«En smertefull påminnelse om hva som skiller de to lagene»

Målet var å ta United tilbake til Champions League.

Det klarte Erik ten Hag.

Målet var også å vinne et trofé.

Det klarte nederlenderen med seieren mot Newcastle i ligacupen.

Det var heller ikke mye som skilte United fra å ta to troféer denne sesongen.

Men FA-cupfinalen ble akkurat den påminnelsen om hva som skiller United og erkerivalen City nå; de små feilene man ikke kan gjøre om man vil bli best.

Lørdagens batalje var det første Manchester-derbyet i en FA-cupfinale gjennom tidene, og for Uniteds del kom finalen på det verst tenkelige tidspunktet. Manchester City har aldri vært bedre enn akkurat nå.

Verst tenkelige oppgave

En trengte derfor ikke å være beslektet med verken Harry Hole eller Sherlock Holmes for å skjønne at oppgaven som ventet Ten Hags mannskap på Wembley var av den særdeles vanskelige sorten.

Med 17 mål i FA-cupen før lørdagens finale, var det ingen som hadde scoret flere mål i turneringen etter 1. ordinære runde denne sesongen. Forrige lag som scoret mer? City selv med 26 mål på vei til finaletriumfen i 2019.

City hadde heller ikke sluppet inn et eneste mål på veien til finalen mot United. Kun to klubber har tidligere vunnet FA-cupen uten et eneste baklengsmål siden fotballigaen så dagens lys. Det var Preston North End i 1889 og Bury i 1903. Det forteller alt om et City-lag som ikke bare er fryktinngytende gode i angrep, men også bunnsolide i forsvar.

Erik ten Hag trengte en solid plan for å stoppe Europas beste, trolig verdens beste, klubblag for øyeblikket.

Men av de utallige mulige scenarioene Ten Hag hadde planlagt for i starten av kampen, var det som skjedde etter bare tolv sekunder garantert ikke ett av dem.

Ilkay Gündogens stjernetreff etter 12 sekunder var ikke bare tidenes raskeste mål i en FA-cupfinale, det sendte også en solid kalddusj nedover ryggen på Uniteds spillere som virket både handlingslammede og sjokkerte i starten.

Mens Citys spillere og fans jublet som besatt, forsøkte Casemiro etter beste evne å roe ned lagkameratene. Det tok sin tid før budskapet nådde frem, for det var City som fikk styre det meste den første halvtimen på Wembley.

Men hver enkelt kamp lever sitt eget liv, særlig en FA-cupfinale. United hadde ikke truet Stefan Ortegas mål en eneste gang før Jack Grealish sin hands ble fanget opp av VAR.

Heldig?

Ja, men ikke en feil avgjørelse av den grunn.

Fortjent?

Egentlig ikke.

Men det var det ingen i United-leiren som brydde seg om akkurat da.

Bruno Fernandes var iskald fra straffemerket, og United hadde fått den inngangsbilletten til å skape liv og spenning i finalen.

Tidvis klarte de det veldig få lag har klart tidligere denne sesongen.

De rystet City.

Historien gjentok seg

Den andre omgangen startet dessverre bare marginalt bedre enn den første.

Drøye fem minutter var spilt da Gündogen fikk skyte upresset på ny. Denne gangen var ikke avslutningen like vakker, men dessverre for United, like virkningsfull.

Både Marcus Rashford og innbytter Alejandro Garnacho hadde sine muligheter. Erik ten Hag sendte inn Wout Weghorst, han pisket laget i angrep, og lenge hadde City mer enn nok med å forsvare seg.

Ballen gikk i tverliggeren, ballen pakket på streken.

Men det ble bare nesten og nesten hjelper ingen på hesten.

Og det blir, dessverre, heller ikke troféer av det.

For Uniteds del var dette en matchball til å stanse Citys treble-drøm som ikke ble tatt vare på.

Men det var først og fremst en mulighet til å skrive historie selv ved å vinne den hjemlige cup-dobbelen for første gang i Uniteds historie.

Åpenbart hva United trenger

Da United ble rundspilt på Etihad i høst kunne resultatet fort blitt langt verre enn 3-6. Erling Braut Haaland fikk noe i nærheten av fritt spillerom og både nordmannen i Phil Foden scoret hat trick i ydmykelsen.

Til hjemmekampen mot City hadde Erik ten Hag lært leksen. Erling Braut Haaland hadde kun 19 ballberøringer da United vant 2-1. Året før hadde Ilkay Gündogan vært den City-spilleren med færrest ballberøringer. Han hadde 74.

Samspillet mellom Kevin de Bruyne og Haaland, som har vært en nøkkel til så mange City-mål måtte stanses. I hjemmekampen på Old Trafford viste United også hvordan City best kan straffes; Gjennombruddspasninger til hurtige spillere i rommet bak forsvarslinjen. Brentford, en av Premier Leagues fremste eksponenter for den direkte stilen, slo City i begge ligakampene med den oppskriften.

På Wembley klarte ikke United å straffe City på dette feltet.

Selv om United ar tatt store steg under Erik ten Hag denne sesongen, ble finalen, for Uniteds del, dessverre en smertefull påminnelse om hva som skiller de to Manchester-lagene, for de avgjørende marginene kommer sjelden som et resultat av flaks.

De kommer av dyktighet.

Når Erik ten Hag tar en velfortjent sommerferie, vil Wembley-opplevelsen gjøre ham enda mer innbitt på å ta United nærmere City neste sesong.

Akkurat nå føles det som en mager trøst.

Men allerede i morgen vil Ten Hag rette blikket fremover mot neste sesong og se hvilke steg United må ta for å kutte forspranget til byrivalen.