Etter tre strake ligagull og to Champions League-finaler ble konkurransen på toppen enda sterkere med et hardtsatsende City som en ny konkurrent.

Det skulle Sir Alex få merke, selv om han til slutt kunne gi seg på topp etter å ha satt også dem på plass.

Forrige kapittel: 2006-09: Tilbake til toppen

UNITED I LIGA OG CUP:

  • 2009/10 PL nr. 2; FAC 3; LC-vinnere; CL KvF
    2010/11 PL-vinnere; FAC SF; LC KvF; CL Tapt finale
    2011/12 PL nr. 2; FAC 4; LC KvF; CL Gruppefase
    2012/13 PL-vinnere; FAC KvF; LC 4; CL 1/16-finale

 

2009/10-sesongen:

Ronaldo og Tevez forsvant, og Sir Alex valge å erstatte dem ved å hente Antonio Valencia, Gabriel Obertan, Mame Biram Diouf og Michael Owen.

Med fasit i hånd kan man kanskje da forstå at det ikke gikk like bra.

United kjempet imidlertid side om side med Chelsea hele veien, men et hjemmetap nettopp mot London-laget seks runder før slutt ble avgjørende i negativ retning. Foran siste runde lå United nemlig ett poeng bak de blå, som også hadde bedre målforskjell.

United gjorde så jobben mot Stoke, med en klar 4-0-seier, men det ble aldri spennende da Chelsea smadret Wigan med hele 8-0 i sin siste kamp.

På veien fikk vi heldigvis noen store oppturer, og 4-3-seieren mot City, etter vinnermålet seks minutter på overtid, satt inn av Michael Owen.

JUBEL etter at MICHAEL OWEN (ytterst til høyre) har avgjort Manchester-derbyet på overtid.

  • Forsvarte Ligacup-tittelen

United røk overraskende nok ut av FA-cupen etter et 0-1-tap hjemme mot Leeds fra League One i 3. Runde, men i Ligacupen leverte gutta for andre år på rad – og også der ble det en deilig skalp mot City på vei mot triumfen.

United tapte nemlig den første semifinalekampen mot de lyseblå med 2-1 borte, men i returen ble det 3-1 etter et nytt avgjørende mål på overtid, denne gangen ved Wayne Rooney.

Rooney kunne så juble på ny som matchvinner i finalen da United snudde 0-1 til 2-1-seier mot Aston Villa.

  • Rooney-skaden ødela i Europa?

Rooney hadde en fantastisk sesong, og endte til slutt på 34 mål i alle turneringer. Før kvartfinalen borte mot Louis van Gaals Bayern München hadde han scoret 17 mål på sine 12 siste United-kamper.

På Allianz Arena scoret han så etter 64 sekunder, men en skade rett før Bayern snudde til 2-1 på overtid ødela mye av resten av sesongen. Rooney rakk riktignok returkampen, men spilte en mindre viktig rolle på tampen av sesongen – og scoret ikke igjen for United den sesongen.

Dermed klarte ikke United å nå tre Champions League-finaler på rad.

WAYNE ROONEY vrir seg i smerte etter å ha skadet ankelen på Allianz Arena.

2010/11-sesongen:

Få var imidlertid like gode som Sir Alex til å slå tilbake, og det gjorde United i 2010/11-sesongen.

United feide de andre av banen i ligaen, og det var bare et Barcelona-lag, av andre omtalt som kanskje tidenes beste, som stoppet United fra nok en Champions League-triumf.

  • Tidlig kontrovers

United spilte uavgjort i fem av de første åtte ligakampene, men det største sjokket skjedde 18. Oktober – da Sir Alex offentliggjorde at storstjernen Wayne Rooney ville forlate klubben.

Manchester City var interessert, og engelske aviser skrev nesten ikke om noe annet. Det spesielle var at Rooney våget å mene at Sir Alex og United manglet ambisjoner.

Så snudde imidlertid alt igjen.

Bare noen få dager etter at han ville bort så ble United og Rooney enige om en ny femårskontrakt.

  • En legende takket av:

Gary Neville stod selv på Old Trafford som liten, som United-fan, og som spiller stod han for alt det United-fansen elsket – engasjement, lidenskap og også kvalitet, selv om han fra Class of 92 nok var en av dem som var blitt utstyrt med minst talent fra naturens side.

Likevel ble han en koloss i United. Han vant åtte ligagull, 20 trofeer, hatet Liverpool og var også United-kaptein i fem år.

Midt i 2010/11-sesongen sa han imidlertid takk for seg, etter å ha blitt rundspilt på høyrebacken i en kamp mot WBA.

'Gary Neville is a Red, is a Red…' For the first time in my life I'd been embarrassed to hear it. Don't sing that. I don't deserve it. Maybe in the past, but not today. I was making Jerome Thomas look like Ronaldo.
- Gary Neville

  • «Knocking Liverpool off their f***ing perch»

Dette var Sir Alex Fergusons berømte ord i 2002, da han ble spurt om hva hans største bedrift som manager var.

Nå la han dem også bak seg på ligagull-statistikken.

Det ble noen uavgjorte, men United tapte faktisk ikke i ligaen før i februar. Til slutt ble ligagull nummer 19 – som altså var rekord – sikret med klare ni poeng ned til Chelsea og City på 2. og 3. plass.

Chicharito, hentet før sesongen, kvitterte med 20 United-mål i sin debut-sesong.

I Champions League gikk United også strålende.

Fergusons menn avanserte fra gruppespillet uten tap, og i knockout-spillet ble i tur og orden Marseille, Chelsea og Schalke slått.

Den eneste som skilte United fra historiens fjerde triumf i den gjeveste Europacupen var nok en gang Pep Guardiola og Barcelona, i en finale som ble spilt på Wembley.

United var imidlertid sjanseløse. Wayne Rooney utliknet riktignok til 1-1, men Barcelona var best i alt – og vant meget fortjent.

Skuffende, ja, men av og til er det bare å strekke henda i været og innrømme at man tapte for et bedre lag.

I Ligacupen røk et reservepreget United klart (4-0) borte mot West Ham i 5. runde, mens det i FA-cupen ble et atskillig surere semifinale-tap mot City. United hadde ikke tapt mot City i ligaen, men manglet suspenderte Rooney i denne. En god start hjalp ikke, da City tok over utover i kampen og Yaya Toure til slutt sendte de lyseblå til finalen.

  • Sa farvel

De beste fra Class of 92 var også i ferd med å gå tom for bensin, og 31. mai annonserte Paul Scholes at han la opp som fotballspiller.

Bare for at han et drøyt halvår etter gjorde et overraskende comeback – og så holdt det gående til Sir Alex ga seg etter 2012/13-sesongen.

Totalt endte rødluggen med 25 titler, hvorav 11 var ligatitler og 2 var Champions League-triumfer.

2011/12-sesongen:

Manchester Citys storsatsing med Abu Dhabi-sjeikenes penger hadde blitt merket under semifinale-tapet på Wembley sesongen før.

Men nå skulle United virkelig få kjenne på det – i det som ble en sesong med store nedturer – og null store trofeer.

Lenge så det imidlertid bra ut. Gullkampen var jevn, men i mars så alt nok en gang å gå til Uniteds fordel.

United vant nemlig åtte strake kamper fra februar til april, og plutselig var ledelsen på sju poeng med seks ligakamper igjen å spille.

Det burde ikke kunne gå galt, men det gjorde det.

Først røk United 1-0 borte mot lille Wigan. Så ble det bare 4-4 mot Everton, til tross for en 4-2-ledelse like før slutt, og da Vincent Kompany scoret kampens eneste mål da City og United møttes tre kamper før slutt så var City plutrselig foran på målforskjell.

United gjorde jobben sin, hjemme mot Swansea og borte mot Sunderland, og da dommeren blåste av på Stadium of Light var United ligamestre for 20. gang.

Det var bare et problem.

Dommeren hadde ikke blåst av på Etihad, der City møtte QPR. De lyseblå scoret to mål på overtid, vant 3-2 og kunne dermed juble mens United-fansen og spillerne stod vantro igjen.

Det var et øyeblikk for evigheten for de lyseblå, men et øyeblikk United-fansen fortsatt, mange år etterpå, fortviler over.

Det hjalp ikke at sesongen ellers også hadde vært skuffende.

United røk ut av Champions League etter gruppespillet, etter tap borte mot Basel i siste kamp, og fortsettelsen i Europa League ble ikke særlig mye bedre. Ajax ble riktignok noe heldig slått i 16. delsfinalen, men i 8. delsfinalen ble det et fortjent tap mot Athletic Bilbao.

Legg til at Ligacup-eventyret var over mot Crystal Palace – på Old Trafford – allerede i 5. runde, og at FA-cupeventyret stoppet mot Liverpool i 4. Runde – så sier det mye om at det var noen tøffe dager for United og fansen våren og sommeren 2012.

Men igjen da, hvem var det som hadde en ekstrem evne til å slå tilbake?

Samtidig hadde Ryan Giggs brukt sesongen til å nå enda en milepæl. 4. januar startet han sin 757. United-kamp, noe som var ny United-rekord.

2012/13-sesongen:

Det begynte strålende, da vi loppet Arsenal for scoringglade Robin van Persie.

Det endte også nydelig, med ligagull nummer 20.

Likevel ble det en vemodig sesong.

Etter 26,5 år i manager-stolen ga Sir Alex seg, 71 år gammel. Paul Scholes sa også takk for seg for godt.

Men la oss begynne med det sportslige.

Etter den grusomme avslutningen på forrige sesong hadde altså Robin van Persie kommet inn, men også Shinji Kagawa ble hentet av Sir Alex for å vinne tilbake trofeet.

Van Persie ble spesielt vellykket.

Med 30 mål totalt, toppscorer-tittelen i ligaen og alle tre målene da ligatittelen ble sikret allerede i april, så var han verdt hvert eneste pund.

United hadde også kontroll på gullet fra november og ut, og til slutt handlet det bare om hvor langt foran nummer 2 de kom til å ende.

Avstanden ble 11 poeng, og dermed ble avskjedskampen til Sir Alex mest en formalitet – hvor det handlet om å ta avskjed med tidenes største og beste fotball-manager.

Så ble det ikke seier mot WBA, men som seg hør og bør ble det 5-5, en helt vill kamp, så på en måte speilet det Fergusons vanvittige tid i United.

I løpet av 26 år ledet han United til 13 ligagull, fem FA-cuptriumfer, fire Champions League-finaler og to Champions League-triumfer. På 1.500 kamper fikk han en seiersprosent på 60, og totalt vant han 38 trofeer med United.

Takk, Sir Alex. Vi er evig takknemlig.

Det ble imidlertid med ligagullet i avskjedssesongen.

I 8. delsfinalen av Champions League imponerte United riktignok borte mot Real Madrid, med 1-1 etter en scoring av Danny Welbeck, men i returkampen på Old Trafford bestemte den tyrkiske dommeren seg uforståelig nok for at Nani bevisst og med vilje sparket ned en Real Madrid-spiller.

Overtallet utnyttet dessverre Jose Mourinhos Real til å snu kampen, og dermed røk Fergies siste sjanse til å vinne Champions League.

Skotten skal ha vært så forbannet på dommeren at han nektet å snakke med pressen etter kampen.

I de nasjonale cupene ble Chelsea for sterke, og begge gangene på Stamford Bridge.

I Ligacupen endte en vill kamp med 5-4-seier til Chelsea i 4. Runde, etter bant annet tre mål av Ryan Giggs, mens kvartfinalen i Fa-cupen endte like bittert. United ledet også 2-0 hjemme tidlig, men de blå fikk 2-2 og avgjorde med 1-0-seier i returen i London.

Og hvordan ville det gå uten Sir Alex?

David Moyes ble ansatt som hans erstatter allerede før ligaslutt, og der og da var det mange som så logikken i det.

Dessverre så ble Fergusons avgang, kombinert med at David Gill også ga seg, altfor stor forandring på kort tid.

Ingen hadde nok likevel trodd at United skulle falle så dypt så fort.

Sir Alex Fergusons avskjedsord:

I have been very fortunate. I have been able to manage some of the greatest players in the country, let alone Manchester United.

All these players here today have represented our club in the proper way – they have won a championship in a fantastic fashion. Well done to the players.

My retirement doesn’t mean the end of my life with the club. I will now be able to enjoy watching them rather than suffer with them.

If you think about it, those last minute goals, the comebacks – even the defeats are all part of this great football club of ours. It has been an unbelievable experience for all of us, so thank you for that.

I’d also like to remind you that when we had bad times here the club stood by me, all my staff stood by me, the players stood by me – your job now is to stand by our new manger. That is important.

I’d just, before I start bubbling, I just want to pay tribute to Paul Scholes who retires today. Unbelievable, one of greatest players this club has ever had or ever will have. Paul, we wish you a good retirement. I know you will be around to annoy me. Also, I would like to say a little word wishing Darren Fletcher a speedy comeback to our club.

The players, I wish the players every success in the future. You know how good you are, you know the jersey you are wearing, you know what it means to everyone here ,

Don’t let yourselves down. The expectation is always there.

I’m going home, I’m going inside for a while. I just want to say thank you from all the Ferguson family, they are all up there – 11 grandchildren.

Thank you, thank you.

Hopp videre:

1878-00: Tung start
1900-09: Nytt navn og første troféer
1910-19: Old Trafford, nytt trofé – og verdenskrig
1920-29: De (ikke bare) glade 20-årene
1930-39: På kanten av stupet
1940-49: Old Trafford i ruiner
1950-55: Busby Babes-epoken innledes
1956-59:  Fra triumf til katastrofe
1960-65: Fra nesten-nedrykk til ligagull
1966-69: Europa erobres!
1970-74: Fra seierssødme til gravøl
1975-77:  Fra FA-cuptriumf til sparken
1977-81: Fra champagne til vørterøl
1981-83: Atkinson kommer feiende
1983-86:  Oppkjøpstrusler og avskjed
1986-90: Fergie kommer, ser og vinner
1990-93: CHAMPIONS!
1993-96: Fra Dobbel til Dobbel-Dobbel
1996-99:  Europa erobres på ny!
1999-2003: Tre, to, en, null … og nytt gull!
2003-06:  Tørke, men nytt fundament legges
2006-09: Tilbake til toppen
————–
2013-16: Tre managere, tre tunge år
2016- : Ny sjef, nye troféer

 


Tilbake til forsiden