vi kan til og med se serielederen ikke så altfor langt unna der på toppen, og etter at overgangsvinduet stengte har vi bare tatt ett poeng mindre enn Chelsea.

Likevel gjorde kampen meg mer usikker enn jeg var før avspark.

Prestasjonsmessig var det periodevis sesongverste.

Jeg har de siste ukene tuslet rundt med en godfølelse, også med tanke på søndagens storkamp mot Liverpool, men nå er jeg mer nervøs enn på lenge til den kampen.

Selv om jeg selvsagt elsker at vi har vist en vidunderlig evne til å vinne også de kampene vi nok burde tapt poeng i, så var denne prestasjonen et klart tilbakeskritt og da er hovedspørsmålet – hva er det som egentlig er nivået vårt? Kan vi bare avfeie dette som en deilig seier på en elendig dag? Eller ligger vi kanskje litt kunstig høyt på tabellen nå?

Svarene prøver jeg meg på nederst.

Det som var bra:

David de Gea var god igjen.

Og vi fikk med oss tre poeng.

Men så mye mer positivt var det egentlig ikke å nevne.

Jo, forresten, én ting til, og den er viktig å få med seg – det var faktisk ikke så galt bakerst så lenge Chris Smalling var på banen.

Det verste:

Hvor skal man starte? Hvor omfattende skal man gjøre det?

Jeg gir kreditt til Louis van Gaal for å ta av McNair. McNair er imidlertid ung, og vi får tåle svingninger. Ikke glem at mange ikke ante hvem han var for tre måneder siden. Jonny Evans slipper også delvis unna siden det var hans første kamp på to og en halv måned, og Fellaini – det var som et kaldt gufs fra forrige sesong. Men det betyr IKKE at det kan åpnes opp for Fellaini-hat igjen. Lik ham eller ikke lik ham, men man kommer ikke unna fra at han har vært en av våre beste spillere denne sesongen.

Regner med at de fleste er enige i de tre første, men Wayne Rooney leverte også sesongverste. Ta bort frisparket til Robin van Persie og at han var involvert før Southamptons kjempetabbe til 1-0, så gjorde han ingenting. Det var feilpasninger, ballmist, frustrasjon og etter hvert et negativt kroppsspråk, noe jeg sjelden har sett etter at han ble kaptein. Jeg har sett at noen er positive til prestasjonen hans, men selv etter å ha sett deler av kampen på ny så klarer jeg ikke å se at han skal ha skryt for dette.

Marcos Rojo var mer usikker enn i de siste kampene, selv om han totalt sett var mindre svak enn Evans og McNair.

Juan Mata løp mye, men stort sett imellom og veldig lite effektivt.

Antonio Valencia var vingback på papiret, men ikke i kampen. Nesten uten ett eneste offensivt initiativ.

Da har jeg nevnt sju mann som alle var veldig svake eller svakere enn de burde være.

De siste 25 minuttene av 1. omgang var sesongverste. Manglene i eget spill og kvalitet på både bevegelser og pasninger var sjokkerende. Det fortsatte nesten like ille i første halvdel av 2. omgang også.

Jeg tar også med frisparket vårt ved Southamptons cornerflagg helt på tampen. Vi ville ikke score. Vi ville bare få de tre poengene i havn. Bare Robin van Persie i boksen. Nei, sånt liker jeg ikke.

Hvorfor skjedde det?

I etterpåklokskapens navn og til tross for tre poeng mener jeg fortsatt at det ble en del gale valg.

Uten Ángel Di María og med en svak Wayne Rooney har ikke United nok tempo og individuell kvalitet offensivt i dette systemet. Det var tanken min før avspark. Det viste seg i selve kampen, da vi de første 40 minuttene vel kun hadde vært inne i hjemmelagets 16-meter én gang – da Van Persie snappet det svake tilbakespillet.

Min mening: Van Gaal  skulle ikke byttet på backrekka som hadde to ganske positive kamper bak seg. Han burde ikke lagt om systemet så lenge Di María var skadet og en annen «liknende» type, Adnan Januzaj, ikke er i bra nok form til å starte. Og han burde i alle fall endret system da Smalling gikk ut med skade, og det ble klart for en hel verden at vi overhodet ikke hang sammen som lag, og alt i spillet vårt var preget av usikkerhet.

Vi gjorde ekstremt mange grove pasningsfeil sentralt i banen, med mange syndebukker. Hvorfor? Litt forenklet var mitt inntrykk av at det var få alternativer fremover i banen. Valencia stod back, Young var ikke alltid like offensiv, heller, Carrick var ofte dypt også før han ble trukket tilbake og Wayne Rooney hadde en dag hvor det at han fikk ballen altfor ofte var det samme som at vi mistet den i neste trekk. Pasningsvalgene var uten unntak bakover eller tversover på banen, noe som førte til at vi nesten kan si at vi spilte oss selv dype og inn i problemer.

Tross grusomme ballmist på midtbanen allerede fra start av, så var det faktisk ikke så ille helt bakerst de første 16-18 minuttene.

Men det endret seg da Chris Smalling forsvant ut.

Jonny Evans begynte sitt innhopp med en stygg feil da han gikk opp i midtbaneleddet for å bryte, bommet, etterlot seg store rom bak seg og vi ble overspilt. Det skapte usikkerhet hos de to andre i trebackslinja og i laget, og stadionuret hadde passert 70 minutter før jeg følte at vi var med i kampen som en jevnbyrdig motstander igjen.

Og det mot et Southampton som egentlig heller ikke var veldig gode.

Det er det som var så sprøtt.

Southampton virket usikre fra start av. Så fikk vi 1-0 i en tidlig julepresang. Hjemmelaget var der for å slås med 2-0 eller 3-0 hvis vi hadde prestert normalt.
Til slutt ble vi reddet av Van Persie, De Gea og at vi møtte Southampton på et perfekt tidspunkt, da de hadde pådratt seg noen skader og også gikk inn i kampen med litt dårligere selvtillit etter to tap på rad.

Topp 4-watch:

Chelsea 36.

City 33.

Vi 28.

Arsenal er fem poeng bak oss igjen, Liverpool og Tottenham  er sju poeng bak og Everton er 10 poeng bak. Så velger jeg, som tidligere nevnt, å se bort fra et par av de litt mindre lagene som er oppi der akkurat nå.

Selv om det er sprøtt å snakke om det, så er det altså like kort vei frem til gullkamp som det er tilbake til rivalene våre i kampen om topp-4.

For en forskjell én måned kan utgjøre i fotball.

2. november ble han skjelt ut etter City-kampen.

Nå gruer jeg meg til en periode uten ham i midtforsvaret.

McNairs selvtillit kan ikke ha unngått å ha gått på en real smell mandag, og Jonny Evans viste at han fortsatt ikke har nivået inne etter både skade – og dårlig selvtillit – fra tidligere i sesongen.

Svar på spørsmålene:

Hva er det som egentlig er nivået vårt?

Kan vi bare avfeie dette som en deilig seier på en elendig dag?

Og ligger vi kanskje litt kunstig høyt på tabellen nå?

Nei, vi ligger ikke kunstig høyt på tabellen.

De av dere som har sett litt Premier League har sikkert fått med dere at det ikke bare er roser i alle andre såkalte toppklubber, heller. Men vi har nå fått på plass en uhyre viktig egenskap: Vinnervilje og motstandskraft. Uansett hvor dårlig det er i perioder, så kommer vi oss unna med det. Hvor mye hadde ikke Arsenal gitt for det?

Samtidig skal det sies at det ikke har vært SÅ dårlig altfor ofte.

Hvor ofte har vi blitt utspilt denne sesongen? Jo da, Arsenal kjørte over oss i perioder, og det har vært hawaii i deler av kampene mot en del lag.

Likevel er min oppsummering følgende:

Vi var totalt sett best mot Stoke, Hull, Crystal Palace, Everton (ja, faktisk), West Ham, Leicester (ja, faktisk, klart best i én time) og QPR. Vi har altså vært best i sju kamper.

Vi har spilt jevnt mot Swansea, Sunderland, Burnley, WBA og Chelsea.

Mens City, Arsenal og Southampton i større eller mindre grad var bedre enn oss i løpet av 90 minutter.

På tabellen står vi med åtte seirer, fire uavgjorte og tre tap og 28 poeng.

Min enkle oppsummering gir sju kamper hvor vi har vært best, fem jevne og tre hvor vi har vært dårligere, noe som tilsvarer 26 poeng.

Igjen litt forenklet: Vi har bare tatt to poeng mer enn det vi har fortjent.

Så nei, vi ligger ikke kunstig høyt på tabellen. Vi har sånn nogelunde fått de poengene vi skulle ha. Og ja, med det i mente så kan vi faktisk avfeie prestasjonen mot Southampton som et unntak.

Og hva så med nivået vårt?

Det varierer voldsomt. Altfor mye. Også innad i én og samme kamp. Vi har et meget høyt toppnivå, men vi har også et meget lavt bunnivå. Vi så mot Southampton hvor skjørt fundamentet fortsatt er, og vi kan ikke ta noe for gitt. Rent kvalitetsmessig kan vi slå de beste, men også tape for de dårligste. Når som helst.

Heldigvis har vinnerviljen, troen på det som skjer og motstandkraften vært så stor at vi som oftest har holdt unna også i de verste periodene.

Så hvor kritiske skal man da være etter en veldig dårlig spillemessig kamp?

Skal vi grave oss ned og se problemer og kritisere over hele linja, eller bør man heller se det store bildet? At vi faktisk fortjener stort sett hvert eneste poeng vi har, og det til tross for enorme skadeproblemer og at vi manglet halvparten av de aller, aller beste mot Southampton.

Jeg velger det siste.

Men innser, som skrevet, at det trolig blir neglebiting i lang tid fremover. Uansett om vi møter Liverpool eller Accrington Stanley eller Yeovil.

Alle innser nok også at hvis vi leverer en ny prestasjon som mot Southampton så vil det trolig ende med tap, så la oss håpe dette var unntaket – og gled deg over poengene.

Tenkt hvor vond natta hadde vært om vi hadde spilt så dårlig OG tapt.