Den som ramler ned fra store høyder, faller hardt. Og United hang virkelig høyt, men i løpet av kort tid ramlet klubben pladask på halebeinet. Det hele kulminerte på senvåren 1974.

Forrige kapittel: 1966-69: Europa erobres!

UNITED I LIGA OG CUP:

  • 1970/71 1. div. nr. 8; FAC 3; LC SF
    1971/72 1. div. nr. 8; FAC KvF; LC 4
    1972/73 1. div. nr. 18; FAC 3; LC 3
    1973/74 1. div. nr. 21 (nedrykk); FAC 4; LC 2

Fra Lisboa, Madrid og Milano til Blackpool, Hull og York

Den som ramler ned fra store høyder, faller hardt. Og United hang virkelig høyt, men i løpet av kort tid ramlet klubben pladask på halebeinet. Det hele kulminerte på senvåren 1974.

Kun seks år etter at Benfica ble slått 4-1 i Europacupfinalen måtte Manchester United i 1974 ta den tunge veien til 2. divisjon. Lisboa, Madrid og Milano inngikk ikke lenger i klubbens reiseplaner. Nå var det Blackpool, Hull og York som gjaldt.

I det hele tatt ble begynnelsen på 1970-årene kaotisk, uoversiktlig og preget av en dramatisk sportslig nedtur. Mange av spillerne som hadde vært med og trukket lasset gjennom suksessrike tider trakk nå på årene og forlot Old Trafford. Samtidig ble disiplinærproblemer og stadige managerbytter en del av hverdagen. United, som i 24 år hadde klart seg med én manager, så to nye komme og gå før en tredje tok plass i sjefsstolen – alt i løpet av et tidsrom på to og et halvt år.

1970/71: Først forfremmet – så sparket

United-ledelsen var så fornøyd med McGuinness’ innsats i det som i praksis hadde vært en prøvesesong for en fersk sjef, at de sommeren 1970 formelt utnevnt ham til «Manager». Hvorvidt det var den nye tittelen som gjorde utslaget er vel heller tvilsomt, men faktum er at problemene snart tårnet seg opp.

Flere av spillerne var eldre enn McGuinness, og enkelte av disse var lite mottakelige for «jyplingens» råd og instrukser.

Mangel på respekt fra klubbens eldste og mest meritterte spillere, var en faktor som bidro til alt annet enn å lette arbeidsdagen for den unge sjefen. Flere av veteranene var eldre enn McGuinness, og enkelte av disse var lite mottakelige for «jyplingens» råd og instrukser.

Den uunngåelige følgen var at resultatene sviktet og at motstanderne ikke lenger fryktet Manchester United. Bare fem seire av 23 mulige fra august til desember var håpløse tall; likeså var målforskjellen på 28-38. Idet året tikket mot slutten lå United som nummer 18 av 22 klubber på 1. divisjonstabellen.

  • Nok er nok

Midt oppi elendigheten lot rødtrøyene seg også snyte for en plass i Ligacupfinalen, og det av 3. divisjonsklubben Aston Villa! 2-3 sammenlagt over to kamper gjorde absolutt ingenting for å lette på stemningen.
Den endelige dråpen, den som omsider fikk det til å flyte helt over for klubbledelsen, fulgte med 4-4-resultatet mot Derby på Baseball Ground 2. juledag. Nå var det ingen vei utenom; McGuinness måtte gå.

Til å begynne med aksepterte den sparkede tilbudet om å få gå tilbake sin gamle jobb som sjef for reservelaget, men McGuinness fant snart nok ut at nederlaget ble for tungt å takle. Dermed ble han ikke værende særlig mye lenger på Old Trafford.

  • Retur for Sir Matt

Det var halvveis ut i sesongen og intet ideelt tidspunkt å finne en erstatter for den avgåtte manageren. Som kortsiktig løsning på problemet kom den nær 62 år gamle Sir Matt Busby ruslende ned fra kontoret sitt i 2. etasje, trakk på seg den gamle treningsdrakten og overtok laget inntil en permanent erstatter ville være på plass.

Sir Matts første oppgave, FA-cupens 3. rundeoppgjør mot Middlesbrough, gikk skeis. 0-0 på Old Trafford ble til Boro-seier 2-1 i omkampen, men nederlaget til tross var det påfallende hvordan holdningene innad i spillergruppen var blitt endret til det bedre etter Busbys gjeninntreden. I motsetning til hva som hadde vært tilfelle under McGuinness, hadde alle respekt for den gamle sirkusdirektøren.
«Kommandøren av det britiske imperiet» klarte da også å oppnå det som nå var blitt det primære målet – å holde Manchester United i toppdivisjonen.

Ja, han klarte det til og med med god margin, for etter siste ligarunde i mai hadde United – akkurat som året før – kun syv klubber foran seg på tabellen. Det ble klart etter at Best (2), Law og Charlton hadde sikret en særdeles kjærkommen 4-3-triumf over Manchester City på Maine Road. Det førte til at 1970/71-sesongen til og med ble avsluttet med fest og jubalong.

1971/72: Frank O’Farrell tar over

Sommeren 1971 ble Frank O’Farrell hentet fra Leicester City for å ta over den ledige managerposten. Det var en ansettelse som ikke skjedde helt uten innvendinger.

Kritikernes skepsis dreide seg ikke om O’Farrells fotballfaglige kvaliteter, men derimot om det faktum at den beskjedne irens bakgrunn som fotballeder sto i skarp kontrast til det hektiske livet i Englands største klubb.

Ville han klare å takle det konstante presset? Mange tvilte, og tiden skulle vise at at skeptikerne nok hadde noen gode poenger.

SIR MATT BUSBY (t.h.) presenterer Uniteds nye manager, Frank O’Farrell.

Den nye epoken ble innledet uten større mannskapsmessige forandringer, og ga O’Farrell en pangstart i sin nye jobb. Suksessfaktor nummer én var måten han endret oppgaver for spissene Alan Gowling og Willie Morgan. Heller enn å la dem ligge på topp og vente på de rette fremspillene, trakk han dem tilbake for å bidra kreativt på midtbanen. Trekket viste seg som bortimot en genistrek, og United gjorde sin beste sesongåpning på mange år.

  • Hjemmekamper i Liverpool og Stoke!

Sesongen startet riktignok litt kjelkete fordi FA beordret at de to første hjemmekampene måtte spilles minimum 40 kilometer unna Old Trafford. Dette var konsekvensen av en episode som hadde inntruffet i hjemmekampen mot Newcastle i februar. Der var det en galning blant publikum som kastet en kniv ut på banen, med det som følge at United ble bøtelagt med £7.000, i tillegg til å bli forvist fra egen arena i to hjemmekamper fra og med starten på påfølgende sesong.

Den 20. august 1971 ble dobbeltmesterne fra Arsenal derfor ønsket velkommen til hjemmekamp på Anfield Road i Liverpool! Tre dager senere ble prosedyren gjentatt, denne gang overfor West Bromwich Albion på Victoria Ground i Stoke. O’Farrells gutter lot seg imidlertid ikke affisere av ukjente hjemmeomgivelser og vant begge oppgjørene med 3-1.

Charlton, Best og Law hang fremdeles med – og storspilte. Laget feide gjennom høsten, vant 14 av 23 kamper, og tapte bare to. Ved overgangen til det nye året tronet United til og med øverst på ligatabellen. Ingen ante at poenget som ble kapret i 2-2-kampen mot Coventry i romjulen skulle bli det siste på to og en halv måned.

  • Best stikker av

Idet man tok fatt på 1972 gikk det meste galt. Syv strake tap fulgte, og det med en målforskjell på 3-18! Lykken hadde så definitivt snudd, og som om ikke det var galt nok, forsvant George Best. Det nordirske ballgeniet foretrakk heretter å tilbringe tiden i armene på unge blondiner. Han åpnet egen moteforretning i Manchester og frekventerte byens nattklubber når han isteden burde ha sittet hjemme og forberedt seg til neste dags treningsøkt på The Cliff.

George Best mistet rett og slett fokus på spillet som hadde gjort ham berømt. Han uteble fra treninger, kom for sent til spillerbussen på vei til bortekamp og stakk til Spania for å slappe av midt i fotballsesongen.

  • Unnfallende sjef

Frank O’Farrell var i villrede. Han visste ikke helt hvordan han skulle takle sin unge rebell. Spillerens eskapader ble derfor håndtert uten alvorlige straffereaksjoner fra managerens side. Dette førte til ondt blod som følge av at spillergruppen oppfattet sjefens unnfallenhet som særbehandling av klubbens superstjerne.

I tillegg til problemene med Best var O’Farrell tvunget til å foreta seg noe med laget som sådan, for nå lakk det i begge ender. Årets spiller i Skottland, den knapt 23 år gamle forsvareren Martin Buchan ble hentet fra Aberdeen, mens Nottingham Forests Ian Storey-Moore ble kjøpt inn for å sette ny fart i scoringsproduksjonen.

De nye maskindelene fant seg fort til rette, og 0-0 mot Everton i marsdebuten ble etterfulgt av tre strake seire.

Men var trenden snudd av den grunn? Niks.

  • 8. plass – igjen

Elendigheten slo til igjen, og sesongavslutningen kunne ikke komme fort nok. At laget klarte å hale i land en åttendeplass til slutt – for øvrig for tredje år på rad, kunne ene og alene tilskrives den strålende høstsesongen.

Tilfeldigvis trakk United Stoke City både i Ligacupen og i FA-cupen denne sesongen. Det skulle vise seg å ikke være spesielt heldige trekninger. Først vant «pottemakerne» etter to omkamper i Ligacupens 4. runde, og deretter – etter nok en omkamp – satte de en stopper for Uniteds FA-cupplaner med 2-1 i kvartfinalen.

1972/73: – Frank O’Farrell, hvem er det?

Til manges store overraskelse gikk sommeren uten at Frank O’Farrell foretok nye spillerkjøp. Kritikken mot manageren økte i takt med fortsatt sviktende resultater utover høsten 1972, og da hjalp det ikke det minste at den 30-årige waliseren Wyn Davies ble hentet fra Manchester City.

«It's a good day for a hanging!»
- Frank O'Farrell

Tilsynelatende hadde O’Farrell heller ikke flere ess i ermet. Han manglende evner som kommunikator fremsto mer og mer som hans egen største fiende, og forholdet til spillerne var i ferd med å rakne fullstendig. Det kom derfor ikke som noen overraskelse på den irske sjefen da han en vakker desemberdagdag ble kalt inn på teppet til sine arbeidsgivere.

Dette skjedde i kjølvannet av at Crystal Palace, åtte dager før julaften, hadde slått til med 5-0-seier over et United-lag i total oppløsning. Kampen skulle vise seg å bli Frank O’Farrells endelikt som manager for Manchester United, og han visste det.

Idet han steg ut av bilen foran møtet på Old Trafford, hevet han blikket mot den skyfri himmelen og utbrøt tørt: «Aaahhh, it’s a good day for a hanging!».

«Frank O'Farrell kom som en fremmed, og han dro som en fremmed.»
- Denis Law

Da Denis Law senere ble bedt om å kommentere O’Farrells lederstil, svarte han lakonisk: «Frank O’Farrell, hvem er det?» Litt mer alvorlig uttalte han ved en senere anledning: «Frank O’Farrell kom som en fremmed, og han dro som en fremmed.»

  • MacChester United!

Feiende inn døren, som ny manager for Manchester United, kom den skotske landslagssjefen Tommy Docherty. Som type var han Frank O’Farrells rake motsetning. Selvsikker, skråsikker, høyrøstet og arrogant; sjarmerende, irriterende – og handlekraftig. Kontorstolen hadde knapt kjent vekten av den nye sjefen før han hadde raidet markedet og hentet inn to nye spillere.

De var skotske landsmenn av Docherty begge to: Midtbanemann George Graham fra Arsenal (ja, han ja) og backen Alex Forsyth fra Partick Thistle.

Tre uker senere var ytterligere to skotter på plass – den kjempesvære midtstopperen Jim Holton fra Shrewsbury, «Six foot two, eyes of blue, Big Jim Holton’s after you» og hans legemlige motsetning, den italienskættede angriperen Lou Macari fra Glasgow Celtic. Sistnevnte var bare så vidt større enn et halvliterkrus, men på fotballbanen raget han like fullt over de fleste.

Jo da, den nye sjefen trivdes på overgangsmarkedet, og han trivdes med landsmenn rundt seg. Med sekkepiper og kilt som ingredienser, så et helt nytt begrep dagens lys på Old Trafford: Heretter ble klubben bare omtalt som MacChester United.

MACCHESTER UNITED, her representert ved noen av dem: F.v.: John Fitzpatrick, Tommy Doherty, George Graham, Martin Buchan, Alex Forsyth, Pat Crerand, Willie Watson og Denis Law.

  • Slutt for Charlton, Law & Best

Syv innledende kamper uten en seier må ha blitt opplevd som et slag i ansiktet for Uniteds skråsikre skotske manager. På den annen side hadde han påtatt seg manageransvaret i en klubb som trengte bortimot totalrenovasjon. Ingen ventet resultater over natten.

Ved hjelp av «the Doc’s» foreskrevne medisin klarte laget i det minste å holde holdet over vannet, og unngikk dermed nedrykk. 18. plassen holdt så vidt.

Sesongavslutningen ble spesielt vemodig ettersom den markerte slutten på en æra med Tony Dunne, Bobby Charlton og Denis Law som United-spillere.

De to førstnevnte dro frivillig, mens Law ikke visste noe før han fikk nyheten servert via fjernsynsskjermen mens han ferierte hjemme i Aberdeen. Docherty, i sin streben etter å fornye laget, var kjent for å være knallhard og ufølsom, og brydde seg ikke om å fortelle Law at han ikke lenger var med i klubbens planer.

1973/74: Med keeper som toppscorer

Av natur var Tommy Docherty både utålmodig og oppfarende. Likevel jobbet han langsiktig for å utvikle en klubb i omveltning. Målet var underholdende fotball, men selv om dette målet virket langt unna i en tid med dårlige resultater og middelmådige prestasjoner, var Docherty overbevist om at han var på rett vei.

«Tilskuerne vil se scoringer, og det vil vi prøve å gi dem.»
- Tommy Docherty

Mye kan sies, og mye ble sagt om United-manageren, men hans fotballfilosofi fremtvang i hvert fall offensiv tenkning. «Defensiv fotball er kjedelig,» pleide han å messe. «Tilskuerne vil se scoringer, og det vil vi prøve å gi dem.»

Men det skulle ta sin tid. Utover høsten 1973 slet laget spesielt mye med å finne veien til motstandernes mål. Så mye at keeper Alex Stepney i midten av oktober var klubbens toppscorer med to fulltreffere, begge fra straffemerket mot henholdsvis Leicester og Birmingham.

I Ligacupen ble det takk og farvel da Middlesbrough seiret allerede i første hinder, mens nederlag for Ipswich i 4. runde ikke gjorde FA-cupinnsatsen stort bedre. George Best var like lite imponert som de fleste andre, og i misnøye med tingenes tilstand tok han en endelig avgjørelse om å forlate klubben etter 0-3 for QPR på 1. nyttårsdag i 1974.

  • Nedrykket

United sto med begge beina i kvikksand og utsiktene til å redde plassen ble mer og mer teoretiske ettersom ligasesongen gikk mot slutten. Det skulle da også vise seg at oppgaven, i motsetning til året før, denne gang ble for stor.

Sett ut ifra et rent sportslig perspektiv må derfor den 27. april 1974 regnes som den svarteste dagen i Manchester Uniteds til da 96 år gamle historie. Manchester City var motstander på Old Trafford, til en skjebnekamp som så ut til å ebbe ut uten scoringer til noen av lagene.

Uavgjort ville være det nest beste resultatet for et United i desperat poengnød, for i den situasjonen klubben befant seg kunne ett poeng fort vise seg gull verdt. Tap derimot, ville være bortimot ensbetydende med nedrykk:

  • En konges uheldige retur

Denis Law, United-fansens tidligere yndling og «King of Old Trafford», er tilbake på sin gamle hjemmearena, nå som City-spiller. For å unngå risikoen om å bidra til et eventuelt nedrykk for sitt elskede United, hadde Law, uten hell, uttrykt ønske om å få slippe å spille. Så langt har han heller ikke spilt noen stor kamp. Han spiller i blått, men er fortsatt like Rød som før.

Men så, idet nest siste ligarunde er åtte minutter fra å gå over i historien, oppstår det plutselig en situasjon som ikke oppfattes av noen andre enn den gamle skotske storscoreren. Knærne hans skrangler som tomme hermetikkbokser i nedoverbakke, men refleksene er nesten like skarpe som før.

Med ryggen mot mål ser Law ballen komme inn bak seg. Dermed strekker han instinktivt foten bakover og sparker til den brune lærkulen med hælen. United-keeper Alex Stepney settes helt ut av ballens plutselige kursendring, og må lamslått konstatere at han står på feil fot idet den passerer og ruller over målstreken. United 0 City 1.

  • Fortvilet målscorer

Verden raser sammen over Old Trafford. Mens lagkameratene kommer stormende til for å gratulere og City-tilhengerne på tribunen jubler ekstatisk, er målscoreren selv sønderknust. Den gamle United-helten orker ikke en gang å løfte armen, slik han i scoringstriumf hadde gjort det 237 ganger ikledd den berømte, røde trøyen.

Det er ikke riktig som myten elsker å fortelle – at Law sendte sitt kjære United ned.

I kaoset som oppstår etter scoringen, går deler av publikum amok. City-fansen stormer banen i gledesrus, mens de Røde stormer banen i ren frustrasjon. Det gjenstår fremdeles åtte minutter å spille, men dommeren velger å blåse av oppgjøret. Resultatet blir stående og Manchester United, den gamle, stolte storhet, må spille i 2. divisjon for første gang siden 1937/38.

Heldigvis – på sett og vis, slo Birmingham i samme ligarunde Norwich, mens Southampton beseiret Everton. Det er derfor ikke riktig som myten elsker å fortelle – at Law sendte sitt kjære United ned. Ned ville klubben ha rykket uansett.

 

Hopp videre:

1878-00: Tung start
1900-09: Nytt navn og første troféer
1910-19: Old Trafford, nytt trofé – og verdenskrig
1920-29: De (ikke bare) glade 20-årene
1930-39: På kanten av stupet
1940-49: Old Trafford i ruiner
1950-55: Busby Babes-epoken innledes
1956-59:  Fra triumf til katastrofe
1960-65: Fra nesten-nedrykk til ligagull
1966-69: Europa erobres!
————–
1975-77:  Fra FA-cuptriumf til sparken
1977-81: Fra champagne til vørterøl
1981-83: Atkinson kommer feiende
1983-86:  Oppkjøpstrusler og avskjed
1986-90: Fergie kommer, ser og vinner
1990-93: CHAMPIONS!
1993-96: Fra Dobbel til Dobbel-Dobbel
1996-99:  Europa erobres på ny!
1999-2003: Tre, to, en, null … og nytt gull!
2003-06:  Tørke, men nytt fundament legges
2006-09: Tilbake til toppen
2009-13: Jubel og fortvilelse – Fergies siste år
2013-16: Tre managere, tre tunge år
2016- : Ny sjef, nye troféer


Tilbake til forsiden