November 1986: Den nye sjefen ALEX FERGUSON, installert på sitt nye kontor.

6. november 1986 ble Alexander Chapman Ferguson utnevnt til Ron Atkinsons etterfølger som manager på Old Trafford. Den tidligere Aberdeen-manageren ankom med et solid rykte ettersom han hadde oppnådd det som i Skottland var blitt ansett som umulig; å bryte hegemoniet til de to store Glasgow-klubbene, Celtic og Rangers.

Forrige kapittel: 1983-86: Oppkjøpstrusler og avskjed

UNITED I LIGA OG CUP:

  • 1986/87 1. div. nr. 11; FAC 4; LC 3
    1987/88 1. div. nr. 2; FAC 5; LC 5
    1988/89 1. div. nr. 11; FAC KvF; LC 3
    1989/90 1. div. nr. 13; FAC-vinnere; LC 3

Under Fergusons ledelse hadde Aberdeen vunnet både den skotske ligaen og FA-cupen, og i 1983 til og med sikret seg Cupvinnercupen etter 2-1 over Real Madrid i Gøteborg-finalen.

Nyheten om ansettelsen av den 44 år gamle skotten ble tatt godt imot blant United-supporterne. Deres tålmodighet skulle imidlertid bli satt på store prøver.

1986/87: Prøve og feile

Alex Ferguson og hans medbrakte assistent Archie Knox, fikk sin ilddåp bare to dager etter ansettelsen. På Manor Ground var de vitner til et United-mannskap helt blottet for selvtillit som tapte 2-0 for Oxford United.
Kanskje kan det ha vært fristende å haste ut på spillermarkedet for å hente inn forsterkninger; men Ferguson foretok seg ingenting. Tvert imot ønsket han å gi samtlige spillere en sjanse. De første seks månedene ble derfor benyttet til observasjon, planlegging og restrukturering.

  • Oppgjør med drikkekulturen

En av Fergusons observasjoner var drikkekulturen blant klubbens spillere. Arnold Mühren hadde nevnt den i sin biografi, og Gordon Strachan fulgte opp med å advare Fergie om samme sak. Disiplinen var ikke som den burde være, og flere av spillerne hadde en rystende lettvint omgang med alkohol. Ja, det hendte at enkelte, morgenen etter atter en runde på byen, dukket opp til trening på The Cliff, ikke bare med hodet under armen, men med en stålånde som fikk omgivelsene til å krølle seg.

Ferguson, som var en svoren tilhenger av streng disiplin, innså at han måtte ta et oppgjør med ukulturen, jo før jo heller. Uten å moralisere advarte han spillerne mot uante konsekvenser.

– Jeg har selv drevet en pub i Skottland, og ser ikke noe galt i å ta seg en drink, men profesjonelle fotballspillere må vise moderasjon, påpekte han.

At ikke alle oppfattet alvoret, skal vi komme tilbake til.

  • Talentutviklingen

Men Ferguson var ikke bare opptatt av disiplin og alkohol(u)vaner. En av hans kjepphester i Aberdeen hadde for eksempel vært å utvikle unge talenter.
På Old Trafford, i klubben som i mange tiår hadde vært berømt for sin egenutvikling av unge spillere, la han forundret merke til at dette arbeidet nå var blitt forsømt. Han ga derfor klubbens talentspeidere utvetydig beskjed om å legge seg i selen. Han tordnet mot dem:

– Kom ikke til meg med de beste spillerne i gaten, jeg vil ha de beste i landet!

To av speiderne ble så fornærmet at de sa opp på flekken.

  • Nye treningsmetoder

Ferguson og assistent Knox utarbeidet et treningsopplegg som innebar både lengre og hardere økter enn spillerne hadde vært vant til under Ron Atkinson. Men spillerne likte de nye metodene. Treningene var morsommere og spillerne merket fort fremgang. Resultatene snudde også til det bedre – om enn bare midlertidig. Danske John Sivebæk ordnet 1-0 over QPR, den første seieren på syv kamper og første scoring under Alex Ferguson, mens Tottenham og Aston Villa begge ble holdt til 3-3. Deretter ble Leicester og Liverpool beseiret med henholdsvis 2-0 og 1-0. Sakte, men sikkert, gled bunnstriden ut av syne.

ALEX FERGUSON under en av sine første treningsøkter med spillerne.

  • Hårtørkeren aktiveres

Seieren på Anfield var for øvrig sesongens første på fremmed grunn. At den også skulle bli den eneste, var typisk for United. De hadde aldri problemer med å motivere seg mot de røde scouserne. Mot mindre glamorøse klubber var det gjerne verre, som da nederlagsdømte Norwich kom til Old Trafford dagen etter Anfield og vant 1-0 i årets siste kamp. Sa vi typisk United? Dette var et tap som utløste raseri hos Ferguson. I tur og orden lot han spillerne få stifte bekjentskap med den med tiden så beryktede «hårtørkeren».

«Hårtørkeren» var spillernes egen betegnelse på Fergusons raseriutbrudd. Den som ble utsatt for disse fikk oppleve en mann som skrek dem opp i fjeset med en kraft og intensitet som fikk hvert hårstrå til å krølle seg. Det positive var at det ikke lenger var behov for hårføner etter en tur i dusjen. I tillegg så managerens utblåsninger ut til å virke positivt på de sportslige prestasjonene. Overgangen til det nye året ble således markert med festfyrverkeri og 4-1 over Newcastle på Old Trafford.

  • Utvisning, utlikning og ut – av FA-cupen

To dager etter Newcastle-kampen satte Liam O’Brien ny uoffisiell klubbrekord ved å bli utvist 89 sekunder etter kampstart mot Southampton. Situasjonen ble ytterligere forverret da hjemmelagets tok ledelsen bare to minutter senere, men Jesper Olsens utlikning reddet det ene poenget etter heltemodig innsats ti mot elleve. Allikevel, det gjensto fortsatt mye hardt arbeid. 24 runder ut i sesongen skilte det fortsatt bare fem poeng til lagene under nedrykksstreken.

Kanskje kunne FA-cupen redde noe av æren? 1-0 over Manchester City ga i hvert fall støtet til et aldri så lite håp. Men dessverre, etter nøyaktig tre uker ble det knust av et Coventry-lag som under arktiske forhold på Old Trafford avgjorde 4. rundeoppgjøret med en enslig scoring. Det ingen hadde den fjernest mistanke om, var at nettopp «Sky Blues» senere skulle gå hen og løfte troféet på Wembley.

  • Slutt for Bailey

Med cupdrømmen knust var sesongen i praksis over for Fergusons utvalgte. Likevel var det keeper Gary Bailey som opplevde det største personlige nederlaget. Riktignok gjorde 28-åringen et etterlengtet comeback på Stamford Bridge etter 384 dager ute med kneskade, men da denne ble slått opp igjen bare fire kamper senere, lå fotballkarrieren hans i ruiner.

En elendig avslutning på sesongen, med bare tre seire på de siste tolv ligarundene, resulterte til slutt i en 11. plass på ligatabellen. Det var klubbens svakeste plassering siden nedrykket i 1974, uten at det betød all verden for Alex Ferguson. Han hadde lyktes med sitt primære mål – å navigere klubben tørrskodd ut av nedrykksstriden.

1987/88: Første kjøp og salg

Glasgow Celtics toppscorer Brian McClair og Arsenals rutinerte forsvarsspiller Viv Anderson ble Fergusons to første innkjøp som United-manager. Tidligere på året hadde manageren kvittet seg med Peter Barnes og Mark Higgins, og nå, før ligastarten, dimitterte han Terry GibsonJohn Sivebæk og Frank Stapleton.

Alex Ferguson presenterer sine to første kjøp, Viv Anderson (ytterst t.v.) og Brian McClair (ytterst t.h.). Adm.dir. Martin Edwards sitter som nummer to fra høyre.

Disse små justeringene så ut til å gjøre underverker, for sesongen som fulgte, Fergusons første hele i sjefsstolen, kan ikke betegnes som annet enn en suksess. Ennå fungerte ikke alt, for laget gikk fortsatt på noen blemmer, men managerens bønn om tid ble akseptert både av klubbledelse og fans. To uavgjorte kamper i ligastarten, etterfulgt av tre strake seire, sendte United til topps på tabellen etter fem kamper.

I oktober ble det dramatisk på Hillsborough da keeper Gary Walsh så måner og stjerner etter en kraftig smell i toppetasjen. Likevel fullførte han og vartet opp med noen praktredninger da Sheffield Wednesday ble beseiret 4-2. Etterpå røpet lysluggen at han ikke husket noe fra de 90 minuttene!

  • Blackmores fengslende erfaring

I slutten av november tok Alex Ferguson troppen med til Bermuda for et aldri så lite avbrekk fra hverdagen. Der ble det spilt to kamper mot lokal motstand, men det var ikke det som vakte mest oppmerksomhet. Det gjorde derimot en hendelse som fant sted utenfor fotballbanen. Den endte med at Clayton Blackmore ble anmeldt for voldtekt og buret inne.
Saken løste seg fort da sakens realiteter kom for dagen. Naive Blackmore ble sluppet fri, en dyrekjøpt erfaring rikere etter nærkontakt med en tvilsom utgave av lokalt hunnkjønn.

CLAYTON BLACKMORE fikk et ubehagelig møte med politiet på Bermuda.

Vel hjemme igjen vedgikk Ferguson at han hadde et stopperproblem. Kevin Moran viste klare tegn på å være på hell, mens Paul McGrath var plaget med skader og ustø gange. Den London-fødte iren hadde fortsatt sin sjanglende vandring fra pub til pub som om ingenting hadde skjedd, og Fergusons tålmodighet var på randen av å bryte sammen. Han trengte en ny midtstopper, og valget falt på Norwichs Steve Bruce.

  • Best siden Best

I løpet av fire dager i januar røk United ut av både Liga- (0-2 mot Oxford på Manor Ground) og FA-cupen (1-2 mot Arsenal på Highbury).
Mot «the Gunners» misset Brian McClair på straffespark helt på tampen, men den skotske scoringsmaskinen skulle til gangs gjøre opp for missen.

2. april satte han tre baller forbi Derby-keeper Peter Shilton og tok et solid jafs på veien mot å bli den første United-spiller med 20 ligamål på én sesong siden George Best i 1968. To dager senere, mot ligalederne Liverpool på Anfield, fikk han sjansen til å bevege seg enda nærmere dette målet, men der overlot han scoringsballet til Robson (2) og Strachan, uten at oppgjøret ble mindre minnerikt av den grunn. En halvtime før slutt ble en dramatisk kamp enda mer dramatisk da Colin Gibson ble utvist på stillingen 3-1 til scouserne. Men deretter slo «Gibbos» gjenværende lagkamerater heltemodig tilbake. Norman Whiteside ble sendt utpå fra benken og skremte vannet av vertene, og snart puttet Robson sin andre for dagen, før samme mann sendte Strachan igjennom til 3-3. En klassiker av en fotballkamp på Anfield.

Men om United nok en gang hadde klart å demme opp for erkerivalene, var det lite å gjøre med Anfield-gjengen i sammendraget. De vant til slutt ligaen ni poeng foran United på andreplass. Alex Ferguson hadde likevel grunn til å være fornøyd, både med sesongen som sådan – og med sitt første spisskjøp. Nykommer Brian McClair endte nemlig med 31 scoringer til slutt, hvorav 24 i ligaen. Slike tall hadde ikke Manchester United sett siden Georgie Best herjet som verst 20 år tidligere.

Kaptein BRYAN ROBSON og nykommeren, BRIAN McCLAIR.

1988/89: «Hughsie» returnerer

To veteraner, Kevin Moran og Arthur Albiston, tok farvel med Old Trafford, uten at det fanget de store overskriftene. Det gjorde derimot nyheten om at Mark Hughes var tilbake etter to sesonger i utlandet. Forventningene sydet i Manchesters røde leir. Bare tanken på «Hughsie» og «Choccy» McClair som spissduo, førte til vann i munnen hos alle Røde. Kjøpene av Aberdeens skotske landslagskeeper Jim Leighton og den 17 år gamle Torquay-vingen Lee Sharpe, kom helt i skyggen.

Hjemvendte MARK HUGHES – her i aksjon under semifinalen mot Oldham i 1990.

  • Oh, Ralphie, Ralphie

Sesongoppkjøringen ble lagt til Skandinavia, med fire kamper i Norge og Sverige. Og, da spillerne returnerte til hjemlandet var de blant de heteste favorittene til ligatittelen.

Men dessverre, ekspertene feilet grovt.

Skader var en nøkkelfaktor, i tillegg til at samarbeidet mellom Hughes og McClair ikke fungerte så knirkefritt som håpet. «Fergie’s Fledglings», lovende unge spillere som fikk vist seg frem i løpet av sesongen, var imidlertid et lyspunkt oppi antiklimakset. Bortsett fra dem var det ikke så veldig mye å glede seg over.

Utpå høsten kvittet Fergie seg med Peter Davenport og Jesper Olsen, mens veteranforsvarer Mal Donaghy og ukjente Ralph Milne ble hentet inn fra henholdsvis Luton og Bristol City. Sistnevnte var et mystisk kjøp, som Ferguson forklarte med at han trengte rutine på reservelaget!

  • Fra himmel til helvete på 24 timer

Det begynte etter hvert å murre blant fansen. De så et lag som fungerte dårlig og som bare hadde vunnet to ligakamper før Nottingham ble overkjørt med 2-0 på 2. juledag. Og, da laget fulgte opp seieren over «skogvokterne» med 3-1 over Liverpool på 1. nyttårsdag, var  nederlagsstemningen plutselig snudd til ny optimisme. Den skulle vare i nøyaktig 24 timer! Dagen etter tapte nemlig United 1-0 for svake Middlesbrough på Ayresome Park. Målscorer? Peter Davenport, selvfølgelig! I sin tiende kamp etter overgangen fra United, passet den avskiltede spissen på å score sitt aller første mål for sin nye klubb.

  • Ny svak sesongavslutning

Bare én mulighet gjensto til å redde sesongen: FA-cupen. Kvartfinalen mot Nottingham ble imidlertid en ny nedtur da gjestene vant 1-0 i Gordon Strachans avskjedskamp. Fem dager senere ble skotten solgt til Leeds. Akkurat som to sesonger tidligere, avsluttet United med tre seire på tolv ligakamper, og 11. plass på tabellen. Som om det kunne tjene som noen form for trøst, var avstanden opp til ligavinnerne, henholdsvis Everton i 1987 og nå Arsenal, blitt redusert fra 30 til 25 poeng. Tronskiftet i toppen fungerte likevel som et visst håp om bedre tider, for kunne Londons «Boring Lucky Ones» vinne ligaen, måtte det vel være mulig også for United?

  • Exit Whiteside/McGrath

Midt i ferietiden satte mang en United-fan melken i vrangstrupen; først til meldingen om Paul McGraths overgang til Aston Villa, og deretter til salget av Norman Whiteside til Everton to dager senere. Da var det nummeret før det brøt ut opptøyer i Manchester. Alex Ferguson ble verbalt hudflettet og truet med å bli jaget med høygaffel tilbake til det skotske høylandet. Selv tok imidlertid sjefen opprørstilstandene med stoisk ro. Med salget av de to svirebrødrene, drikkekulturens to yppersteprester, hadde han sendt ut et signal som ikke var til å misforstå.

Sendt på dør: PAUL McGRATH og NORMAN WHITESIDE, her under langt lykkeligere omstendigheter.

1989/90: Opp som en hjort…

Foran ligaåpningen mot Arsenal på Old Trafford trikset en ung mann med ballen og laget ablegøyer foran Stretford End. Navnet var Michael Knighton. Han hadde nettopp fått akseptert et bud på £10 millioner for kjøp av Manchester United, og nå hyllet fansen ham som en konge.

Og enda bedre skulle det bli, for så snart den kjøpekåte hadde trikset seg ferdig, fortsatte festen på Old Trafford. Med nyervervelsene Mike Phelan og Neil Webb i oppstillingen, fikk United en strålende sesongåpning mot de regjerende ligamesterne. De ga seg heller ikke før det sto 4-1. FOR en sesongåpning! Der og da tenkte ingen tanken på at åpningsfesten skulle vise seg å bare være et unntak …

  • …og ned som en lort

Men det var den. Det skulle nemlig gå hele fem kamper til før United kunne notere sesongens andre seier. Og heller ikke showmann Michael Knighton klarte å levere varene. Han mislyktes fullstendig i sitt forsøk på å trylle frem den avtalte kjøpesummen, og det planlagte oppkjøpet gikk i vasken.

Etter én uavgjort og tre nederlag ble det endelig ny feststemning da Millwall ble knust 5-1 på Old Trafford i ligarunde seks. Innen det oppgjøret var ytterligere to nykommere kommet på plass; rekordkjøpet Gary Pallister fra Middlesbrough (£2.3 millioner) og Paul Ince fra West Ham. Men ennå var det ikke slutt. To dager etter storseieren kom også vingen Danny Wallace fra Southampton, og alle hjerter gledet seg.

Men nok en gang skulle jubelen sette seg fast i halsen. Bare en uke etter 5-1-massakren mot Millwall, måtte United tåle samme sifre imot – på Maine Road mot nyopprykkede City! Det var bare for mye av det gode. At Mark Hughes scoret kampens flotteste mål var ikke en gang gangbart som mager trøst for hans nærmeste familie.

Og – i Ligacupen stoppet Tottenham videre deltakelse med 3-0 på Old Trafford i 3. runde. Så jo da, livet var for kjipt.

  • Alex Ferguson O.B.E.

Året ebbet ut med United på 15. plass på ligatabellen, bare to poeng unna direkte nedrykk. Repet var i ferd med å strammes rundt halsen på Alex Ferguson, og FA-cupens 3. rundeoppgjør mot Nottingham Forest på City Ground ble betegnet som et være eller ikke være for den hardt prøvede manageren.

Overskrifter som «Alex Ferguson OBE», var slett ingen oppfordring til dronningen om å forberede en seremoniell ridderutnevnelse på Buckingham Palace. Derimot var presseoppslagene uttrykk for en etter hvert temmelig gjengs oppfatning av at United-manageren satt ytterst løst i stolen. I denne sammenheng sto OBE for «Out Before Easter» og var nærmest en proklamasjon om at den skotske sjefen ville være arbeidsledig før noen rakk å åpne påskeeggene sine.

Men ikke alle var enige i at manageren burde gå:

United-ledelsen benektet hardnakket at Fergusons jobb sto i fare, men trolig vil vi aldri få vite den egentlige sannheten om hva som ble diskutert på styrerommet. For, enten det var det som reddet jobben hans eller ikke, så gikk United seirende ut av «skjebnekampen» mot Forest.

Og enda bedre skulle det bli.

  • Alltid på en søndag

Etter seieren mot «skogvokterne» eliminerte United i tur og orden Hereford, Sheffield United og Newcastle. Som mot Forest, alle med 1-0, alle på bortebane og – alle på en søndag!
Overraskelseslaget Oldham Athletic (med en viss Denis Irwin på høyrebackplass) ble deretter beseiret etter omkamp på Maine Roads nøytrale grunn, og dermed var Manchester United klare for Wembley-finale for første gang på fem år.

  • Neglebiteraffære

I en thriller av en fotballkamp, der lagene vekslet på ledelsen, måtte de 80.000 Wembley-tilskuerne til slutt dra hjem med uforrettet sak. 3-3 etter ekstraomganger betydde at United og Crystal Palace måtte møtes til omkamp samme sted, fem dager senere, torsdag den 17. mai 1990. Det skulle bli den hittil største og viktigste dagen i Alex Fergusons United-karriere.

  • Keeperbytte

Oppsiktsvekkende nok stilte United-manageren hodet sitt lagelig til for hogg ved å vrake sin keeper Jim Leighton. Førstemålvakten hadde ikke vært udelt heldig i den første finalen, men ingen hadde trodd at han ville få smake øksen i en så avgjørende kamp som en FA-cupfinale. Men Ferguson hadde talt, og den innlånte Luton-keeperen Les Sealey tok plass mellom stengene.

  • Avgjørelsen

Omkampen sto nærmest i direkte motsetning til fyrverkeriet fem dager tidligere. Den ble preget av få målsjanser og to lag som følte hverandre på tennene, og tok ikke fyr før langt ut i andre omgang. Da, etter 72 minutters spill, satte Uniteds venstreback Lee Martin i all stillhet fart bakfra. Nærmest som en ånd fra ingensteds stormet han snart inn i Palace-feltet hvor London-klubbens forsvarsspillere ble tatt fullstendig på sengen. Hjelpeløst kunne de bare stå og se på da Martin banket Neil Webbs presise overlegg opp i nettaket bak en sjanseløs keeper Nigel Martyn.

Jubelen og lettelsen var uten grenser. FA-cupen tilbake på Old Trafford og Alex Ferguson hadde endelig vunnet et trofé. Ingen brukte lenger krefter på å filosofere over den skuffende 13. plassen i ligaen. Nå var tiden inne til å se fremover!

FA-cupfinalen 1990: Lee Martin kommer stormende til og blir matchvinner ved å banke ballen opp i nettaket bak Crystal Palace-keeperen.

  • Hit med champagnen!

Klokken hadde passert midnatt, og United-følget satt på toget tilbake til Manchester da en tørst og lykkelig Fergie ikke lenger klarte å styre seg. Han visste godt at regelverket til British Rail ikke tillot konsum av alkoholholdige drikkevarer etter kl. 24, men nå ga han blaffen:

– Drit i reglene og få fram champagnen!, utbrøt United-manageren – og hvem kunne vel klandre ham …?

Hopp videre:

1878-00: Tung start
1900-09: Nytt navn og første troféer
1910-19: Old Trafford, nytt trofé – og verdenskrig
1920-29: De (ikke bare) glade 20-årene
1930-39: På kanten av stupet
1940-49: Old Trafford i ruiner
1950-55: Busby Babes-epoken innledes
1956-59:  Fra triumf til katastrofe
1960-65: Fra nesten-nedrykk til ligagull
1966-69: Europa erobres!
1970-74: Fra seierssødme til gravøl
1975-77:  Fra FA-cuptriumf til sparken
1977-81: Fra champagne til vørterøl
1981-83: Atkinson kommer feiende
1983-86:  Oppkjøpstrusler og avskjed
————–
1990-93: CHAMPIONS!
1993-96: Fra Dobbel til Dobbel-Dobbel
1996-99:  Europa erobres på ny!
1999-2003: Tre, to, en, null … og nytt gull!
2003-06:  Tørke, men nytt fundament legges
2006-09: Tilbake til toppen
2009-13: Jubel og fortvilelse – Fergies siste år
2013-16: Tre managere, tre tunge år
2016- : Ny sjef, nye troféer

 


Tilbake til forsiden