DAVE SEXTON, manager 1977-81.

Da manager Tommy Docherty fikk sparken på grunn av sitt forhold til fysioterapeut Laurie Browns kone, tok det ti dager å finne hans etterfølger. Valget falt på Dave Sexton, tidligere manager for Chelsea og QPR.

Forrige kapittel: 1975-77: Fra FA-cuptriumf til sparken

UNITED I LIGA OG CUP:

  • 1977/78 1. div. nr. 10; FAC 4; LC 2
    1978/79 1. div. nr. 9; FAC Tapt finale; LC 3
    1979/80 1. div. nr. 2; FAC 3; LC 3
    1980/81 1. div. nr. 8; FAC 4; LC 2; UEFA-cup 1
«Jeg vil se laget både vinne og spille attraktiv fotball. Men hva er viktigst? Det må være å vinne»
- Dave Sexton

Sexton var den bråkjekke Dochertys rake motsetning. Som kallenavnet antyder var «Whispering Dave» både beskjeden og lavmælt. Showet var over; nå fulgte fire år med defensiv organisering og dødballer.

Dochertys champagnefotball ble gradvis erstattet av Sextons motvilje mot eventyr.

– Jeg vil se laget både vinne og spille attraktiv fotball. Men hva er viktigst? Det må være å vinne, svarte den nye sjefen på sitt eget spørsmål.

Han ville ikke tillate spillerne å halse hodeløst i angrep. Som langt mer teoretisk og metodisk anlagt enn Docherty, var han mer opptatt av sikkerhet enn av risiko. Han terpet på dødballer, og offside-fellene skulle gi United den trygghet og stabilitet som gjerne hadde manglet under det forrige regimet.

United-tilhengerne, som hadde elsket Docherty, var skeptiske til nykommeren, men lot ham likevel få en sjanse. De håpet i det lengste på at det beste ved «Docs» idéer ville bli ivaretatt og videreført.

1977/78: Lovende sesongstart

Sexton åpnet sin første sesong på Old Trafford med å lede Tommy Dochertys FA-cupvinnere ut på Wembley. Charity Shield-oppgjøret mot ligamester Liverpool endte målløst, men inkluderte en pussig episode:

United ble snytt for et soleklart straffespark da David McCreery ble dratt ned av Liverpools Emlyn Hughes. Linjemannen vinket febrilsk med flagget, men ble ignorert av dommeren. Etterpå hevdet den svartkledde, for øvrig Barnsley-dommeren Keith Styles, at han hadde vært for langt unna situasjonen til å være helt sikker på straffen.

Som vanlig ble ligasesongen sparket i gang en uke etter møtet mellom FA-cupvinnerne og ligamesterne. Med et lag bestående utelukkende av spillere som var arvet fra Tommy Docherty, fikk United en respektabel åpning. Selvsagt kunne laget ha vært foruten nederlaget for Arsenal i Ligacupen, og 1-3 for Manchester City i ligaen sved godt.

  • Skandale i Frankrike

Fire dager etter City-kampen dro United til Frankrike for å møtte St. Étienne i Cupvinnercupen. Syv år tidligere hadde manager Sexton ledet Chelsea til topps i den samme turneringen, og nå var han ivrig etter å emulere suksessen med Manchester United. Kampen på Stade Geoffroy-Guichard endte 1-1, men den vil for alltid bli husket for publikumsbråket som resulterte i at United ble kastet ut av Cupvinnercupen.

  • Sir Matt til unnsetning

At de franske arrangørene hadde unnlatt å holde hjemmefans og tilreisende adskilt, endret ikke UEFAs beslutning om å ekskludere engelskmennene. Det gjorde derimot Sir Matt Busbys besøk til organisasjonens sveitsiske hovedkvarter. Den gamle klarte nemlig å overtale makten til å omgjøre den knallharde avgjørelsen. United ble tatt til nåde under forutsetning av at de godtok en bot på £7.500, i tillegg til å måtte spille returkampen mot St. Étienne minimum 300 km unna Old Trafford.

Home Park, 5. okt. 1977: United foran «hjemmemøtet» med St. Étienne.

  • Hjemmekamp i Plymouth og vaksinedøs i Porto

Slik gikk det til at United spilte hjemmekamp i Cupvinnercupen på Home Park i Plymouth. Med scoringer av Steve Coppell og Stuart Pearson avanserte United til 2. runde med 3-1 sammenlagt.

Mot Porto derimot, gikk det ikke like oppskriftsmessig. På bortebane i Portugal var United helt utenfor og tapte hele 4-0 i en kamp flere av spillerne opplevde febertokter og hadde problemer med å fullføre.

Ikke før senere ble det reflektert over at spillerne var blitt vaksinert bare få dager tidligere. Ikke mot scoringer, men mot difteri og hepatitt!

Ikke før senere ble det reflektert over at de var blitt vaksinert bare få dager tidligere. Ikke mot scoringer, men mot difteri og hepatitt! Saken var nemlig den at United skulle til Teheran uken etter for å møte det iranske landslaget i forbindelse med et arrangement i regi av den britiske stat.

Martin Buchan & co. vant senere returmøtet med sine lusitanske motstandere. 5-2-seieren beviste at de vaksinerte ikke var så underlegne som resultatet i den første kampen hadde tydet på, men Cupvinnercupen var over for Uniteds del.

  • Ustabil form og dobbeltraid i Leeds

Dave Sextons organisasjonsmetoder til tross, Uniteds ustabile form fortsatte. Det ble tydelig demonstrert i jule- og nyttårshelgen. Først ble Everton nedsablet med hele 6-2 på Goodison Park, og deretter Leicester med 3-1 på Old Trafford. Men så fulgte fire strake nederlag, i tillegg til at laget måtte ut i omkamp for å beseire lille Carlisle i FA-cupens 3. runde.

Dave Sexton bestemte seg for å åpne lommeboken. Et raid på Elland Road resulterte i to store erobringer. Midtstopper Gordon McQueen og angriper Joe «Jaws» Jordan hørte til blant Leeds-fansens største favoritter. At handelen avstedkom ramaskrik i Yorkshire var egentlig ikke mer enn menneskelig og forståelig. De to skottene dro tross alt over Penninene for å spille for Leeds’ erkefiender.

Både Jordan og McQueen ble naturligvis hilst hjertelig velkommen av United-fansen, som bestandig har satt pris på å ribbe Leeds for klubbens beste spillere. Sesongen endte likevel skuffende. Tiendeplass i ligaen, 22 poeng bak ligavinnerne Nottingham Forest, og ingen FA-cupfinale. Etter to Wembley-finaler på rad, ble United denne gang satt utenfor allerede i 4. runde, etter 2-3 for West Bromwich i omkampen på The Hawthorns.

1978/79: Real Madrid utklasses

Foran sin andre sesong ved roret så ikke Sexton noen behov for å hente inn forsterkninger. Kanskje ble han, som så mange andre, blindet av den fantastiske oppvisningen mot Real Madrid.

To uker før ligastarten kom spanjolene til Old Trafford for å delta i markeringen av Uniteds 100-årsjubileum. Der fikk det spanske stjernegalleriet intet mindre enn en leksjon så hatten passet av et lekent hjemmelag som slo til med hele 4-0.

Det overbevisende spillet og ditto resultatet var imidlertid ikke verdt en eneste pesetas når det kom til kampen om ligapoeng. Det var nemlig liten eller ingen fremgang å spore fra fjorårsesongen. Den mest markerte forskjellen fra tidligere, var at laget begynte å fremstå som et typisk Dave Sexton-produkt.

Spillerne var stort sett de samme som før, men det var ikke vanskelig å se at de hadde opplevd morsommere dager på jobb. Dette gjorde seg klare utslag på tilskuertilstrømningen til Old Trafford. Tålmodigheten med Dave Sexton begynte allerede å bli tynnslitt. 9. plass, 23 poeng bak Liverpool, var bare ikke godt nok.

  • «Scouse-buster»-semifinalen

Av den grunn kom innsatsen i FA-cupen som manna fra himmelen. I tur og orden ble Chelsea, Fulham, Colchester og Tottenham eliminert ut av turneringen, og semifinalen mot favorittene Liverpool ble en klassiker av rang, verdt nesten en fotballsesong alene. Det måtte også omkamp til for å kåre en finalist.

Det første oppgjøret, på Citys Maine Road, endte 2-2, etter Liverpool-utlikning åtte minutter før slutt. Et dårlig omen, mente mange. Var Uniteds finalesjanse gått fløyten? Frykten levde, for omkampen skulle spilles i Liverpool, på Goodison Park. Men United gjorde alle pessimistiske spådommer til skamme. Jimmy Greenhoffs scoring etter 78 minutter ble kampens eneste, og titusener av Reds kunne enda en gang bestille tur til Wembley.

GOODISON PARK, 4. apr. 1979: Jimmy Greenhoff (t.v.) sender United til FA-cupfinale ved å heade inn kampens scoring.

  • «Femminuttersfinalen»

Finalen (se videklipp under) mot Arsenal ble en merkelig affære. United kom aldri inn i rytmen, og ble fortjent liggende under 2-0 ved pause. Stillingen var uforandret idet oppgjøret gikk inn i sine siste fem minutter, og skuffelsen lå langt utenpå oss alle.

Men så sendte United håpefull ball nummer 300 inn i Arsenal-sekken, som for én gangs skyld ikke var snøret skikkelig til. Joe Jordan fikk dermed sjansen til å sende ballen inn foran mål, hvor hans tidligere lagkamerat fra Leeds, Gordon McQueen, kom halsende bakfra. Han stakk ut foten, overrumplet keeper Pat Jennings, og plutselig sto det 2-1.

Scoringen ga nye krefter til et United-lag som hadde vært i ferd med å gi opp. Samtidig snek det seg inn en følelse av usikkerhet i bakhodene på laget fra Nord-London. United grep den psykologiske fordelen med begjær, og bare 95 sekunder etter reduseringsmålet slo de til igjen.

Sammy McIlroy skapte panikk der han danset seg inn i Arsenal-feltet, og avslutningen hans sto i stil til forarbeidet. Kaldt og rolig satte den nordirske landslagsspilleren ballen forbi keeper, og med bare to minutter igjen på kampuret, sto lagene likt!

United-fansen gikk naturlig nok av hengslene, mens Arsenal-leiren ikke kunne fatte hva som hadde truffet dem. Det gikk mot forlenget spilletid, med United som eneste lag i psykisk pluss.

Men så, mens elleville spillere fremdeles feiret og stålsatte seg for 2×15 ekstraminutter, slo lynet ned – på motsatt side av banen!

Liam Brady fant Graham Rix i åpent terreng nedover Arsenals venstreside, og det påfølgende innlegget ble totalt feilberegnet av United-keeper Gary Bailey. Ballen seilte over ham, og forærte Alan Sunderland muligheten til enkelt å skli ballen inn i det tomme buret. Arsenal-angriperen feilet ikke heller, og like etter blåste dommeren av oppgjøret. Ubeskrivelig grusomt.

1979/80: Hello, goodbye!

Foran sesongstarten i 1979 gjorde Dave Sexton sitt kanskje aller beste kjøp som United-manager. Den knapt 23 år gamle Ray «Butch» Wilkins, en elegant, sentral midtbanespiller som for lengst hadde etablert seg som kaptein for Chelsea. Han kom til United for £825.000, og skulle bli en stor suksess. Wilkins’ ankomst falt sammen med klubbens farvel til to gamle helter. Stuart Pearson hadde lenge slitt med kneproblemer, og ble solgt til West Ham, mens Brian Greenhoff dro til Leeds etter nesten ti år på Old Trafford.

  • Jakten på ligatroféet

Med Ray Wilkins som styrmann opplevde United endelig en god sesong. Sextons mannskap kjempet om ligatittelen til siste slutt, og var faktisk ikke ute av Topp 2 mellom oktober og ligaavslutningen i mai. Og på Old Trafford begynte publikumstallene å gå oppover igjen. Folk øynet håp om at United virkelig var på rett vei.

I cupturneringene derimot, lyktes det ikke å levere varene på samme måte som i ligaen. Norwich viste at det meste fremdeles var mulig ved å seire hele 4-1 i Ligacupen, mens Tottenham kom til Manchester og vant 1-0 i FA-cupens 3. runde. Det skjedde etter at lagene først hadde spilt 1-1 på White Hart Lane.

  • Stortap på Portman Road

I januar 1980 ble den jugoslaviske midtstopperen Nikola Jovanovic Uniteds første utenlandsimport. Han kom fra Beograd-klubben Røde Stjerne og debuterte mot Derby County like etter ankomsten. Men «Nikki» hadde tilpasningsproblemer og måtte nøye seg med ytterligere én opptreden i sin første sesong – mot Ipswich på Portman Road.

Selv hadde han nok sett at han var helt andre steder akkurat den dagen, for akkurat denne lørdagsettermiddagen ble mesterskapsaspirantene påført en stygg ripe i lakken. Ipswich, for øvrig med en viss Arnold Mühren på laget, slo nemlig til så det sang og vant hele 6-0! Galt kunne til og med ha gått enda verre, for Gary Bailey var i storform og reddet blant annet to straffespark! Sjokkresultatet til tross, United hadde fremdeles muligheten til å vinne sitt første mesterskap på tolv år.

  • Tap på målstreken

Seks strake seire på slutten av sesongen, deriblant 2-1 over lederlaget Liverpool, ga nytt håp. Det førte United helt opp i ryggen på Mersey-klubben. Foran siste ligarunde lå de to side om side på tabelltoppen, men med svakere målforskjell var United avhengig av å kapre flere poeng enn scouserne i sesongens siste kamp. Motstander Leeds var imidlertid slett ikke villig til å rekke ut noen hjelpende hånd, og vant 2-0 på Elland Road. Drømmen om ligamesterskapet brast, men andreplassen var uansett Uniteds beste plassering siden 1968. Dessverre skulle det vise seg å bare være et enslig blaff.

1980/81: Den store måltørken

Da Lou Macari, Micky Thomas og Ashley Grimes scoret hver sin gang i ligapremieren mot Middlesbrough, var det ingen som så tegn til alvorlige mangler. Gjestene ble utklasset med 3-0, og de spåkyndige mer enn antydet at United var på vei mot en ny god sesong. Kanskje skyldtes det mørke høstkvelder og tåkedis, men seks kamper senere så de ikke lenger like klart.

Tre uavgjorte og tre tap, inkluderte en scoringsproduksjon på én. Selv om Leicester deretter ble beseiret 5-0, var fremgangen bare midlertidig. Polske Widzew Lodz klarte 1-1 på Old Trafford i UEFA-cupen, og United var dermed avhengige av scoring på bortebane for å ha muligheter til avansement. Men tørken fortsatte, og uten scoringer til noen av lagene, var United ute av Europa omtrent før de var kommet i gang. Scoringsvegringen måtte stoppes.

  • Rekordkjøp til liten nytte

Uten å blunke åpnet Dave Sexton lommeboken på vid gap for å betale Nottingham Forest rekordbeløpet £1.250.000 for målmaskinen Garry Birtles. Hvem av dem som opplevde det største marerittet etter overgangen, Garry Birtles eller Dave Sexton, skal være usagt, men faktum er at den nyankomne scoringssensasjonen trengte 30 ligakamper på å finne veien til nettmaskene. Det skjedde først elleve måneder etter at han ankom Old Trafford!

Rekordkjøpet GARRY BIRTLES ble aldri noen suksess.

  • Farvel til Sexton

Bare takket være en anstendig avslutning på sesongen, klarte United å berge en åttendeplass til slutt. Syv strake seire var godkjent, faktisk den beste sekvensen klubben hadde gjennomført siden 1964, og Dave Sexton var neppe alene om å tro at jobben var sikret ennå en stund fremover.

På Old Trafford er det imidlertid ikke nok å vinne fotballkamper; der forventes det at kampene vinnes med stil. Og stil manglet. Den var forsvunnet på veien, et sted mellom Tommy Docherty og våren 1981. At Sexton var på kant med klubbens egne tilhengere, veide heller ikke i hans favør. United-fansen var rett og slett lut lei den grå og forsiktige mannen. Fotballen var kjedelig å se på, og tilskuertallene stupte igjen.

På et styremøte den 30. april 1981, ble det besluttet å løse Dave Sexton og hans assistent, Tommy Cavanagh, fra kontrakten.

Hopp videre:

1878-00: Tung start
1900-09: Nytt navn og første troféer
1910-19: Old Trafford, nytt trofé – og verdenskrig
1920-29: De (ikke bare) glade 20-årene
1930-39: På kanten av stupet
1940-49: Old Trafford i ruiner
1950-55: Busby Babes-epoken innledes
1956-59:  Fra triumf til katastrofe
1960-65: Fra nesten-nedrykk til ligagull
1966-69: Europa erobres!
1970-74: Fra seierssødme til gravøl
1975-77:  Fra FA-cuptriumf til sparken
————–
1981-83: Atkinson kommer feiende
1983-86:  Oppkjøpstrusler og avskjed
1986-90: Fergie kommer, ser og vinner
1990-93: CHAMPIONS!
1993-96: Fra Dobbel til Dobbel-Dobbel
1996-99:  Europa erobres på ny!
1999-2003: Tre, to, en, null … og nytt gull!
2003-06:  Tørke, men nytt fundament legges
2006-09: Tilbake til toppen
2009-13: Jubel og fortvilelse – Fergies siste år
2013-16: Tre managere, tre tunge år
2016- : Ny sjef, nye troféer


Tilbake til forsiden