RON ATKINSON, manager 1981-86.

Første halvdel av 1980-tallet så United utvikle seg fra et hardtarbeidende, men grått og kjedelig lag under utskjelte Dave Sexton, til igjen å bli en underholdningsmaskin, nå under den tidligere West Bromwich-manageren Ron Atkinson.

Forrige kapittel: 1977-81: Fra champagne til vørterøl

UNITED I LIGA OG CUP:

  • 1981/82 1. div. nr. 3; FAC 3; LC 2
    1982/83 1. div. nr. 3; FAC-vinnere; LC Tapt finale; UEFA-cup 1

Joe Jordan, Jimmy Greenhoff og Sammy McIlroy ble byttet ut med nye stjernespillere som Bryan Robson, Mark Hughes og Norman Whiteside. Vinnertyper de også, og de vant. FA-cupen. Til og med to ganger på tre sesonger.

Men selv om det, den gang som nå, var gjevt med cuptriumfer, var ligatroféet det altoverskyggende målet. Det hadde ikke funnet veien til Old Trafford siden 1967. Siden da hadde fire forskjellige managere prøvd seg, samtlige uten å lykkes.

Entré – Ronald Frederick Atkinson

9. juni 1981 satte en solbrun og avslappet mann seg elegant til rette i managerstolen. Navnet var Ron Atkinson, men etter utseende å dømme kunne det like gjerne ha vært 007 James Bond. Velkledd og veltalende, solariumbrun og selvsikker, gjorde mannen med den glatte brylcreemfrisyren umiddelbart inntrykk på omgivelsene. Gulltannen og halskjedene bidro heller ikke til å skjule at denne personen var fornøyd med seg selv.

Sånn sett kunne den nye sjefen minne litt om Tommy Docherty, mannen som fire år tidligere hadde fått sparken på grunn av sitt forhold til fysioterapeut Laurie Browns kone. Evnen til å takle det konstante mediekjøret, og klokkertro på egen fortreffelighet, var trekk som gikk igjen hos dem begge. Og – begge var tilhengere av teknisk, underholdende og offensiv fotball.

  • Tredjevalg

Atkinson var overbevist om at han ville klare det ingen av hans forgjengere hadde oppnådd på 14 år – hente ligatroféet tilbake til Warwick Road. Han hadde hatt stor suksess i West Bromwich, men at han i det hele tatt havnet på Old Trafford nå, skyldtes utelukkende det faktum at Southampton-manager Lawrie McMenemy og Ipswichs Bobby Robson begge hadde takket nei etter tur.
Atkinson var altså bare tredjevalg i United-styrets kandidatrekke, men da tilbudet først nådde brevsprekken hans, var 43-åringen alt annet enn vanskelig å overtale.

1981/82: Sprenger banken

Ron Atkinson var ikke en gang blitt skikkelig varm i den nye dressen etter overgangen fra West Bromwich, da han mistet Joe Jordan. Etter to og en halv sesong i Manchester valgte klubbens fargerike angriper å søke lykken i AC Milan.

Til tross for røde tall på bankkontoen, nølte likevel ikke Atkinson med å bla opp £900.000 for Jordans erstatter, den 25 år gamle iren Frank Stapleton fra Arsenal. I tillegg hentet Atkinson backen John Gidman fra Everton for £355.000 og Micky Thomas fra Wrexham, for £450.000.

Dette var voksne beløp på tidlig 80-tall, og ennå var handleturen bare så vidt kommet i gang. Den nye sjefen var nemlig fast bestemt på å overtale sin midtbanemotor fra West Bromwich, den engelske landslagsspilleren Bryan Robson, til å slå følge til Old Trafford. Ifølge Atkinson var Robson Englands beste fotballspiller, men ville han klare å overtale sin gamle klubb til å gi slipp på ham?

  • Tøffe forhandlinger

Til å begynne med nektet WBA-ledelsen plent å høre snakk om handel. På den annen side nektet en standhaftig Atkinson å ta nei for et nei. Men, da han etter hvert tilbød en halv million pund for å inkludere Robsons midtbanekollega, Remi Moses, i en større avtale, mørnet motparten; i hvert fall såpass at forhandlinger kunne igangsettes.

  • Rekordkjøpet

Det ble fort enighet om at 20 år gamle Moses kunne dra til Old Trafford umiddelbart. Tautrekkingen om Robson skulle derimot bli en vanskelig og langdryg prosess. West Brom-lederne øynet sjansen til den helt store gevinsten, og da desperate United-forhandlere øyensynlig var villige til nærmest å by hva som helst, endte omsider samtalene med to fornøyde parter.
United bladde opp rekordsummen £1.5 millioner og Atkinson fikk sin mann, men det uhørt høye beløpet fikk mange til å lure på om United-manageren var riktig vel bevart i hodet.

  • Presentert før kampstart

3. oktober 1981, før avspark i ligakampen mellom United og Wolverhampton, ble Bryan Robson presentert for sitt nye hjemmepublikum. Sittende ved et respatexbord midt ute på banen, flankert av bredt smilende Atkinson og styreformann Martin Edwards, og under overoppsyn av klubbsekretær Les Olive, signerte den nyankomne kontrakten foran nesten 47.000 vitner.

Sammy McIlroy, den siste «Busby Babe» og mannen som hadde størst grunn til å føle presset etter Robsons ankomst, svarte på signeringsoppstyret på mesterlig vis. 27-åringen satte like godt tre baller bak Wolves-keeperen da United vant kampen 5-0.

3. okt. 1981: Bryan Robson (i midten) signerer kontrakten i påsyn av manager Ron Atkinson, klubbsekretær Les Olive og styreformann Martin Edwards.

  • Blandet sesonginnledning

Til tross for den overbevisende seieren over Wolves hadde ikke ligastarten vært spesielt imponerende. Bortetap for Dave Sextons Coventry, etterfulgt av 0-0 mot Nottingham og 1-2 for Ipswich hjemme på Old Trafford, var langt bak skjema. Men formen steg, og 5-0-seieren over «ulvene» markerte den sjette kampen på rad uten nederlag.

Frank Stapleton var kommet fint i gang og sto allerede med fem scoringer på ni forsøk, og innimellom tegnet selv Garry Birtles seg på scoringslisten. I Ligacupens 2. runde måtte United derimot se seg slått i begge oppgjørene mot Tottenham, mens FA-cupeventyret bråstoppet på Vicarage Road, hvor 2. divisjonsklubben Watford sørget for 3. rundes store sensasjon.

  • «Big Norm» trår til

I februar tok Sammy McIlroy, en av Uniteds store profiler siden han ble hentet til Manchester av Sir Matt Busby i 1969, farvel og gikk til Stoke City etter 419 kamper i rødt. Robson, Moses, Wilkins og Coppell hadde funnet tonen sammen på midtbanen, og dermed var det ikke lenger behov for den tekniske nordiren.

Samtidig var United i ferd med å avle frem et helt spesielt talent. Ennå kjente bare hans nærmeste navnet, men det skulle ikke gå mange månedene før gutten var landskjent – for ikke å si verdenskjent!

24. april 1982, bare 16 år og 352 dager gammel, debuterte Belfast-fødte Norman Whiteside som innbytter mot Brighton. Følgen var at han ble stjerne nærmest over natten. Den nordirske landslagssjefen Billy Bingham nølte heller ikke med å kalle ham inn til tjeneste for nasjonen.

17. Juni 1982: 17 år gamle Norman Whiteside debuterer for Nord-Irland mot Jugoslavia i Zaragosa, og blir den yngste som noensinne har spilt i et VM-sluttspill.

  • Sletter Pelé-rekord

Samme sommeren gjorde Bingham den storvokste tenåringen til tidenes yngste VM-spiller. Whiteside var blitt 17 år og 41 dager gammel da han ble sendt utpå i åpningskampen mot Jugoslavia og slettet selveste Pelés gamle rekord fra Sverige-VM i 1958.

Allerede en måned før VM-sluttspillet ble innledet, hadde for øvrig Uniteds sesong blitt rundet av med syv seire på ti kamper. Det var nok til å sikre klubben en pen tredjeplass, ni poeng bak ligavinner Liverpool og fem bak Ipswich. Alt i alt hadde Ron Atkinson all grunn til å si seg fornøyd med en solid debutsesong.

Uniteds juniorlag, bestående av blant annet Whiteside, Clayton Blackmore og Mark Hughes, spilte seg helt frem til finalen i FA Youth Cup. Der måtte de imidlertid se seg slått 6-7 sammenlagt av Watford, etter to kamper som endte henholdsvis 2-3 og 4-4.

1982/83: To turer til Wembley

I mars 1982 hadde Ron Atkinson hentet ukjente Paul McGrath fra Dublin-klubben St. Patrick’s for £30.000; sett i ettertid kanskje Atkinsons beste kjøp noensinne. Men også avtalen med Ipswich om hollenderen Arnoldus Johannus Hyacinthus Mühren foran sesongstarten i 1982, må kunne betegnes som fullklaff. Den 31 år gamle midtbanemannen, som av forunderlige grunner bare ble kalt Arnold, kom vederlagsfritt fra Ipswich og etablerte seg straks som en viktig brikke.

Med en venstrefot så følsom at den i følge myten kunne åpne en hermetikkboks uten problemer, var Mührens pasningssikkerhet legendarisk. Med denne elegante nederlenderen på plass på venstre side av midtbanen, tok et ustabilt United et solid skritt i retning av å bli en seriøs utfordrer til ligatittelen. Likevel var det i de hjemlige cupene laget skulle markere seg aller best.

ARNOLD MUHREN – elegant og pasningssikker nederlender.

  • Farvel til Birtles

Akkurat det siste fikk ikke Garry Birtles være med på. Norman Whitesides inntreden hadde ytterligere bidratt til å overflødiggjøre den skjeggprydete spissen, og nå var det slutt på Ron Atkinsons tålmodighet. Da Nottingham Forest, Birtles’ forrige klubb, tilbød £250.000 for å hente ham tilbake til City Ground, var United-karrieren hans over.

  • Fiasko i Europa

Siden takstmannen hadde redusert verdien på den gamle storscoreren med solide £1 million(!) så United muligheten til å tjene inn noen av de tapte pengene på sin retur til UEFA-cupen. Men der ble det verken penger eller suksess denne gangen heller.

Spanske Valencia karret seg videre etter et målløst oppgjør i Manchester og 2-1-seier hjemme på Estádio Luis Casanova. Returoppgjøret i Spania ble for øvrig en skandale – ikke bare som følge av ampre spillere, men vel så mye på grunn av tilskuerbråk.

  • Wilkins’ skjebnesvangre brudd

Vel hjemme fra Spania ble Ligacupen sparket igang med 4-2-gevinst mot Bournemouth over to kamper. Men det var en seier som kostet – ikke minst for kapteinen selv, Ray Wilkins. For det første ble «Butch» sittende på sidelinjen i fire måneder etter å ha brukket kjevebeinet i returmøtet på Dean Court. Det lange fraværet medførte at han også mistet kapteinsbindet for godt til Bryan Robson. Det siste gjaldt forresten ikke bare i United, men også på det engelske landslaget.

Også på det engelske landslaget måtte Ray Wilkins (t.v) overlate kapteinsvervet til Bryan Robson.

  • Veien mot Wembley, akt 1

Tre strake bortetap etter Wilkins-uhellet var det ting som tydet på at han var mer savnet enn noen ville innrømme. Allikevel; anført av en Bryan Robson i gryende kapteinsform, falt bitene omsider på plass.

I Ligacupen ble Bradford, Southampton, og Nottingham eliminert etter tur, før Uniteds allerførste Ligacupfinale ble sikret gjennom 4-2 over Arsenal på Highbury og 2-1 på Old Trafford i returen.

  • Sparket i stykker

Til Wembley-finalen mot Liverpool var Ray Wilkins tilbake på plass. Det var derimot ikke Bryan Robson. Han måtte isteden sitte på tribunen med strukne leddbånd.

Det hele åpnet så lovende da den fortsatt bare 17 år gamle Norman Whiteside kun brukte tolv minutter på å bli historiens yngste målscorer i en Wembley-finale. Men dessverre skulle skjebnen spille laget et puss og gjøre finalen til en dag å glemme.

Skader på begge midtstopperne, først Kevin Moran og deretter Gordon McQueen, tvang Atkinson til å snu opp ned på mannskapet sitt. Lagene hadde bare anledning til å sette inn én innbytter, og Moran ble erstattet av Lou Macari. En haltende McQueen ble beordret ut på vingen, mens spissen Frank Stapleton ble trukket ned som stopper i en kamp som utviklet seg til å ende opp som en farse.

  • Kontroverser i fleng

Dommer George Courtney lukket øynene for flere stygge forseelser, og Liverpool fremsto i en helt annen utgave enn man var vant til å se dem. Ja, både på og utenfor gressteppet måtte den ene United-spilleren etter den andre ha behandling i en eller annen form. Ingen ville hatt grunn til å protestert om Liverpool-keeper Bruce Grobbelaar var blitt utvist etter sitt regelrette overfall på en allerede sterkt haltende  Gordon McQueen. Men dommeren? Heller ikke ved denne anledning fant han grunn til å reagere med annet enn et simpelt frispark.

  • Ikke Uniteds dag

Hadde man ikke skjønt det allerede, innså man i hvert fall nå at denne dagen ikke kunne ende bra. Til slutt gikk da også Liverpool seirende ut av det dramatiske oppgjøret med to mål mot ett.

Alan Kennedys langskudd hadde sikret scouserne ekstraomganger kvarteret før full tid, mens Ronnie Whelan skrudde ballen rundt Gary Bailey og opp i nettaket ti minutter ut i første ekstraomgang. Det var en scoring fra øverste hylle, og ville på en normal dag vært en verdig måte å avgjøre en cupfinale.

  • Veien mot Wembley, akt 2

Selv om det var et særdeles surt nederlag, ble det gjort enklere å svelge ved  vissheten om at det fortsatt var mulig å oppleve Wembley-suksess denne våren. I FA-cupen hadde West Ham, Luton og Derby måttet bukke under en etter en, mens Frank Stapleton senket Everton like før slutt i en dramatisk kvartfinale på Old Trafford.

Arsenal fikk sjansen til å hevne nederlaget fra Ligacupen da United igjen ble trukket ut som semifinalemotstander, men atter en gang ble «the Gunners» sittende igjen med gress i munnen.

Robson og Whiteside, sistnevnte med et susende volleyskudd, sørget for at United snudde 0-1 til 2-1 på Highbury, og dermed var det klart at FA måtte sende enda en bunke nytrykte Wembley-billetter til Manchester M16.

Villa Park, 16. apr. 1983: NORMAN WHITESIDE sender United til FA-cupfinalen ved å banke inn 2-1-målet mot Arsenal i semifinalen.

  • Tidlig dusj for Moses

I påvente av den store finaledagen gikk sesongens ligaspill inn i siste fase. Arsenal fikk omsider en etterlengtet triumf med 3-0-seier på Highbury, hvor Remi Moses kontroversielt nok ble utvist etter angivelig å ha slått ned Peter Nicholas. Mannen med afro-frisyren fant episoden spesielt frustrerende siden den medførte at han måtte sone karantene under den kommende Wembley-festen.

  • 3. plass – igjen

Uniteds finaleklare mannskap tapte deretter sine to siste ligakamper, mot henholdsvis Tottenham og Notts County, klarte likevel å gjenta tredjeplassen fra året før. Suverene Liverpool var igjen ustoppelige i toppen, mens kobbelet like bak lå tett som hagl. Sesongens store overraskelse, nyopprykkete Watford, la faktisk beslag på plassen bak scouserne, poenget foran Bryan Robson & co.

  • David mot Goliat på Wembley

United var skyhøye favoritter foran sesongens prestisjefylte avslutningskamp på Wembley. Dit måtte troppen dra uten en kneskadet Steve Coppell (ingen visste på dette tidspunkt at skaden var så alvorlig at landslagsvingen allerede hadde spilt sin siste kamp), og, med Remi Moses suspendert, fikk den 21 år gamle, ukjente Alan Davies sjansen til å vise seg frem.

Slik Arthur Albiston var blitt kastet til løvene under FA-cupfinalen i 1977, ble den unge waliseren sendt utpå til sin første FA-cupkamp foran 100.000 tilskuere på selveste Wembley. Der startet det ikke bare bra for Ron Atkinsons forhåndsproklamerte storfavoritter.

FA-cupfinalen 1983: Alan Davies i drivet mot Brighton.

  • Sjokkåpning

Nedrykksklare Brighton hadde ankommet finalearenaen standsmessig i innleid helikopter, og Jimmy Melias mannskap fløy minst like høyt da de etter bare fjorten finaleminutter tok en sjokkartet ledelse.

Scoringen skapte ekstra uro i United-leiren, for ingen hadde glemt hva som skjedde på Wembley syv år tidligere. Den gang hadde United vært minst like store favoritter mot Southampton, uten at det hjalp det minste. Skulle historien gjenta seg?

  • Et minutt unna

Frank Stapleton roet imidlertid urolige mager ved å krangle inn 1-1 tolv minutter ut i andre omgang. Da så Ray Wilkins skrudde ballen utagbart opp i krysset og kampuret viste at det bare gjensto i overkant av et kvarter igjen å spille, virket FA-cupfinalen 1983 på det nærmeste avgjort.

Men så, ett fattig minutt før full tid, fikk Brighton corner, og snart oppsto det full forvirring i Uniteds bakre rekker. Det utnyttet Brighton-back Gary Stevens. Han stormet inn i feltet og banket inn utlikningsmålet som fremtvang ekstraomganger.

  • Bailey til unnsetning

Siden utlikningsmålet hadde gitt de blåhvite en ny sjanse, kunne det fort ha blitt skjebnesvangert. Ja, hadde det ikke vært for en årvåken og god Gary Bailey, ville det rett og slett ha gått helt galt for United denne lørdagsettermiddagen. Idet dommeren sjekket klokken på slutten av 2. ekstraomgang, fikk nemlig Brightons Gordon Smith en kjempemulighet til å detonere den helt store bomben.

Som en av to spisser var Smith blitt oversett og sto nå helt alene i feltet da han mottok en tversoverpasning fra spisspartner Michael Robinson. Med kun Bailey mellom seg og nettmaskene, passet Brightons nummer 10 på å ta den tiden han trengte for å få ballen under kontroll på det humpete underlaget. Her var det bare å forberede seg på det verste.

BBC-kommentator John Motsons legendariske utbrudd idet Smith gjorde seg klar til å avslutte, er den dag i dag tittel på et Brighton-fanzine: «And Smith must score».

Så fyrte han løs.

Heldigvis fantes det en mann på Wembley som klarte å holde hodet kaldt, og takk og lov at vedkommende befant seg mellom United-stengene. Ikke bare reagerte Gary Bailey lynraskt; han klarte til og med å stoppe skuddet og få ballen under kontroll. Naturligvis til Brighton-spillernes store frustrasjon og fortvilelse.

FINALENS ØYEBLIKK: Gary Bailey (liggende) hindrer Brighton-seier i kampens siste sekunder.

  • Ingen tvil i omkampen

Takket være Baileys resolutte matchvinneropptreden fikk United en ny sjanse fem dager senere. Ron Atkinson fant ingen gode grunner til å gjøre endringer på laget heller, og dermed fikk også Alan Davies, en av banens fremste aktører i den første finalen, fornyet tillit.

Nå var United knusende overlegne. Foran øynene på blant andre det 74 år gamle  bursdagsbarnet Sir Matt Busby, scoret kaptein Robson to, mens Whiteside og Mühren (straffe) fastsatte resultatet til overbevisende 4-0. Brighton ble rett og slett feid av banen, og Ron Atkinson kunne tilfreds konstatere at han hadde fullført sin andre sesong med å ta sitt første trofé.

Hopp videre:

1878-00: Tung start
1900-09: Nytt navn og første troféer
1910-19: Old Trafford, nytt trofé – og verdenskrig
1920-29: De (ikke bare) glade 20-årene
1930-39: På kanten av stupet
1940-49: Old Trafford i ruiner
1950-55: Busby Babes-epoken innledes
1956-59:  Fra triumf til katastrofe
1960-65: Fra nesten-nedrykk til ligagull
1966-69: Europa erobres!
1970-74: Fra seierssødme til gravøl
1975-77:  Fra FA-cuptriumf til sparken
1977-81: Fra champagne til vørterøl
————–
1983-86:  Oppkjøpstrusler og avskjed
1986-90: Fergie kommer, ser og vinner
1990-93: CHAMPIONS!
1993-96: Fra Dobbel til Dobbel-Dobbel
1996-99:  Europa erobres på ny!
1999-2003: Tre, to, en, null … og nytt gull!
2003-06:  Tørke, men nytt fundament legges
2006-09: Tilbake til toppen
2009-13: Jubel og fortvilelse – Fergies siste år
2013-16: Tre managere, tre tunge år
2016- : Ny sjef, nye troféer


Tilbake til forsiden