Antiklimaks i Roma

Det lå an til en fotballgodbit av de sjeldne den 27. mai mai 2009, da Manchester United og FC Barcelona stilte opp på hver sin side av midtstreken på Stadio Olímpico i Roma. Ved å kvalifisere seg til Roma-finalen i 2009 hadde Manchester United muligheten til å bli den første klubb til å vinne Champions League to år på rad, men akkurat det skulle vise seg lettere sagt enn gjort.

Jevnt gruppespill

På sin vei til finalen hadde United møtt motstand fra spanske Villarreal, skotske Celtic og – danske Aalborg, uten å imponere så veldig mange. Riktignok gikk laget til topps i sin gruppe, men det skyldtes først og fremst konkurrentenes utilstrekkeligheter. Bare to seire på seks kamper ville normalt sett ikke ha vært nok til å gå videre som beste lag, men siden gruppen ga dobbelt så mange uavgjortresultater som trepoengere og United ikke tapte en eneste kamp, holdt det allikevel.

Aalborg (0-3 hjemme) og Celtic (0-3 borte) var de to klubbene som måtte gi tapt mot Sir Alex Fergusons tittelforsvarere, mens Villarreal – akkurat som i tilsvarende gruppespill tre år tidligere, klarte å holde rødtrøyene til to målløse oppgjør. I Glasgow (1-1) reddet Ryan Giggs det ene poenget med sitt utligningsmål på tampen, mens hjemmemøtet med Aalborg endte 2-2 og et svært overraskende poeng til danskene.

Kilde: Wikipedia

Utslagsfasen

Internazionale fra Milano var klubben som ble trukket ut som Uniteds motstandere til 16.-delsfinalen i februar/mars. Siden de italienske mesterne ble ledet av en viss José Mourinho, ga trekningen vonde assosiasjoner til møtet med Porto på samme stadium i 2004. Den gang var det som kjent den – inntil da – forholdsvis ukjente portugiseren som trakk det lengste strået til slutt.

Slik skulle det heldigvis ikke gå ved denne anledning. Etter å ha holdt Serie A-klubben til 0-0 på Giuseppe Meazza, sikret Nemanja Vidic og Cristiano Ronaldo med hver sin scoring for 2-0-seier i returoppgjøret på Old Trafford. Ikke en gang José Mourinho eller superspissen Zlatan Ibrahimovic kunne gjøre noe med det.

ZLATAN IBRAHIMOVIC, her i kamp med Michael Carrick under 1/16-finalen på Old Trafford i 2009.

Gjensyn med Porto

Vi har allerede så vidt nevnt Porto, klubben som på vei til en sensasjonell Champions League-triumf i 2004, hadde eliminert United i 16.-delsfinalen.
Nå sto portugiserne igjen imellom rødtrøyene og avansement i samme turnering. Og nok en gang skulle de by på problemer for Sir Alex Ferguson & co.

På Old Trafford satte de en støkk i de fremmøtte med scoring allerede etter tre minutter, og helt på tampen, etter Wayne Rooney og Carlos Tevez hadde snudd oppgjøret og sendt United i retning en knappest mulig seier, måtte Edwin van der Sar kapitulere igjen. Utsiktene foran det avgjørende oppgjøret på Estádio da Dragão var alt annet enn lyse – for andre enn Porto.

Ronaldo-perle

Under sin svipptur til hjemlandet hadde imidlertid en viss nummer 7 lyst til å vise seg frem for sine landsmenn. Fem minutter var unnagjort på «Dragens stadion» da Cristiano Ronaldo mottok ballen fra Anderson, vendte opp og klinket den avgårde i 104,7 km/t – fra nærmere 40 meter! I neste øyeblikk suste ballen opp i nettaket bak en sprellende Helton Arruda i Porto-målet. En fantastisk scoring, kanskje Ronaldos beste i rødt – og den ble kampens eneste! United var videre. Semifinale neste.

BOOOM! Cristiano Ronaldo fyrer løs fra 37 meter og ballen suser inn bak Porto-keeperen.

 

Med United mot Chelsea i Moskva året før hadde vi fått historiens første helengelske finale. Nå skulle vi få helengelsk semifinale!

Gjennom årene var det blitt utspilt mange store oppgjør mellom United og Arsenal, og denne gang lå det til og med en Champions League-finale i potten.

Det første oppgjøret, hjemme på Old Trafford, ble helt og holdent dominert av United. Dessverre sto ikke uttellingen i stil verken til ballinnehav og målsjanser, og det ble med John O’Sheas fulltreffer etter vel et kvarter. Spenningen levde dermed i aller høyeste grad foran returmøtet i London.

Arsenal blåses av banen

Ti minutter ut i kampen på Emirates var spenningen over. I håp om en tidlig scoring presset Arsenal på fra start. De kjørte folk fremover på banen, en taktikk de umiddelbart skulle få angre bittert på. United var overhodet ikke innstilt på å gi noe fra seg, og utnyttet et hvert ledig rom til å kontre så snart sjansen bød seg. Og kontringene ble utført med dødelig effektivitet.

Etter åtte minutter avsluttet Park et lynangrep ved å sette inn 1-0, og to minutter senere lyktes Ronaldo med et knallhardt frispark fra langt hold. Plutselig måtte Arsenal ha fire scoringer for å holde liv i finalehåpet. Det var selvsagt en umulig oppgave. Ronaldo var frempå med nok en scoring etter en time, før  Robin van Persie fastsatte sluttresultatet til 3-1 på straffespark. Den store formspilleren, Darren Fletcher, mannen som forårsaket straffesparket, måtte tragisk nok betale for forseelsen med rødt kort og utestengelse fra Roma-finalen.

1-0! JI-SUNG PARK med kveldens første mål på Emirates.

PL-vinnere – igjen

United benyttet deretter den tre uker lange ventetiden på den store finalen til å feie unna siste rest av tvil rundt ligamesterskapet. Arsenal (0-0) var igjen gjester på Old Trafford da troféet ble endelig sikret for tredje år på rad, og deretter kunne Sir Alex Ferguson mønstre et tilnærmet reservelag til ligaavslutningen mot Hull (1-0). Kampen fant sted bare tre dager før det som var ment å skulle bli Champions League-fest i Den evige stad.

PATRICE EVRA (ytterst til høyre) virker noe skeptisk til fysisk trener Tony Strudwicks instruksjoner, men eller virker spillernes humør upåklagelig, dagen før finalen.

FINALEN

Kunne Sir Alex Fergusons seiersvante mesterskapsgrossister gjøre det igjen? I så fall ville Manchester United bli det første klubblaget som klarte å forsvare en Champions League-triumf.

Vel, utsiktene virket særdeles lovende til å begynne med, for United tok tak i oppgjøret fra dommerens første fløytestøt. Ja, kampens ti første minutter ble i det store og hele utspilt på Barcelonas banehalvdel. I løpet av denne perioden ble det avfyrt fem avslutninger mot Victor Valdés i Barça-målet, og tonen var satt – trodde vi, i all vår enfoldighet.

Ned på jorden

Men så feil går det altså an å ta. Plutselig kontret Barcelona, og før noen fikk sukk for seg hadde kameruneren Samuel Eto’o gitt katalanerne ledelsen. Det kunne United takke seg selv for. Det var nemlig slapt forsvarsspill som ga Andres Iniesta muligheten til enkelt å gli forbi Anderson og Michael Carrick, for deretter å stikke ballen videre til Eto’o. Han, på sin side, lurte unna Nemanja Vidic og avsluttet med et ikke-utagbart skudd forbi Edwin van der Sar.

Kalddusj de lux.

Barcelona regjerer – og dobler

Mens scoringen satte ny fart i «Blaugrana», syntes luften å ha sevet ut av United-spillerne. Heretter var det Barça opp og Barça i mente, mens United stort sett ble løpende imellom og se på at pasningssterke motstandere løp i ring rundt dem.
20 minutter før slutt, etter å ha skapt en rekke gode sjanser, deriblant et stolpeskudd av Iniesta, satte Barcelona inn dødsstøtet.

Et svakt klareringsforsøk av Patrice Evra havnet hos Xavi. Midtbanespilleren slo så inn i feltet hvor en viss Lionel Messi fikk stå helt umarkert og heade ballen forbi Van der Sar. Ved denne anledning var den lange sisteskansen sjanseløs.

Ingen vei tilbake

Kunne United klare å komme tilbake mot slutten, slik de var så kjente for? Her gikk de omtrent direkte fra avspark til å skape sin største sjanse for kvelden, men Ronaldos avslutning fra kort hold ble stoppet av Valdés.

Så nei, denne gang lyktes det ikke Sir Alex Fergusons mannskap å mobilisere nok krefter til å snu kampen. Til det var motstanderne denne kvelden rett og slett for gode.

Uniteds første tapte europacupfinale var et faktum …

P.S.: Gerard Piqué, som året før hadde befunnet seg i Uniteds følge uten å få spilletid under Moskva-finalen, fikk denne gang spille 90 minutter – for Barcelona.

Eksempel på et bilde som sier mer enn 1000 ord. Vi sier ikke mere.

KAMPFAKTA

Barcelona 2-0 (1-0) United

Champions League-finale, 27. mai 2009
Stadio Olímpico, Roma, 62.467 tilskuere
Dommer: Massimo Busacca, Sveits

10. min.: 1-0 Eto’o
70. min.: 2-0 Messi

United:
Edwin van der Sar; John O’Shea, Rio Ferdinand, Nemanja Vidic G, Patrice Evra; Michael Carrick, Anderson (Carlos Tevez, 46.); Ji-sung Park (Dimitar Berbatov, 66.), Ryan Giggs (Paul Scholes, 75. G), Wayne Rooney; Cristiano Ronaldo G
Uben.innb.: Tomasz Kuszczak, Rafael, Jonny Evans, Nani.
Manager: Sir Alex Ferguson

Barcelona:
Víctor Valdés – Carles Puyol, Gerard Piqué G, Yaya Touré, Sylvinho – Xavi Hernández, Sergi Busquets, Andrés Iniesta (Pedro Rodríguez 90+2) – Lionel Messi, Samuel Eto’o, Thierry Henry (Seydou Keita 72)
Uben.innb.: José Pinto, Martín Cáceres, Eidur Gudjohnsen, Bojan Krkić, Marc Muniesa.
Manager: Pep Guardiola


Tilbake til forsiden