Eventyret om det portugisiske trollet

Jeg tror aldri jeg kommer til å glemme det, mitt møte med José Mourinho på Miami Beach.

I sommer hadde jeg gleden av å følge Manchester United i USA, og i den forbindelse ble jeg invitert til lagets hotell i Miami for å intervjue Chris Smalling. Dagen ble fullkommen da jeg fikk Ander Herrera i tillegg.

Etter intervjuene gikk jeg rett i baren på femstjernershotellet.

Ikke for å feire, men for å finne et nettverk jeg kunne logge meg på for å gjøre en videoseanse med redaktør Langerød hjemme i Norge.

Som en høflig nordmann spurte jeg resepsjonisten om det var greit å Skype i lobbyen, og joda, det var null problem.

Jeg fant meg et hjørne i en slags vinterhage og rigget meg til.

Opprettet kontakt med Dag og skulle til å gå direkte på vår Facebook-kanal da jeg plutselig registrerte en mistenkelig kjent sølvrev i joggedress i øyekroken.

Kunne det være..?

Der sto han, José Mourinho, fem-seks meter unna sofaen der jeg straks skulle gå i detalj om sommerens fadeser på overgangsmarkedet.

Det hele ble en ganske absurd og uverdig scene.

Facebook-sendingen fikk jeg heldigvis avbrutt, men jeg hadde ventet såpass lenge med å forlate vinterhagen at jeg på et eller annet vis var blitt stengt inne sammen med Mourinho og et par av hans kamerater i støtteapparatet som blokkerte utgangen.

Jeg husker fortsatt den varme følelsen av rødfargen som må ha blusset opp som små roser i ansiktet mitt.

Skulle jeg presse meg ut? Sitte og late som ingenting? Presentere meg som en norsk journalist som gjerne tok et par eksklusive sitater om utfordringene på overgangsmarkedet?

Det siste var uaktuelt.

For å ha det på det rene – intensjonen var aldri å sniklytte.

Men ordene til Mourinho var det umulig å ikke få med seg.

– This is shit, sa han til vedkommende i den andre enden av telefonsamtalen.

Det endte godt. I alle fall for meg. Jeg kom meg «unna», fikk i gang Facebook-sendingen fra et parkeringshus, og fant til slutt roen på mitt eget hotell.

Hva Mourinho var misfornøyd med den dagen på Miami Beach får jeg aldri vite. Kanskje var det fordi han fikk beskjed om at han ikke fikk signere Toby Alderweireld, eller kanskje var det fordi han ikke fikk det han hadde lyst på til lunsj.

Dessverre tror jeg det er slik mange vil huske ham.

Som en arrogant grinebiter.

Du kan beskylde José Mourinho for mye.

Han trodde han kunne vinne Old Trafford med gamle hunder og litt utslitte metoder, og han mistet garderoben da han trengte den som mest.

Et sted i prosessen forsvant også det frekke gliset.

Igjen sto bare en arrogant portugiser som snakket om fortiden.

Men han ga det et ærlig forsøk, og han gjorde det på den eneste måten han kunne gjøre det på – Mourinho-metoden.

Det betyr at defensiv organisering står i sentrum på Carrington. Det betyr at en lojal soldat som Nemanja Matic spiller en mer sentral rolle enn lagets franske superstjerne, og det betyr at det kommer til å lukte svidd på pressekonferansene.

Hvis klubbledelsen trodde noe annet da de ansatte ham i 2016 hadde de ikke gjort hjemmeleksa si.

Problemet for Mourinho er at Mourinho-metoden ikke fungerte på Old Trafford.

Ikke for spillerne, ikke for fansen, ikke for ledelsen, og dermed heller ikke for José.

Men til og med når de skarpeste pennene skjøt mot det portugisiske trollet med ildrødt blekk til stor underholdning for resten av fotballverden ble han stående øverst på barrikaden med en forsvarsbibel i den ene hånden og et stativ med drikkeflasker i det andre.

Aldri virket det aktuelt å legge inn årene, uansett hvor mye «shit» som traff vifta.

Og det står det på mange måter respekt av.