At Manchester United ikke lenger tilhørte engelsk fotballs elite gikk kanskje ikke helt opp for alle før speakeren på lille Brisbane Road i Øst-London ønsket velkommen til 2. divisjonsoppgjør mot Orient.

Forrige kapittel: 1970-74: Fra seierssødme til gravøl

UNITED I LIGA OG CUP:

1974/75 2. div.-vinnere (opprykk); FAC 3; LC SF
1975/76 1. div. nr. 3; FAC Tapt finale; LC 4
1976/77 1. div. nr. 6; FAC-vinner; LC 5; UEFA-cup 2

1974/75: Ned, og rett opp igjen

Datoen var 17. august 1974, stedet altså lille Brisbane Road i Øst-London, og Manchesters stolthet stilte til ligakamp utenfor toppdivisjonen for første gang siden 7. mai 1938.

Men 2. divisjonsoppholdet skulle gjøre United godt. De nye spillerne fikk muligheten til å starte på ny frisk, og med lisens til å spille god fotball. Den knallharde stilen som var blitt benyttet i den mislykkete kampen for å overleve 1. divisjon, tilhørte fortiden.

Nå besto oppgaven i å drille sammen et mannskap som for det første skulle tilbake til toppen så fort som mulig, og deretter etablere seg som en alvorlig utfordrer til medaljer og pokaler.

  • Perfekt ligastart

Med 2-0 over Orient fikk United en solid start på sin nye tilværelse. Seieren ble deretter fulgt opp med 4-0 over Millwall, 2-1 over Portsmouth og 1-0 over Cardiff, i en perfekt sesongåpning som ga tabelledelse fra start.

Best av alt var likevel fotballen som ble servert. Tommy Dochertys gamle løfte om underholdning var blitt omgjort fra ord til handling, og publikum strømmet til kampene. Ikke bare valfartet de til Old Trafford, men også til lagets bortekamper.

Da nærmeste utfordrer, Sunderland, kom til Manchester i slutten av november, dukket hele 60.585 tilskuere opp til 2. divisjonsoppgjør på Old Trafford. De fremmøtte fikk heller ingen grunn til å angre på turen. Oppgjøret utviklet seg nemlig til å bli en klassiker mellom to lag som villig gikk i angrep og vekslet på ledelsen.

United åpnet best, og nyinnkjøpte Stuart Pearson fra Hull satte fart i de fremmøtte ved å sende laget opp i en oppskriftsmessig ledelse. Sunderland fikk virkelig kjørt seg; presset over på defensiven av rødtrøyer som truet med å overkjøre sine nærmeste tabellnaboer.

SKÅL FOR DEN: Steve Coppell og Stuart «Pancho» Pearson.

Men så oppdaget gjestene at United helt hadde glemt at en viktig del av fotballen består i å forsvare seg. Dermed slo «de svarte kattene» tilbake med to kjappe kontringsmål av venstreving Billy Hughes. Med ett var rollene byttet om.

Willie Morgan gjenopprettet imidlertid balansen med en scoring etter pause, før Sammy McIlroy satte inn seiersmålet som trygget Uniteds ledelse på toppen av ligatabellen.

  • Holton brekker beinet

Uken etter var United involvert i nok et spennende og dramatisk oppgjør. Kampen mot Sheffield Wednesday på Hillsborough åpnet på verst tenkelig måte da Jim Holton brakk foten etter et kvarter. Som om ikke det var galt nok, svarte hjemmelaget med å banke inn tre scoringer i løpet av ti minutter.

Ligalederne var rystet. Men som mot Sunderland uken før viste United karakterstyrke. Scoringer av Macari (2), Houston og Pearson var ikke nok til å vinne kampen, men 4-4 var likevel et godt resultat, alt tatt i betraktning. Holtons beinbrudd viste seg dessverre å være mer alvorlig enn først antatt, men ingen visste da at den svære skotten hadde spilt sin siste kamp for Manchester United.

  •  Spåmannsuksess

Det var bare desember, og halve sesongen gjensto. Likevel var forestillingene mot Sunderland og Wednesday nok til å overbevise Tommy Docherty om at oppholdet i 2. divisjon ville bli av kortest mulig varighet.

– Neste sesong er vi tilbake i 1. divisjon, erklærte han i kjent, bråkjekk stil.

Men Docherty mente det, og han fikk rett. Det ble bekreftet fire måneder senere, den 5. april 1975, med Lou Macaris vinnermål på The Dell i Southampton. Nå kunne ingen lenger hindre Uniteds retur til 1. divisjon.

  • Champions!

Uken etter ble også 2. divisjonsmesterskapet sikret, og dermed gikk champagnekorkene igjen i taket. Under feiringen var det ingen som lenger kunne huske at lille Walsall allerede i 3. runde hadde satt en stopper for videre deltakelse i FA-cupen, eller at Norwich hadde snappet billettene til Ligacupfinalen. I forhold til viktigheten av opprykket spilte manglende cupsuksess mindre rolle.

  • Fornøyd kasserer

Også klubbkassereren hadde god grunn til å ta del i champagnefesten, selv om han sannsynligvis nøyde seg med å gni seg i hendene i visshet om at folk hadde strømmet til Old Trafford gjennom hele sesongen.

Frykten for tilskuersvikt når motstanderlagene het Blackpool, Hull og York, hadde vist seg helt grunnløs. 1.016.163 betalende gjennom telleapparatene ga et gjennomsnittlig tilskuertall på 48.389, og viste at Manchester United, selv i 2. divisjon, hadde trukket flere tilskuere enn noen andre klubber på øyriket.

1975/76: (Penge)trøbbel i paradis

Forventningene foran Uniteds gjensyn med 1. divisjon var behersket optimistiske. Lagets oppladning til den nye sesongen sto imidlertid litt tilbake for det man kunne ha ønsket seg. Sommerturneen til Østen og Oseania var preget av intern uro på grunn av pengeproblemer, angivelig skapt av Dochertys mange spillerkjøp. Det ble påstått at disse hadde ført til ubalanse på klubbens bankkonti, og det fikk nå spillerne lide for.

£2 i dagpenger skulle dekke alt, inkludert den enkeltes vaskeriregninger. Det var alt spillerne fikk utbetalt, og reaksjonene ble deretter. Spillerne raste og truet med å hoppe av og dra hjem til England. Da saken kom Sir Matt Busby for øre, kastet han seg på første fly østover i håp om å løse den betente konflikten. Enden på visen ble at spillerne fikk tredoblet dagpengene til £6, noe det viste seg at alle parter kunne leve med.

  • Lou Macari: Fra spiss til tilrettelegger

Tommy Docherty forholdt seg for en gangs skyld i skinnet på overgangsmarkedet. Selv om han utvilsomt hadde behov for forsterkninger i form av en kreativ kraft på midtbanen, valgte han lydig å holde portemonéen på innerlommen. Isteden fant han en løsning i form av å omskolere spissen Lou Macari.

Heller enn til stadighet å måtte kjempe en håpløs kamp mot 1. divisjons livsfarlige midtstoppere, tre ganger større enn ham selv, fikk den lille skotten i oppgave å ligge bak og fôre Stuart Pearson og Sammy McIlroy med de rette ballene. Trekket viste seg som bortimot en genistrek, og da fotballsesongen ble sparket i gang ble «Docherty’s Red Army» en umiddelbar «hit».

LOU MACARI, her i bortemøte med Liverpool den 8. nov. 1975.

  • Trollmannen Merlin

Med hurtig, fantasifull angrepsfotball, tok Uniteds nykommere 1. divisjon med storm. Med fem seire og én uavgjort på de seks første kampene, ble det en drømmeåpning på den nye sesongen. Tronende øverst på tabelltoppen så United til og med ut som en tittelkandidat. Spørsmålet var hvor lenge suksessen kunne vare? Skeptikerne sto i kø.

Og ganske riktig, det begynte etter hvert å melde seg en viss motgang. 1-3 for Liverpool på Anfield ble etterfulgt av sviende 0-4 hjemme på Old Trafford for Manchester City i Ligacupen. Angrepsspillet som hadde tatt alle på sengen, gikk plutselig i stå. Laget klarte ikke lenger å overraske motstanderne, så nye impulser var tvingende nødvendig.

Venstreving Gordon Hill, med klengenavnet Merlin, ble hentet fra Millwall for å prøve å løse opp i flokene. Steve Coppell var allerede veletablert som rask, teknisk høyreving, og fikk nå en kollega med samme egenskaper på motsatt flanke. Dermed begynte det å svinge igjen. Snart slo bølge på bølge atter inn over motstandernes forsvarslinjer. Fra begge kanter kom ballene susende inn foran mål, hvor Stuart Pearson sto klar og banket dem i nettet. Det var så enkelt, og det var så effektivt – og så var det gøy å se på.

GORDON HILL – stadig vekk i skuddet på Uniteds venstreving.

  • «The Double» …?

Dochertys i utgangspunktet noe naive 4-2-4-taktikk var en forfriskende innsprøytning i en engelsk fotballhverdag som var blitt mer og mer forutsigbar og kjedelig. Utover våren kjempet United på to fronter. 2-0-seieren over Derby i FA-cupens semifinale betydde at klubben etter tretten års fravær igjen var klar for FA-cupfinale på Wembley. Og i ligaen kjempet laget fremdeles om den store pokalen. Ingenting kunne hindre høythvisking om «The Double».

  • Så sprekker ballongen …

Allerede før cupfinalen ble sjansen til en sensasjonell ligatriumf spolert. Tre raske nederlag på fem kamper kunne ikke karakteriseres som noe annet enn en sprekk. Det utnyttet Liverpool best av alle. Anfield-gjengen stakk av med trofeet ett poeng foran Queens Park Rangers, mens United, tre poeng deretter, måtte nøye seg med en tross alt oppløftende tredjeplass i sin første sesong etter opprykket.

  • Skuffende sesongslutt

Fortsatt gjensto en god mulighet til å avslutte sesongen med et lenge etterlengtet trofé. Med 2. divisjonsklubben Southampton som motstandere på Wembley, var United storfavoritter til å vinne sin første FA-cuppokal siden 1963.

Men i FA-cupen kan det meste skje, og det var nettopp det som skjedde. Uniteds ligasprekk fulgte laget som en skygge inn mellom tvillingtårnene. Der fremsto Dochertys mannskap som nervebunter, ute av stand til å takle forventningspresset.

Syv minutter før full tid i en inntil da målløs og uinteressant finale, plukket plutselig Southamptons Bobby Stokes opp en løs ball på midten. Så stormet han avgårde, og uten at noen klarte å stoppe ham, sendte han ballen forbi Alex Stepney. Sesongen som inntil få uker tidligere hadde lovet så mye, endte med skuffelse. Ikke en gang 2-0 over Manchester City i ligaavslutningen kunne endre på det.

Ikke en gang STEVE COPPELL var i stand til å hindre et skuffende resultat på Wembley.

  • – Vi kommer tilbake!

Finalen hadde vært Tommy Dochertys sjuende sjanse til å vinne en kamp på Wembley. Han hadde vært der både som spiller og manager, men aldri opplevd en seier! Hvilte det en forbannelse over mannen? Selv ville ikke «The Doc» høre på det øret, og etter at øyeblikkets verste skuffelse hadde lagt seg, proklamerte han følgende: – Vi kommer tilbake neste år, og da skal vi vinne!

1976/77: Berg-og-dalbane-sesong

United gikk inn i 1976/77-sesongen med samme mannskapet som hadde gjort det så bra i den forrige – med ett unntak. 19 år gamle Jimmy Nicholl hadde flere ganger vikariert med hell for Alex Forsyth på høyrebacken, men tok nå over plassen permanent.

United fikk igjen en god sesongåpning. Sprekken fra forrige sesongs siste uker syntes å være glattet over, noe som passet spesielt godt siden klubben, takket være sin tredjeplass fra sist, igjen var involvert med europacupfotball. Denne sesongen var det UEFA-cupen som sto på programmet, men det ble dessverre ingen stor suksess.

Første oppgave ble riktignok bestått takket være knepne 2-1 sammenlag over Ajax, men mot Juventus i 2. runde ble det bom stopp. 1-0-seieren på hjemmebane tjente bare til å maskere gapet mellom de to klubbene, for returmøtet i Torino ble en demonstrasjon i enveiskjøring – i feil retning.  Juventus ble rett og slett et par nummer for store og vant enkelt 3-0 over et sjanseløst United-mannskap.

JIMMY NICHOLL overtok høyrebackplassen etter Alex Forsyth.

  • Dalende formkurve

Uheldigvis falt kampene mot Juve sammen med en katastrofal formsvikt. Det hadde sett så lyst ut da Newcastle i mellomtiden var blitt banket hele 7-2 i Ligacupen, men deretter fulgte åtte kamper uten en eneste seier. Laget ramlet nedover ligatabellen i foruroligende tempo, og befant seg en kort stund helt nede på syttendeplass.

Heldigvis klarte man å redde ansikt i innspurten og reddet til slutt sjetteplassen. På sitt beste hadde laget spilt strålende fotball, men totalt sett vært alt for ustabilt til å kunne kjempe i teten.

  • «Scouse-buster»-finalen

Tommy Docherty holdt sitt løfte til United-fansen da han ledet United til klubbens andre strake FA-cupfinale. Og denne skulle bli sesongens desiderte høydepunkt. Docherty holdt nemlig også sitt løfte om seier.

At det var Liverpool som ble senket på Wembley gjorde selvsagt dagen ekstra fortreffelig. «Scouserne» hadde allerede sikret seg ligamesterskapet, og var på jakt etter trippeltriumf med seire også i FA-cupen og i Europa. Men den gang ei, det sørget Manchester United for. Spillerne husket godt hvordan det var å tape en cupfinale på Wembley, og kjempet med alt de hadde mot favorittene fra Merseyside.

Etter en målløs førsteomgang eksploderte kampen bare fem minutter ut i andre. Da sendte Stuart Pearson av gårde et skudd som tok Liverpool-keeper Ray Clemence på «feil fot». Jubelen varte imidlertid i bare to minutter. Da utliknet Jimmy Case med et skudd opp i nettaket bak Uniteds veterankeeper Alex Stepney.

FA-cupfinalen 1977: JUBEL PÅ WEMBLEY! F.v.: Martin Buchan (kapt.), Jimmy Greenhoff, Stuart Pearson, Tommy Cavanagh (ass.man.), Tommy Docherty, Lou Macari og Gordon Hill. I bakgrunnen, bak Macari, skimter vi Jimmy Nicholl.

Denne scoringen kunne fort ha knekket Dochertys mannskap, men spillerne nektet å gi seg. Belønningen kom i form av ny scoring bare tre minutter etter utlikningen, og var, når sant skal sies, noe heldig. Lou Macaris skudd ville aldri ha truffet mål, men så sto lagkamerat Jimmy Greenhoff i veien, og dermed spratt ballen via ham og spant inn i nettmaskene bak Liverpools fortvilte sisteskanse.

Blant alle Uniteds helter denne mailørdagen var 19 år gamle Arthur Albiston den aller største. Han markerte sin debut i FA-cupen med en strålende kamp etter å ha blitt kastet til løvene på grunn av venstreback Stewart Houstons beinbrudd. Sesongavslutningen hadde vært perfekt. Neste mål: Ligamesterskapet. Spillemessig var laget godt nok, men fortsatt altfor ustabilt. Nettopp det skulle Tommy Docherty bruke sommeren på å rette opp.

  • Docherty må gå

Men så skjedde det som kanskje ødela alt: Tommy Docherty innrømmet å ha et forhold til fysioterapeut Laurie Browns kone, Mary. I utgangspunktet en hverdagshistorie, et syn som tilsynelatende også hadde støtte i United-hierarkiet. I en pressemelding avviste styret rykter om at managerens jobb sto i fare. «Docherty og fru Browns affære tilhører privatlivets sfære», ble det sagt.

United-fans som hadde fryktet for manageren, kunne dermed puste lettet ut – men bare for en stund. Noen uker senere snudde nemlig styret 180 grader. I en ny pressemelding het det nå følgende: «Som følge av brudd på betingelsene i kontrakten, er Tommy Docherty blitt løst fra sin stilling som manager for Manchester United.»

«Jeg skaffet dem FA-cupen, og de svarte med å gi meg sparken for å ha forelsket meg i en kvinne.»
- Tommy Docherty

Nøyaktig hva som fikk styret til å forandre mening er aldri blitt klargjort. Uansett var det en delikat sak. Det var for eksempel åpenbart at manageren og fysioterapeut Laurie Brown ikke lenger kunne jobbe side om side. Brown var tross alt den uskyldige parten oppi det hele, og det var vanskelig – for ikke å si umulig, for United å kvitte seg med ham. Dermed ble Docherty ofret – og med ham, kanskje også muligheten til å vinne ligaen.

Tommy Docherty reagerte på avgjørelsen med vantro, og ga uttrykk for sin vrede ved å si: «Jeg skaffet dem FA-cupen, og de svarte med å gi meg sparken for å ha forelsket meg i en kvinne.»

Hopp videre:

1878-00: Tung start
1900-09: Nytt navn og første troféer
1910-19: Old Trafford, nytt trofé – og verdenskrig
1920-29: De (ikke bare) glade 20-årene
1930-39: På kanten av stupet
1940-49: Old Trafford i ruiner
1950-55: Busby Babes-epoken innledes
1956-59:  Fra triumf til katastrofe
1960-65: Fra nesten-nedrykk til ligagull
1966-69: Europa erobres!
1970-74: Fra seierssødme til gravøl
————–
1977-81: Fra champagne til vørterøl
1981-83: Atkinson kommer feiende
1983-86:  Oppkjøpstrusler og avskjed
1986-90: Fergie kommer, ser og vinner
1990-93: CHAMPIONS!
1993-96: Fra Dobbel til Dobbel-Dobbel
1996-99:  Europa erobres på ny!
1999-2003: Tre, to, en, null … og nytt gull!
2003-06:  Tørke, men nytt fundament legges
2006-09: Tilbake til toppen
2009-13: Jubel og fortvilelse – Fergies siste år
2013-16: Tre managere, tre tunge år
2016- : Ny sjef, nye troféer


Tilbake til forsiden