«Jeg er så glad for at det er han som skal hjelpe oss gjennom dette»

Jeg så før kamp til kona: «Er det lov å håpe på 4-0, da?»

Jeg tenkte da ikke på at det var Liverpool som kom til å ha 4-0, og at de bare var cirka halvveis da det skjedde.

Når jeg skriver dette med nyheter i bakgrunnen og resultatet nevnes så føles det fortsatt litt uvirkelig. Det var som gamle Liverpool mot gamle United. Dessverre.

Dermed sitter jeg lettere sjokkskadet igjen. Også når dette skrives.

Samtidig så er det én følelse som sitter i kroppen min: Selv om Erik ten Hag også må ta sin del av skylda for tapet, så er jeg så glad for at det er han som skal bearbeide tapet og jobbe med spillerne etter dette.

For det er egentlig kun det dette nå handler om: Hvordan reagerer United?

Da United tapte 6-1 mot City høsten 2011, så slo vi tilbake med en ligacupseier og deretter en 1-0-seier borte mot Everton i neste ligakamp. Med cupkamper vant vi fem strake etter 6-1-tapet. Det var med Ferguson.

Hvordan reagerer vi nå mot Real Betis hjemme, Southampton hjemme, Betis borte og Fulham hjemme som er de fire neste kampene før det er landslagspause? Jeg tenker avansement i Europa, avansement i FA-cupen og tre av tre mulige poeng i Premier League.

Det trodde jeg før søndagen, og selv om lederne sviktet, kollektivet forsvant og det var total hodemist utover i 2. omgangen, også fra de viktigste og beste spillerne, de man forventet mer av da ydmykelsen ble total søndag, så tror jeg fortsatt at det kommer til å skje.

Erik ten Hag har sjelden vært fornøyd selv etter klare seirer, og han har vist at han har hatt evnen til å ta tak i denne gjengen tidligere i sesonger. Vi har justert, både taktisk og med spillere. De som ikke har levert har blitt straffet for det.

Han løste Ronaldo-floken, og har langt på vei fått satt en ny kultur. Alt i løpet av bare noen få måneder med et lag som var fullstendig skakkjørt.

Etter tap i de to første ligakampene så slo vi tilbake med fire strake seirer, deriblant seirer mot Liverpool og Arsenal.

Etter det stygge tapet borte mot City deretter så vant vi 16 og tapte kun én av de neste 19.

Etter tapet mot Arsenal så hadde vi vunnet ni og tapt null av elleve kamper før denne kampen på Anfield.

Så kommer vi aldri unna dette.

Resultatet vil alltid være der, som 1-6 mot City og Liverpool-supporterne, som det er altfor mange av her i Skandinavia, vil minne oss på det ikke bare i år, men også neste år og trolig langt inn på 30-tallet.

Likevel synes jeg at det nå er viktig å holde tunga rett i munnen.

Hvis det er en gang perspektivene er viktige så er det nå.

Følelsen nå er vond, veldig vond, men hvis vi orker å ha litt perspektiv, jeg orker det, det er sånn jeg er bygd – fjorårssesongen var uendelig mye verre.

Vi er egentlig i ferd med å levere på alle fronter denne sesongen.

Uansett hvor vond søndagen var og er – det kan ikke glemmes eller legges til side.

Det første trofeet siden 2017 er i boks.

Vi ser ut til å ta en komfortabel topp fire-plassering og på de 34 kampene siden City-kampen tidlig i oktober så har vi 25 seirer, 5 uavgjorte og bare 3 tap. Selv med søndagens tap.

Før kampen på Anfield hadde vi scoret to mål eller mer i 12 kamper på rad, og vi slo fortjent ut Barcelona av Europa League.

Jeg sa før sesongen at det kanskje viktigste målet for sesongen var å kunne tro på at Erik ten Hag kunne ta oss tilbake til toppen – på litt sikt. Det har han levert på.

I tillegg er det altså levert på trofé.

Det kan også bli flere trofeer, og det ligger altså an til en topp fire-plassering.

Vi er blitt et veldig godt fotballag, men vi er fortsatt bare noen få måneder inn i en ny æra.

Jeg føler jeg har skrevet og sagt det lenge allerede, men det var nesten utenkelig at dette United-laget bare skulle vinne og vinne og vinne, selv om det er blitt mye bedre. 

Erik ten Hag har selv snakket om det – det er ingen utvikling som går rett til værs. Det kommer humper. Spesielt når man er tidlig i gang på en ny vei.

Så hadde ingen sett for seg søndagen, men for å ta en rask sammenlikning.

Da Pep Guardiola hadde hatt City i drøye 40 kamper, som Ten Hag har hatt United nå, så røk de ut for Monaco i Champions League, tapte i FA-cupen og vant bare tre av 11 kamper slik at hans første sesong «havarerte» med en 3. plass.

Da Jürgen Klopp hadde hatt Liverpool i et drøyt år, da de kjempet om ligaledelse, vant de plutselig bare to av 12 kamper.

Poenget mitt? At selv de beste kan snuble.

Og altså at det er hvordan man reagerer som teller.

Slik var det med Sir Alex. Tenk for eksempel tilbake til 1996: Da slapp vi først inn fem mot Newcastle, så seks mot Southampton og deretter tapte vi også mot Chelsea, men så gikk vi 15 Premier League-kamper uten å tape. Til slutt vant vi dermed ligaen.

Så det handler om hvordan man takler tap, hvordan man slår tilbake.

Inntil det motsatte er bevist, inntil jeg faktisk ser at dette laget nå faller ned i en mental grop som de ikke kommer seg opp fra og resultatene svikter, så er min umiddelbare følelse at dette var et freak-resultat mer enn noe som er et tegn på noe mer alvorlig som ikke kan rettes opp.

Som det stort sett var under Ferguson.

Det betyr ikke at jeg garanterer mange titler med Ten Hag allerede nå, men jeg føler meg veldig sikker på at vi slår tilbake. Selv om dette gjorde og gjør vondt. Selv om vi sviktet så totalt etter pause.

Vi ligger sju poeng foran Liverpool på tabellen. Vi var 34 bak dem forrige sesong. Det har vært snakket om gullkamp, og jeg har til og med fått høre det fra andre United-supportere fordi jeg ikke helt har vært med på det.

Tenk også på alt det har vært å like med dette United-laget.

Jeg kan lett se for meg en umiddelbar fremtid med mange av spillerne, som Martinez, Varane, Casemiro, Shaw, Rashford, Bruno og også Antony, Garnacho og flere av de andre.

En kjapp sjekk jeg gjerne bruker for meg selv – hvor mange av de spillerne vi har tror jeg at vi kan vinne en Champions League-finale med? Svaret er faktisk flere, og det er godt.

Samtidig så ser jeg at dette ganske lett kan bli bedre.

Tenk en ny toppspiss.

Tenk enda en sentral midtbane-signering og en ytterligere justering av stallen til sommeren.

Jeg mener langt på vei at selv om vi har vært veldig gode, så er vi samtidig det enkleste laget av de i toppen å se muligheten for klare forbedringer i.

Forhåpentligvis gjelder det også bortekamper mot de beste, der vi kun har én seier på åtte forsøk borte mot lagene i topp-12. Det er helt grusomme tall.

Kanskje er det naivt, men selv hvor dårlig Ten Hag, Casemiro, Martinez, Bruno og de andre var søndag så tror jeg de kommer til å ordne det.

Så gjenstår det å se hvor fort det skjer, men jeg har faktisk tid med dette laget.

Jeg tror også på dem, selv nå.

Så var sju i overkant, men uten sammenlikning for øvrig: Liverpool har sluppet inn både fem, seks og sju mål selv de siste årene. Pep Guardiola tapte 4-0 mot Everton, og City tapte også 6-0 og 8-1 like etter at de begynte sin satsing. Arsenal tapte blant annet 8-2 mot oss, og Mikel Arteta, som nå leder Premier League, har tapt 5-0 med sitt Arsenal. Det er altså ikke bare oss, selv om sju var helt ekstreme tall.

Jeg gruet meg til neste kamp forrige sesong, først da det gikk feil vei med Solskjær, så da det gikk galt med Ralf Rangnick.

Nå? Jeg vil fortsatt, tross søndagen, se mer. Jeg gleder meg faktisk også til Betis-kampen torsdag, selv om det akkurat nå handler mest om at jeg skulle lagt denne søndagen og mandag bak meg med en gang.