2013-16: Tre managere, tre tunge år
United-fansen forventet nok at det ville bli merkbart at Sir Alex ga seg, men at nedturen skulle bli så voldsom som den ble, var det svært få som forutså.
United gikk fra ligagull til tre år utenfor Topp 3, og bare det å komme seg til Champions League ble en gigantisk utfordring.
Tre managere, to permanente og en midlertidig, fikk også sjansen, men uten å få dreisen på det.
Det ble tre vonde år.
Forrige kapittel: 2009-13: Jubel og fortvilelse – Fergies siste år
UNITED I LIGA OG CUP:
2013/14 PL nr. 7; FAC 3; LC SF; CL KvF
2014/15 PL nr. 4; FAC KvF; LC 2
2015/16 PL nr. 5; FAC-vinnere; LC 4; CL Gruppefase
2013/2014-sesongen
Skotten ble ansatt så fort Sir Alex ga seg i mai, og kom fra en solid jobb i Everton. Der hadde han jevnlig ledet the Toffees til en plassering like bak de beste, og det til tross for små budsjetter. Med fjerdeplass i 2004/05-sesongen, sørget han også for å få dem til Champions League-kvalifisering, men han oppnådde ingen titler og han slet mot de beste klubbene.
Dessverre ble det slik også i United, selv om han fikk med seg Community Shield-seieren i sin aller første tellende kamp.
Trøbbel fra første stund
United-topp David Gill hadde også gitt seg sammen med Sir Alex, og det betød at Ed Woodward fikk ansvaret for forhandlinger med nye spillere.
Det gikk ikke bra den første sommeren.
United ble koblet til det meste, men det var kun Marouane Fellaini som kom, helt på tampen, og en måned etter at han kunne ha kommet mye billigere. Det var snodig, og overhodet ikke noe tegn på styrke.
Moyes ledet imidlertid United til seier i Community Shield, og første ligakamp ga solide 4-1 borte mot Swansea.
Men nedturene var ikke langt unna.
Bortetap mot Liverpool, stortap mot City og så et hjemmetap mot WBA var nemlig også blant resultatene før vi så utgangen av september. Da hjalp det ikke at United fortsatte med 12 kamper uten tap, og bare to tap på de neste 20, hvorav 12 seirer.
Da desember ble til januar lå United nemlig bare på 7. plass, åtte poeng bak Arsenal.
Men vondt skulle bli verre.
Tap mot Tottenham, exit fra FA-cupen hjemme mot Swansea, tap mot Sunderland i Ligacupsemifinalen og så et tap mot Chelsea fikk store deler av United-fansen til å se rødt.
Juan Mata ble hentet i janaur, men selv om en del av de litt dårligere lagene ble slått greit nok så ble det samtidig noen svært stygge tap, tap som rystet sjela til United-fansen, blant annet 0-3 hjemme mot Liverpool og 0-3 hjemme mot City.
Det var til slutt bare Champions League som holdt Moyes i jobben, men da United forsvant ut også der, så sa styret stopp.
22. april fikk han sparken, og Ryan Giggs overtok som midlertidig manager. Han tok sju av 12 mulige poeng som United-manager, men United hadde falt fra ligagull til 7. plass i Premier League.
Den eneste oppturen
Til tross for problemene leverte United faktisk ganske så bra i Champions League under Moyes. United gikk ubeseiret gjennom gruppespillet, og vant blant annet også med hele 5-0 borte mot Bayer Leverkusen der.
I 8. delsfinalen leverte United imidlertid en grusom bortekamp, som endte med 2-0-tap mot Olympiakos. Dette ble rettet opp med imponerende 3-0 hjemme, etter at det ble ryktet at Sir Alex hadde hatt en alvorsprat med spillerne før avspark.
United matchet så Bayern München hjemme med 1-1 på Old Trafford, og etter 57 minutter borte på Allianz Arena tok United også ledelsen. 33 minutter gjenstod. Skulle det holde?
Nei. Ti minutter etter hadde Bayern snudd det hele, og United hadde ingenting å svare med.
FA-cupen endte med en gedigen nedtur, etter tap mot Swansea i 3. Runde, mens Ligacupen faktisk lenge var en opptur – før United tapte på straffer mot Sunderland i semifinalen.
Store navn takket av
Moyes-sesongen betød også slutten for flere av nøkkelspillerne over en lang periode.
Rio Ferdinand ga seg, Patrice Evra forsvant, Nemanja Vidic likeså og det samme gjorde Darren Fletcher.
Danny Welbeck ble solgt til Arsenal på sommeren, mens Shinji Kagawa og Michael Keane også ble vurdert som feil eller for dårlige for United.
2014/15-sesongen:
Prosjekt Moyes ble mislykket, og Ryan Giggs var ikke klar for oppgaven. Det skjønte han selv, og det mente også eierne.
Dermed gikk man i stedet for rutinerte Louis van Gaal, som hadde vunnet titler med flere lag, blant annet Ajax og Bayerm München, og som da hadde suksess med Nederland, som han ledet til VM-bronse samme sommer.
Troen og håpet på en retur til toppen kom tilbake.
Men selv om United, med Van Gaal, leverte ganske så bra mot de andre topplagene, så sviktet de til slutt totalt sett også med nederlenderen.
Men det startet med fremgang
Louis van Gaals jobb var klar nok. Pila måtte peke rett vei igjen for Uniteds del, og United måtte tilbake til Champions League.
Det klarte han også i sin første sesong.
Hjemmetap ot Swansea i ligapremieren var imidlertid vondt, og 4-0-tap mot MK Dons i Ligacupen var like ille rett etter.
Med mange storkjøp på plass så fikk United imidlertid dreisen på det etter hvert. Ángel Di María var på plass, Radamel Falcao likeså, mens Ander Herrera, Luke Shaw, Marcos Rojo og Daley Blind også hadde kommet i løpet av sommeren.
United satset.
Og gikk fra 7. plass med Moyes til 4. plass og retur til Champions League med Van Gaal.
Blant høydepunktene var 2 x seier mot Liverpool i ligaen, blant annet klare 3-0 hjemme, og også en sterk 4-2-seier hjemme mot Manchester City.
Det gikk såpass bra at United kunne koste på seg bare å vinne én av de seks siste kampene i ligaen og likevel klare topp-4.
En cupsesong til å glemme
United stod for første gang i Premier League-historien utenfor Europa, etter den svake 7. plassen sesongen før, men de nasjonale cupene ble også en trist affære.
Mk Dons ble, som nevnt, for sterke i første kamp i Ligacupen, mens United trengte omkamp mot Cambridge på veien mot et hjemmetap mot Arsenal i kvartfinalen av FA-cupen.
2015/16-sesongen:
United skulle bygge videre på 4. plassen i Louis van Gaals første sesongen, og Louis van Gaal fikk det meste som han ønsket det denne sommeren.
Memphis Depay, Nederlands beste, ble hentet. Anthony Martial, Europas kanskje heteste, kom også, mens Ed Woodward også punget ut for Morgan Schneiderlin, Matteo Darmian og Bastian Schweinsteiger for å legge alt til rette for den nederlandske manageren.
Dessverre endte ligasesongen i skuffelse. Van Gaal klarte ikke å bygge videre på 4. plassen.
I ligaen holdt United imidlertid følge med de beste helt frem til slutten av november, men da gikk alt skeis. Skadene har fått skylda, United manglet et tosifret antall spillere, men null seirer fra slutten av november og til januar viste samtidig at problemene nok handlet om mer enn skader.
I desember hadde et flertall av fansen også fått nok av Van Gaals tversover-fotball, som i tillegg altså ikke ga seirer. Spekulasjonene begynte å gå om at han måtte gå.
Ed Woodward og eierne så det imidletid an, og det var først etter at United endte på 5. plass, en plass som sørget for at United ikke kom seg inn i Champions League sesongen etter, at de fikk nok.
Da var heller ikke FA-cupsuksess nok til å redde Louis van Gaal.
United leverte nemlig i FA-cupen, slo ut West Ham og Everton i kvart- og semifinale, og snudde 0-1 til 2-1-seier i finalen. Det siste skjedde etter et glimrende raid av Wayne Rooney – og Juan Mata-scoring – ga 1-1, mens Jesse Lingard ble den store helten med sin 2-1-scoring.
Det gikk imidlertid bare noen få timer fra seieren til at media meldte at Van Gaal kom til å få sparken, og at den meritterte tidligere Benfica-, União de Leiria-, Porto-, Internazionale-, Real Madrid- og Chelsea-manageren Jose Mourinho kom til å overta.
Det var ikke pent overfor Van Gaal. Han er fortsatt også bitter på det, men FA-cuptriumfen var ikke godt nok i en sesong hvor United viste nedadgående kurve i ligaen. Det var en sesong hvor United ble slått ut av Champions League i gruppespill med Wolfsburg, PSV og CSKA Moskva, og en sesong hvor United tapte mot Middlesbrough hjemme i Ligacupen. Alt dette etter at Van Gaal hadde fått gjort 11 store signeringer i løpet av to sesonger.
Det var rett og slett ikke godt nok.
Spesielt når følelsen var, i en sesong som Leicester ble ligamester, at om United hadde fått dreisen på det så kunne det blitt ligagull 21.
Van Gaal måtte gå.
Og tre år etter at han nok først virkelig ville ha jobben, så ble Jose Mourinho hentet inn for å få skuta på rett kjøl igjen.
Hopp videre:
| 1878-00: | Tung start |
| 1900-09: | Nytt navn og første troféer |
| 1910-19: | Old Trafford, nytt trofé – og verdenskrig |
| 1920-29: | De (ikke bare) glade 20-årene |
| 1930-39: | På kanten av stupet |
| 1940-49: | Old Trafford i ruiner |
| 1950-55: | Busby Babes-epoken innledes |
| 1956-59: | Fra triumf til katastrofe |
| 1960-65: | Fra nesten-nedrykk til ligagull |
| 1966-69: | Europa erobres! |
| 1970-74: | Fra seierssødme til gravøl |
| 1975-77: | Fra FA-cuptriumf til sparken |
| 1977-81: | Fra champagne til vørterøl |
| 1981-83: | Atkinson kommer feiende |
| 1983-86: | Oppkjøpstrusler og avskjed |
| 1986-90: | Fergie kommer, ser og vinner |
| 1990-93: | CHAMPIONS! |
| 1993-96: | Fra Dobbel til Dobbel-Dobbel |
| 1996-99: | Europa erobres på ny! |
| 1999-2003: | Tre, to, en, null … og nytt gull! |
| 2003-06: | Tørke, men nytt fundament legges |
| 2006-09: | Tilbake til toppen |
| 2009-13: | Jubel og fortvilelse – Fergies siste år |
| ————– | |
| 2016- : | Ny sjef, nye troféer |