– Den beste ikke-finalen siden 1999

Oli Winton fra MUST var til stede på Parc des Princes. Les hva han har å skrive om opplevelsen her.

Publisert Sist oppdatert

Av: Oli Winton

Vi kom tilbake fra Paris i går [torsdag] på et forsinket Eurostar-tog og reisekaos på grunn av fransk streik. Ingen brydde seg. Hvorfor ville en bry seg når en lengre tur gir deg mer tid til å tenke på – og å snakke – kampen sammen på et tog fullt av røde?

Mens vi gikk i det kraftige Paris-regnet før kampen spøkte far min om at vi kom til å vinne siden været var akkurat som i Torino. Jeg lo. Han mente det egentlig ikke. Ingen forventet at vi skulle vinne.

Mens vi spiste lunsj på en nydelig parisisk bistrorestaurant bemerket vi at laget kom til å bli knust, men at maten i det minste var god. Andy Mitten spurte oss om vårt syn til podkasten over et hav av steak-frites, og de mest optimistiske sa at kampen ville ende 1-1.

Vi reiste til stadion noen timer før avspark for å unngå de verste køene, overdrevne sikkerhetssjekker og det generelle kaoset som er nærmere avspark. Det var en brukbar borteseksjon – ingen søyler eller nett som gjorde sikten dårligere, og vi stod i en stor gruppe langt fremme på den øvre tribuneetasjen. Det var 2000 i borteseksjonen – de som reiste på de offisielle Thomas Cook-turene var i den mindre nedre tribuneetasjen, mens de 200 VIP-billettene var på motsatt tribune.

Ingen forventet at vi skulle vinne, men det stoppet ikke borteseksjonen i å lage mye lyd, og gjøre alt som kunne gjøres for å støtte laget – noe som er normalt på disse borteturene, men spesielt nå i det siste. Et minutt senere hadde vi noe å feire da det tidlige målet kom – enda et mål scoret av en spiller som har blitt rakket ned på av mange fans.

Dere vet selv hvordan resten av kampen gikk. Jeg har noen spesifikke minner jeg vil trekke frem.

I pausen sa en kamerat til meg at det var håpet som var det grusomme – å lede 2-1 var urettferdig, og det ville vært enklere å ligge under 2-0. Jeg sa at det ikke betydde noe, at det fortsatt ikke var noe håp, og at vi fortsatt kom til å ryke ut, men at vi bare skulle være stolte av innsatsen og ånden laget hadde vist.

Da vi etter 89 minutter så opp og så at skjermene i hvert stadionhjørne sa at VAR sjekket en straffesituasjon, så var det for meg det min venn Dan mente i pausen. Håpet var problemet – jeg trodde ikke vi ville få straffesparket. Da det ble gitt, så kom det først en umiddelbar begeistring – sett dette straffesparket, og vi går videre. Dette snudde fort til bekymring – hvem tar straffesparket, kommer den spilleren til å bomme, Buffon er en utrolig keeper på strek, Rashford er ung, vi bommet på et straffespark i helga, etc. etc.

Øyeblikket der ballen traff nettet er ubeskrivelig. Jeg hadde jo bare ønsket å se oss kjempe for stoltheten i denne kampen, ikke at vi faktisk skulle gå videre! Selv på dette tidspunktet var det tid til at et PSG-mål ville sende oss ut, men det kom ikke, og jeg må innrømme at det kom tårer da dommeren blåste i fløyta

Dette var den beste ikke-finalen siden Torino i 1999. Det var nok også mer uventet, spesielt med Pereira og McTominay på midtbanen, og en rekke andre fravær. PSGs benk var sterk, mens vi byttet inn Chong og Greenwood – dette er langt større enn hva som er forventet eller egentlig mulig.

Ole har brakt et eventyr til Old Trafford – de samme drømmene som trippelen var laget av. Vi kan ta hvem som helst nå – og 20-årsjubileumet for Solskjærs mål på Nou Camp kan – bare kanskje –være en uke før enda en finale som ingen kunne sett komme før PSG-kampen.

Gi PSG en 2-0-ledelse på oss, og vi kan vinne. Gi oss bortekamper mot Arsenal og Chelsea i cupen, og vi kan vinne. Det betyr ikke noe hva dere gir oss – spillerne vil kanskje ikke alltid vinne, men de vil tro at de kan det, og gjøre et godt forsøk.

Solskjær handler ikke bare om godfølelsen han har tatt med seg. Han er slu taktisk, og har briljante folk rundt seg også. Han har gjort seg fortjent til jobben – det er ingen tvil der lenger. Å ikke gi ham jobben nå ville vært parodisk. Han trenger ikke å få jobben nå – vi trenger ikke å gjøre noe som forandrer på balansen etter denne gode rekka – men han må få den i sommer.

«Ole’s at the wheel», og det føles fantastisk. Mot alle odds har vi enda en europeisk bortekamp på gang, og spenning rundt fredagens Champions League-trekning.

Om Oli Winton:

Powered by Labrador CMS