– Krise? Se på United nå da!

Av: Oli Winton

Folk elsker å høre om eller leser artikler om at «Nå er det krise i United», at klubben var i ferd med å miste det helt fordi de hadde tapt to kamper.

Jo da, de to tapene var ille nok, men med to tap og fordi vi ikke kjøpte 45 nye spillere i sommer så var det laget leverte før det igjen helt glemt.

Men:

Dette er altså det samme United-laget som har matchet alle siden slutten av januar, da Bruno kom. Dette er et United-lag som trengte bredde og alternativer i det som blir en tøff sesong. Bredde trumfet en overhaling av førsteelleveren.

Kanskje, siden vi akkurat slo PSG, så vil folk nå forstå det.

Konkurranse internt på laget betyr mye for det mentale hos spillere, og hvis man kun ser på det på den måten så kan det absolutt konkluderes med at overgangsvinduet kunne vært enda bedre, men feilen var at folk konkluderte med at alt som skjedde i overgangsvinduet plutselig ga oss et elendig lag.

Jeg er imidlertid optimist.

La oss starte med det som kan kalles lagånd.

GOD LAGÅND: Der United-lagene ledet av Moyes, Van Gaal eller Mourinho hadde synket, takler Solskjærs United motgang bedre.

Du blir knust på hjemmebane av Tottenham. Du må tåle noen uker hvor du blir helt avskrevet, men selv så fokuserer du på den neste kampen. Den kampen, mot Newcastle, er muligheten din til å vise alle hva du faktisk kan. Du forbereder deg i to uker.

Så, etter ett minutt, så ligger du under.

Hvis dette hadde vært et Moyes, Van Gaal eller til og med et Mourinho-ledet United så ville det vært nok til å senke laget. Alt man hadde forberedt hadde vært bortkastet allerede. Newcastle ville luktet både frykt og blod.

Ole Gunnar Solskjærs lag pleier imidlertid å reagere bra på motgang.

På samme måte som de snudde det flaue Burnley-tapet i januar til en fantastisk rekke med kamper uten tap så er de nå fast bestemt på å få til en liknende rekke med kamper.

De vant Newcastle-kampen, til tross for det tilbakeslaget. De spilte glimrende, og de fortsatte med det i Paris.

La oss så se på laget.

I mål så har Dean Henderson vekket David de Gea, og det var uansett vinn-vinn for klubben. Enten så fant De Gea form eller så var det et annet fantastisk alternativ klart til å vise seg frem.

FUNNET TILBAKE: David de Gea har funnet tilbake til sin gamle, gode form etter at Dean Henderson returnerte til klubben.

Så langt har vi fått det første. De Gea var superb i Paris og solid mot Chelsea.

Backrekka har vært den som har måttet tåle mest kritikk, men dommedagsprofetiene kan faktisk vente.

Vi vet riktignok fortsatt ikke hvordan alt rundt Harry Maguire spiller seg ut, men håpet og forventningen er at han nullstiller og bruker målet han også scoret mot Newcastle til å starte på nytt og svare kritikerne.

Axel Tuanzebe var fantastisk i Paris, og Luke Shaw er den samme forsvarsspilleren nå som stort sett var bunnsolid i hver eneste storkamp forrige sesong. Jeg vil si at han nesten var feilfri defensivt mot de beste da.

Telles så også spennende ut mot PSG, spesielt offensivt der han kan utgjøre en forskjell, og Aaron Wan-Bissakas mål mot Newcastle og prestasjon mot PSG var mer som det vi ble vant med forrige sesong.

Personlig ville jeg gått for en bakre treer (eller femmer, om du heller vil) i de neste kampene, og jeg var overrasket over at vi ikke gjorde det mot Chelsea. Samtidig er det vanskelig å være kritisk etter at vi holdt nullen med en backfirer der.

På midtbanen blir det hele enda mer interessant.

Personlig så føler jeg at energien til McTominay og Fred var avgjørende mot PSG. Nei, de er ikke like talentfulle som Paul Pogba, men påvirkningskraften deres på kampen var helt avgjørende.

AVGJØRENDE: Winton føler at energien McTominay og Fred viste under kampen mot PSG var avgjørende, til tross for at de ikke har samme teknikken som Paul Pogba.

Den minnet meg faktisk om hvordan Fergie pleide å bruke Darren Fletcher for å irritere og jage motstanderne i de største kampene.

Et eventuelt Pogba-valg har så langt også betydd at vi har fått Nemanja Matic bak ham, noe som reduserer både energinivået og forflytningsevnen i laget.

Nå begynner det også å danne seg et bilde av en Pogba som skaper mer trøbbel fra benken enn fra start, altså en som kan endre et kampbilde mer enn han kan dominere det i 90 minutter.

Innflytelsen hans i Paris var bedre enn på lenge, trolig det beste siden bortekampen mot Tottenham i juni da han også kom innpå fra benken, og nå har jeg holdt på om midtbanealternativene lenge uten en gang å ha nevnt Donny van de Beek.

Så alternativene er i alle fall der, og jeg er personlig glad for at Pogba heller ikke startet mot Chelsea.

Så vet jeg at vi akkurat leverte en 0-0-kamp mot Chelsea, men det å score mål har ikke vært det største problemet vårt.

Min største innvending har egentlig mer offensivt vært hvordan vi skal komme gjennom det tette kampprogrammet med den angrepsrekka vi har, hvor grunntanken min var at bredden ikke var så stor.

Nå føles også det annerledes.

Martial får hvile i helgene disse ukene, noe som betyr at han i alle fall i teorien skal være helt fresh i Champions League-kampene. Greenwood har ikke spilt så mye i det siste, noe som betyr at han også bør være rask og klar når han returnerer fra start igjen. Cavani trenger og ønsker kamper, og det er kun Bruno og Rashford som har startet alle de viktige kampene til nå.

Rashford trenger egentlig ikke en pause. Han er bare 22 år gammel, og har hatt flere måneder bak seg med skade. Samtidig så ser vi nå at hvis Bruno trenger en pause så har vi også Mata som et godt alternativ i en del kamper.

Kort oppsummert: Når noen United-supportere klager på bredden så kan jeg forstå hvor de kommer fra,, men se så på det jeg akkurat har skrevet.

Det sier en del at vi slo PSG borte med en benk som faktisk så sterkere ut enn deres.

Så er det ingen som vet hvordan dette ender. Vi kan både vinne og tape de fem neste kampene, men i all krisepraten så kan det meget vel argumenteres for at vi er bedre enn i forrige sesong, at noen andre ikke er det og at ligaen totalt sett er mer åpen enn på lenge.