Chelsea v Manchester United - The Emirates FA Cup Final

«Hva ønsker egentlig United-fansen?»

Publisert Sist oppdatert

Hva ønsker United-fansen?

Det spørsmålet har jeg fått mange ganger på TV, radio og av redaktører siden det qatarske budet på Manchester United ble offentliggjort. Og av min mor.

I 18-tiden på fredag begynte det å renne inn med forespørsler om jeg var tilgjengelig for intervjuer klokken 23.00, så jeg visste at noe var på gang. Det var da fristen for interesserte kjøpere av klubben gikk ut.

 Jeg var fortsatt helt utslitt etter å ha jobbet sent etter den eventyrlige kampen mot Barcelona kvelden i forveien. Jeg sa nei til intervjuene. Jeg var nødt til å sove. 

Men så kom nyheten raskere enn forventet, klokken 20.00. En bekreftelse fra Qatar. Da kom det nye meldinger igjen. Jeg gjorde kun ett intervju, for Sky Sports News, og gikk til sengs. Jeg var balansert i intervjuet, og tok ikke parti med noen. Først og fremst trengte jeg flere detaljer. Hvorfor må alt gjøres så raskt, med umiddelbare reaksjoner? Begge budgiverne hadde ansatt PR-rådgivere, men det eneste de hadde gjort på dette tidspunktet var å publisere ett avsnitt for å få med seg fansen.

På TV forklarte jeg at kampen mellom Qatar og INEOS ville splitte United-fansen. Det er noe jeg har sett komme i lang tid. Akkurat som i 2005, er ikke en splittet fanbase en god ting. Jeg sa også at jeg var glad for at Glazers forsvinner. Det tror jeg alle er enige om.

Neste morgen våknet jeg til masse hets på sosiale medier fra kontoer som støtter Qatar. Nesten alle var anonyme. Kritikken gikk kun ut på at jeg ikke hadde støttet deres foretrukne bud.

Men jeg støttet ikke noen i det hele tatt. Jeg forsøkte å forstå meg på begge budene, men på sosiale medier er det ikke rom for verken kontekst eller rasjonelle samtaler. Det er svart-hvitt, med bastante meninger, gjerne uttrykt sterkt av folk som aldri ville sagt noe lignende ansikt til ansikt. Det er ganske bedritent.

Vi står ikke samlet som navnet «United» tilsier. Mange supportere liker rett og slett ikke hverandre, eller tolererer ikke hverandre, og engasjementet for fotball kan få fram både det beste og det verste i folk.

Andre journalister har opplevd enda verre hets, med folk som har forsøkt å svekke integriteten deres eller kalle dem rasister, noe de på ingen måte er. Twitter ryddet opp i noe av det, men klarte ikke å ta alt.

Nick Harris fra Sunday Mail skrev blant annet:

– I dag ble jeg minnet på hvor stor Manchester United er som fotballklubb. Jeg skrev en artikkel der jeg kun stilte enkle spørsmål rundt Sjeik Jassim og hans ressurser og motivasjon. Det resulterte i spinnville reaksjoner fra tusenvis av mennesker fra hele verden.

Spinnvilt er ordet.

 

Lørdag opprettet jeg en «poll» på min egen Twitter-konto og spurte hvem av de to eierne fansen foretrekker.

55 000 stemte. Det er mye for en enkel «poll» på Twitter. 66,6 prosent støttet Qatars Sjeik Jassim. 26 prosent stemte på Sir Jim Ratcliffe og INEOS. De siste 5 prosentene visste ikke, noe som var fullt forståelig med tanke på at nyheten var mindre enn 24 timer gammel. Men algoritmene på sosiale medier krever raske svar.

Avstemningen til The Athletic ga helt andre resultater. Der vant INEOS med ganske god margin. Det samme hos «United We Stand»-leserne, som gjerne går på kamper, og hos dere på united.no. 82 prosent av dere foretrakk INEOS av de skandinaviske medlemmene, og bare 14 prosent stemte på det qatarske budet.

Det er bare noen enkle avstemninger, men de ble umiddelbart anklaget for å være falske på sosiale medier.

Alle har rett til å gjøre opp sin egen mening. Jeg har hørt flere forskjellige meninger blant mine venner. Noen vil ikke at United skal bli et sportsvaskingsprosjekt som Manchester City og PSG. De føler det er som å jukse. Andre bryr seg ikke. Fotball er deres flukt fra de vonde tingene i livet, og de ønsker bare å vinne trofeer, og ikke tenke på noe annet.

Det er ganske trist at det har gått så langt. Jeg merker at jeg er delt, men det er uansett ikke trist at vi sannsynligvis er ferdig med Glazers. Jeg tror også United er sterke nok til å stå på sine egne bein. De trenger ikke en rik eier, om det er Storbritannias rikeste mann eller milliardene til Qatar. United er mye større enn Chelsea, PSG og Manchester City. Det er rentene og avdragene under Glazer-eierskapet som har vært problemet. Dét og dårlig rekruttering. Klubben trenger flere investeringer, men kostnaden av å forbedre Old Trafford og treningsfeltet kan spres over flere år og vil ikke påvirke Financial Fair Play.

Man kan argumentere for at Manchester United etter Glazers trenger en eier som kjøper klubben av de riktige årsakene, og som respekterer og forstår fankultur og historien. Begge budgiverne er rike nok, men hvem vil forstå seg best på United?

Det er vanskelig å konkludere hva United-fansen ønsker, fordi det er snakk om så mange supportere fra så mange forskjellige steder rundt omkring i verden. Dessuten er det Glazers som skal ta avgjørelsen.

Det tredje alternativet er at Glazers blir værende. Elliot Capital har tilbudt seg å låne amerikanerne penger. Det vil fansen protestere mot.

Manchester United v Leeds United - Premier League

Jeg brukte ordet «demografi» i et BBC-intervju på lørdag. United er nå så store at ulike supportere ønsker veldig forskjellige ting. Prisen på sesongkort gikk for eksempel opp fem prosent her om dagen. Det er viktig for sesongkortholdere, men hvis du ikke drar på kamper, bryr du deg da egentlig? Jeg ser tallene på noen av artiklene jeg skriver, og det er tydelig at mange lesere ikke er like opptatt av slike saker som andre.

Overgangsrykter er derimot alltid stort. Enkelte fans er avhengig av rykter og spekulasjoner. De er mer besatt av det enn selve kampene. Journalister som aldri drar på fotballkamper spesialiserer seg på overganger. Det er harmløst og rart, men det er rom for det i fotballen. Noen fans kjøper «half and half»-skjerf, andre tåler dem ikke. Noen liker å drikke fem øl for en kamp, andre liker å være edru og konsentrerte når de skal se kamp. Folk konsumerer fotball på ulike måter. Noen mister aldri en eneste kamp, andre følger flere lag, og noen følger enkeltspillere – som Ronaldo-fansen.

Jeg har sett flere uttalelser om at fansen vil være sentrale i Uniteds fremtid, blant annet i budgivernes pressemeldinger levert av PR-byråene. Ratcliffe ønsker ifølge rapportene å få «Manchester» fram i Manchester United igjen. Det høres bra ut, men hva innebærer det egentlig? United-fans er ikke engang enig med hverandre, så hvilke fans vil være viktige for klubben?

Status nå er at budgiverne har signert en avtale som gjør at de ikke lenger kan uttale seg offentlig. Alle samtaler er konfidensielle. Begge budene må aksepteres av Raine, New York-banken som jobber for Glazers. Dersom de aksepteres, får budgiverne tilgang til Uniteds regnskaper. Qatar-budet har også ansatt et selskap som skal drive politisk lobbyvirksomhet, noe som viser at dette handler om noe mye større enn bare fotball. Premier League og den britiske regjeringen kan blokkere et hvilket som helst bud, men man skulle tro at budgiverne har gjort hjemmeleksen sin og ikke forventer noen form for motstand.

Deretter er det opp til Glazers. Fansen har ikke noe de skulle ha sagt. De har ingen stemme som i supportereide klubber som Real Madrid og Barcelona. Og hvis fansen hadde stemt, hvilke fans snakker vi om? Sesongkortholderne? Offisielle medlemmer? Noen som nettopp begynte å følge United denne sesongen, men som kanskje vil være fan resten av livet?

Alle mener de har en rett til å si sin mening, og kanskje har de det. Men samtidig fortsetter United-fansen å krangle med hverandre.

Og enn så lenge er det fortsatt et alternativ at Glazers ikke selger til noen og heller refinansierer.

Powered by Labrador CMS