Tre år uten ligagull. Tre vonde år hvor Arsenal hadde gått ubeseiret gjennom en hel ligasesong og Mourinhos Chelsea hadde satte poengrekord.

Kun to cuptriumfer på tre år.

Forrige kapittel: 2003-06: Tørke, men nytt fundament legges

UNITED I LIGA OG CUP:

  • 2006/07 PL-vinnere; FAC Tapt finale; LC 4; CL SF
    2007/08 PL-vinnere; FAC KvF; LC 3; CL-vinnere
    2008/09 PL-vinnere; FAC SF; LC-vinnere; CL Tapt finale; ClWC-vinnere *)
    *) Klubb-VM

Hadde Sir Alex mistet det? Ja, ifølge svært mange, deriblant en rekke såkalte eksperter som så avgjort burde ha visst bedre.

Nei, ifølge dem som foretrakk å se på det store bildet, og disse skulle få rett. United skulle nemlig slå tilbake på en måte som verken Mourinho, Arsenal eller Europa kunne stå imot.

2006/07-sesongen:

Michael Carrick ble foreløpig siste brikke i puslespillet til Sir Alex, da han kom fra Tottenham før sesongen. Nå handlet det bare om å starte sterkt.

Jose Mourinho hadde vist Sir Alex hvordan det måtte gjøres. Det var slutt på tiden da man kunne ligge 10 poeng bak, men likevel hente inn det i andre halvdel og så vinne ligaen.

Det måtte presteres fra start av, og det var nettopp det United gjorde denne sesongen.

United tok 25 av 30 mulige poeng i starten, men Chelsea holdt følge. Likevel, da United holdt koken og satt med 44 av 51 mulige poeng etter desember – da falt til og med Chelsea av. De ga aldri opp, men da United slo City i starten av mai – samtidig som Chelsea ikke klarte å slå Arsenal dagen etter, så var ligagull nummer 16 i boks.

United-fansen fikk flere minneverdige kamper på veien, blant annet da United, med ti mann, vant 1-0 på Anfield etter en sen scoring av John O’Shea. Everton ble også slått borte, etter at United lå under 2-0, men snudde til 4-2-seier den siste halvtimen. Svenske Henrik Larsson ble leid inn for å score mål i tre måneder, og scoret tre mål på 12 kamper – det tredje i hans siste kamp for klubben – en Champions League-kamp mot Lille 7. mars.

Men Mourinho fikk smile til slutt…

United hadde gjenerobret ligatittelen, men likevel endte sesongen med en påminnelse om at Jose Mourinho var kommet for å bli.

United hadde delvis snublet seg frem til FA-cupfinalen etter omkamper både mot Reading og Middlesbrough underveis, og et overtidsmål av Ole Gunnar Solskjær mot Aston Villa i 3. runde.

Det betød kamp mot Mourinhos Chelsea i den første FA-cupfinalen på nye Wembley. Dessverre ble det ingen minnerik kamp for tilskuerne, og da Didier Drogba fikk satt inn kampens eneste mål fire minutter før slutt i ekstraomgangene så endte det med skuffelse for United.

Akkurat som det endte med skuffelse både i Ligacupen og Champions League.

Tittelforsvaret av Ligacupen endte med et sjokktap mot Championship-laget Southend i 4. runde, mens Champions League-spillet lenge så lovende ut.

United tapte riktignok både mot FC København og Celtic i gruppespillet, men avansementet ble sikret med hjemmeseier mot Benfica i siste kamp – en liten revansje for gruppespill-exiten mot samme lag sesongen før.

Lille ble så satt på plass i 8. delsfinalen, mens United leverte en av de beste prestasjonene i Champions League i moderne tid da 2-1-tap borte mot Roma i kvartfinalen ble snudd til 8-3-seier sammenlagt etter en vill returkamp og 7-1-seier på Old Trafford.

Man skjønte kanskje hva slags kveld det skulle bli mot Roma da Michael Carrick, av alle, gjorde 1-0. Han scoret to mål den dagen; ja, og til og med Patrice Evra noterte seg på scoringslista.

AC Milan ventet i semifinalen, men dessverre slet United med forsvarsalternativer. Til slutt måtte Sir Alex sende utpå en backrekke med John O’Shea, Wes Brown, Gabriel Heinze og Patrice Evra – og det tok Kaka fordel av. United vant riktignok første kamp 3-2 hjemme men Milans to bortemål ga italienerne et godt utgangspunkt.

I returkampen i Milano feide de så all tvil av banen ved å utklasse United med en 3-0-seier – før de senere vant hele turneringen etter en fortjent finaleseier mot Liverpool.

Likevel, ligagull, FA-cupfinale og semifinale i Champions League. United virket sterkere enn på lenge.

 2007/08-sesongen:

Og Sir Alex fortsatte med investeringene for å kunne gå helt til topps på alle fronter.

Sommeren 2007 hentet han Carlos Tevez, Anderson, Nani og Owen Hargreaves – alle spillere som skulle utgjøre en stor forskjell det kommende året.

United tok nemlig innersvingen på Chelsea – og Europa – i en fantastisk sesong. 

Fra treg start til ligagull

Det startet imidlertid under middels i Premier League. Etter uavgjort både mot Reading (!!), Portsmouth (!!!) og så tap mot Manchester City (!!!!) lå United på nedre halvdel av tabellen etter tre ligakamper.

Så fikk toget heldigvis opp farten. Fire 1-0-seirer fulgte, selvtilliten kom tilbake og United kjempet side om side med Chelsea og Arsenal om ligagullet gjennom det meste av sesongen.

Med to måneder igjen av sesongen hadde United grepet, men en del bytter på laget, ikke minst for å kunne toppe laget også mot Barcelona i Champions League-finalen, ga poengtap og kamp helt ut. For første gang siden 1999, da United også var involvert til siste slutt i Europa, ble gullkampen først avgjort i siste ligarunde.

United møtte Wigan borte, og utgangspunktet var klart nok. United måtte gjøre det bedre borte mot Wigan enn Chelsea gjorde det hjemme mot Bolton.

Cristiano Ronaldo gjorde 1-0 før pause, før Ryan Giggs, som tangerte Sir Bobby Charltons klubbrekord på 758 Unuted-kamper, satte et perfekt punktum ti minutter før full tid. Målforskjellen ble imidlertid ikke avgjørende, all den tid Bolton utliknet borte mot Chelsea i siste minutt.

Ligagull nummer 17, bare ett bak Liverpool, var i boks.

Og mer moro skulle det bli

Ligagullet gikk altså i Uniteds favør mot Chelsea, og bare 10 dager etter skulle de to rivalene møtes igjen, i Moskva, til Champions League-finale.

United hadde levert et strålende Champions League-spill.

Det ble 16 av 18 poeng mot Roma, Sporting Lisboa og Dynamo Kiev i gruppespillet, Lyon ble slått i 8. delsfinalen og Roma ble knust i kvartfinalen. Da ventet det semifinale mot Lionel Messi og Barcelona.

United-fansen fortvilte da Ronaldo misbrukte et straffespark etter bare tre minutter på Nou Camp, men United holdt unna for spanjolene. Med 0-0 borte var det grunn til optimisme, United hadde tross alt rekordrekken 11 strake hjemmeseirer i Champions League.

Returkampen på Old Trafford ga også en 12. strake hjemmeseier, etter et fantastisk mål av Paul Scholes. Det har blitt hevdet at stemningen på Old Trafford denne kvelden var den beste på denne siden av årtusenskiftet.

Dermed ble det altså helengelsk finale, mot Chelsea, som hadde slått ut Liverpool i sin semifinale.

United startet best, og Wes Browns innlegg ble headet inn av Ronaldo, før London-laget fikk en noe heldig utlikning rett før pause. Det hele jevnet seg ut etter hvilen, og ekstraomganger måtte til.

Chelsea-spiss Didier Drogba ble vist ut på tampen av 2. ekstraomgang, men kampen gikk til  straffekonkurranse.

United startet oppskriftsmessig med to strake fulltreffere, men Ronaldos bom på lagets tredje straffe ga Chelsea overtaket. Til slutt, etter fire treff, lå alt til rette for at klubbkaptein og Blues-legende John Terry kunne avgjøre. United-spillerne turte ikke å se på, og United-fansen turde heller ikke å se på da Terry la ballen til rette på straffemerket. Deretter tok han noen skritt tilbake og siktet seg inn på Edwin van der Sars venstre hjørne. Så satte han fart mot ballen. Men så, idet han skulle fullbyrde akten og avgjøre Champions League-finalen 2008, skled han på det sleipe underlaget, og dermed smalt ballen i stolpen og ut.

Det var et uvirkelig øyeblikk. Ingen kunne tro det som hadde skjedd. Tiden ble stående bom stille et sekund eller to, før det gikk opp for en at, joda; United var blitt forært en ekstra sjanse.

Det var en sjanse laget ikke aktet å rote bort. Anderson, som nettopp var kommet inn fra benken, scoret så for United, bare for å se Kalou ulikne i neste øyeblikk. Deretter ga Giggs, straffeskytter nummer sju for United, laget sitt ledelsen med 6-5. Nå var det opp til Chelseas Nicolas Anelka å holde Avram Grants lag inne i konkurransen.

Foran seg, mellom United-stengene, så Anelka en Edwin van der Sar som sto og pekte mot venstre, liksom for å indikere at franskmannen, i likhet med sine seks lagkamerater, ville prøve å overliste United-keeperen på den siden.

Men så, idet Anelka satte foten til ballen, kastet Van der Sar seg motsatt vei. Det var nøyaktig der Anelka til egen fortvilelse hadde bestemt seg for å plassere skuddet sitt. Van der Sar strakk seg i sin fulle lengde og avverget, og dermed var  United igjen Europas beste  klubblag – akkurat som ni år tidligere, da Ole Gunnar Solskjærs overtidsmål vippet pendelen i rødtrøyenes favør mot Bayern München.

Hjemlige cuper til å glemme

The Double gjorde sitt til at det ble en uforglemmelig sesong, men innsatsen i de nasjonale cupene var ikke spesielt minneverdig.

United røk ut av ligacupen for Coventry, etter to mål av malteseren Michael Mifsud. Ferguson hadde riktignok byttet ut hele laget, men prestasjonen var likevel fryktelig svak.

I FA-cupen så det bra ut ganske lenge. Tottenham ble for eksempel slått 3-1 i 4. runde og Arsenal ble satt på plass med hele 4-0 i 5. runde.

I kvartfinalen, mot Portsmouth som til slutt vant hele turneringen, ble det likevel bråstopp. United dominerte, men klarte ikke å score på sjansene. Til slutt fikk bortelaget den sjansen de ønsket seg.

Edwin van der Sar ble skadet i pausen, Tomasz Kuszczak kom inn, men ble så utvist da han laget straffespark 12 minutter før full tid. Rio Ferdinand måtte derfor vokte buret, men han var sjanseløs på skuddet.

Etter ligagullet og Champions League-triumfen var det likevel ingen som tenkte på det etter sesongen.

2008/09-sesongen:

Nå hadde Sir Alex og gutta fått blod på tann, og 2009-sesongen ble egentlig ikke så veldig mye dårligere enn den forrige.

Det ble ligagull, klubb-VM-gull og to nye finaler. Sesongens dårligste innsats ble faktisk et straffetap i FA-cupsemifinalen. Det sier sitt.

Men det var en stor, svart sky på horisonten.

Verdens beste ville bort

Cristiano Ronaldo hadde scoret 42 mål i 2007/08-sesongen, da United gikk til topps i ligaen, klubb-VM og Champions League. Han tok en soleklar seier i kåringen om å være Europas beste, langt foran Lionel Messi.

Men som pourtgiser hadde han alltid sett opp til Real Madrid, og de var interesserte. Han begynte derfor å lekke at han ville dit. United klaget Real Madrid inn til FIFA, uten å få medhold i klagen. De nektet også å selge Ronaldo, men internt ble det etter hvert en gentlemans agreement om at Ronaldo skulle få gå – hvis han tok ett år til i United. Slik ble det.

VM-seier

I desember reiste United til Japan i et forsøk på å bli det første engelske laget til å vinne klubb-VM.

Det klarte de også.

I en ganske vill semifinale ble japanske Gamba Osaka slått 5-3, men United ledet 5-1 før japanerne fikk to sene reduseringer.

Wayne Rooney hadde scoret to mål i semifinalen, som innbytter, og i finalen ble han den store helten da Ecuadors LDU Quitos søramerikanske mesterlag ble slått 1-0 etter en Rooney-scoring kvarteret før full tid.

Seieren var ekstra deilig siden United da spilte 10 mot 11, etter at Nemanja Vidic var sendt av banen kort tid etter hvilen.

United kunne dermed feire ligagull, Champions League-seier og VM-seier i ett og samme kalenderår.

Fra en dårlig måned til gull

Da United reiste til Japan lå de bare på 3. plass i ligaen, seks poeng bak ledende Liverpool. Årsaken var en treg ligastart, der det bare ble uavgjort mot Newcastle og Chelsea, og tap mot Liverpool.

United vant faktisk bare én av sine sju første kamper i alle turneringer i august og september 2008.

Men så fikk lokomotivet fart på seg, og fra 21. september til 14. mars, en periode på et halvt år, tapte United bare en ligakamp.

Etter returen fra klubb-VM vant United 11 strake ligakamper, og avanserte fra 4. til 1. plass på tabellen.

I mars var ledelsen på hele åtte poeng, og United hadde også en kamp å gå på. Et stygt hjemmetap (1-4) mot Liverpool og Fernando Torres, påfulgt av et stygt bortetap mot Fulham (2-0) sørget imidlertid for at det ble jevnt igjen. Ville United sprekke?

Etter to tap måtte Aston Villa slås hjemme, men de ledet 2-1 før Ronaldo utliknet ti minutter før full tid. United angrep og angrep, Sir Alex kastet innpå debutant Federico Macheda og tre minutter på overtid sendte han United til himmels – og til toppen av tabellen igjen etter at Liverpool hadde krøpet forbi tidligere på dagen.

United tok 22 av de 24 siste mulige poengene i ligaen, holdt unna for Liverpool og sikret ligagull nummer 18, noe som betød at Sir Alex og United lå likt med Merseyside-laget i antall gull.

Det var også andre gang i historien at United kunne feire tre strake ligagull.

Stoppet av Pep

United leverte et nytt solid Champions League-spill, og tapte verken i gruppespillet eller på veien til en ny Champions League-finale. Der ventet Barcelona, som ble slått i semifinalen sesongen før.

Nå var det imidlertid Pep Guardiola som bar Barcelona-sjef, og foruten ti positive innledende minutter ble United slått klart, etter scoringer av Samuel Eto’o og Lionel Messi, en kamp som skulle bli den siste i United både for Cristiano Ronaldo og Carlos Tevez.

Straffeseier og straffetap

United nådde Wembley igjen i FA-cupen, der Everton ventet i semifinalen 19. april. Det hørtes greit ut på papiret. United hadde jo aldri tapt en FA-cupsemifinale med Ferguson.

Noen ante likevel ugler i mosen da Ferguson valgte å hvile mange spillere, og det endte heller ikke bra.

United dominerte, men slet med å skape mange store sjanser. Til slutt endte det med tap på straffer, etter bom av Dimitar Berbatov og Rio Ferdinand.

United hadde likevel kunnet juble etter straffeseier tidligere i sesongen, siden Tottenham ble slått i Ligacupfinalen, til tross for at United stilte med et lag som ikke bare inneholdt de største stjernene. Til slutt ble keeper Ben Foster den store helten, da han reddet en straffe og to andre endte utenfor.

Tidlig i sesongen tapte United forresten også den europeiske Supercup-finalen, da russiske Zenit St. Petersburg seiret 2-1 i Monaco. I den kampen ble Paul Scholes for øvrig utvist på tampen etter å ha pådratt seg sitt andre gule kort.

Men fremtiden så da lys ut, vi hadde etablert oss som Englands beste og blant Europas to beste etter tre fantastiske år.

Dominansen skulle heller ikke ta slutt, ikke så lenge Sir Alex holdt det gående, men United skulle likevel få kjenne på et par veldig tøffe smeller de neste årene.

Hopp videre:

1878-00: Tung start
1900-09: Nytt navn og første troféer
1910-19: Old Trafford, nytt trofé – og verdenskrig
1920-29: De (ikke bare) glade 20-årene
1930-39: På kanten av stupet
1940-49: Old Trafford i ruiner
1950-55: Busby Babes-epoken innledes
1956-59:  Fra triumf til katastrofe
1960-65: Fra nesten-nedrykk til ligagull
1966-69: Europa erobres!
1970-74: Fra seierssødme til gravøl
1975-77:  Fra FA-cuptriumf til sparken
1977-81: Fra champagne til vørterøl
1981-83: Atkinson kommer feiende
1983-86:  Oppkjøpstrusler og avskjed
1986-90: Fergie kommer, ser og vinner
1990-93: CHAMPIONS!
1993-96: Fra Dobbel til Dobbel-Dobbel
1996-99:  Europa erobres på ny!
1999-2003: Tre, to, en, null … og nytt gull!
2003-06:  Tørke, men nytt fundament legges
————–
2009-13: Jubel og fortvilelse – Fergies siste år
2013-16: Tre managere, tre tunge år
2016- : Ny sjef, nye troféer

 


Tilbake til forsiden