FA-cupvinnere 1963: F.v. Bobby Charlton, Noel Cantwell, Paddy Crerand, Albert Quixall og David Herd.

Første halvdel av 1960-tallet ble noen innholdsrike år for Manchester United. Med et lag bestående av ungt og eldre, «grovsmeder» og superstjerner, gjeninntok klubben posisjonen som den ledende på De britiske øyer.

forrige kapittel: 1956-59: Fra triumf til katastrofe

UNITED I LIGA OG CUP:

  • 1960/61 1. div. nr. 7; FAC 2; LC 2
    1961/62 1. div. nr. 15; FAC SF
    1962/63 1. div. nr. 19; FAC-vinnere
    1963/64 1. div. nr. 2; FAC SF; CWC SF *)
    1964/65 1. div.-vinnere; FAC SF; MC SF +)
    *) Cupvinnercup; +) Messebycup

Første halvdel av 1960-tallet ble noen innholdsrike år for Manchester United. Med et lag bestående av ungt og eldre, «grovsmeder» og superstjerner, gjeninntok klubben posisjonen som den ledende på De britiske øyer.

I løpet av tre begivenhetsrike år mellom 1963 og 65, fant tre betydningsfulle titler veien til Old Trafford. Først sikret klubben seg FA-cupen, deretter ble Denis Law kåret til Europas beste fotballspiller, og så — viktigere enn alt annet, vant Matt Busby og laget hans tilbake ligatrofeet etter åtte lange år.

Men før noen i det hele tatt kunne begynne å snakke høyt om pokaler, måtte manager Matt Busby og hans kompanjong Jimmy Murphy, bygge opp et nytt lag. Ingen ukjent oppgave for den suksessrike duoen, som allerede hadde vært igjennom en tilsvarende prosess to ganger tidligere. Første gang da de kom til Old Trafford som managernoviser i 1945, og deretter med oppfølgeren – «the Busby Babes» – i 1954.

Arvtakerne til laget som ble utslettet i München i 1958, var nærmest blitt rasket sammen. Innsatsen denne gruppen la ned var intet mindre enn imponerende, selv om det nok kan hevdes at de profitterte på sympatibølgen som skyllet over landet. Men, uansett hvordan man velger å se det, var andreplass i ligaen i den første hele sesongen etter katastrofen i Sør-Tyskland, en formidabel prestasjon, langt i overkant av hva noen kunne ha forventet. Sånn sett, i forhold til lagets styrker og svakheter, var nok sjuendeplassen i 1959/60 mer i samsvar med hva som realistisk var lov å forvente av et ujevnt besatt mannskap.

Gjenoppbyggingen starter

Et sted måtte Busby begynne, men hvor? I Harry Gregg hadde han en solid mann mellom stengene, i Bill Foulkes en dominerende forsvarsskikkelse. Angrepsrekken, med spillere som Albert Quixall, Bobby Charlton og Dennis Viollet, var blant de mest fryktede i ligaen. Sistnevnte hadde satt klubbrekord med 32 ligamål da United endte på sjuendeplass i 1959/60.

Midtbanen derimot, var en sterkt svekket lagdel etter Wilf McGuinness‘ stygge benbrudd like før jul i 1959. Det ble reist tvil om hvorvidt den engelske landslagsspilleren noen gang ville bli i stand til å spille fotball igjen, så en erstatter måtte hentes inn så fort som mulig. En ballvinner, i stand til å stoppe motstanderne fra å trenge igjennom et forsvar som slapp inn alt for mange mål, sto i så måte øverst på prioriteringslisten.

Mannen ble funnet på The Hawthorns. West Bromwichs 26 år gamle Maurice Setters var kjent som en anvendelig, men knallhard spiller, og beryktet for sine sviende taklinger.
Tony Dunne, en ung back fra Dublin-klubben Shelbourne, var nestemann inn døren, men den unge iren, som senere skulle bli en av klubbens meritterte forsvarsspillere, ble enn så lenge regnet som en investering for fremtiden.

1960/61: Forsvarsproblemer

United fikk en stygg start på 1960/61 sesongen. 1-3 for Blackburn Rovers på Old Trafford i ligaåpningen og deretter 0-4 mot Everton på Goodison Park, var slett ikke bra. At laget revansjerte seg med samme sifre mot de blå scouserne en uke senere, var bare tilfredsstillende i øyeblikket. Riktignok scoret laget fortsatt flere mål enn de fleste, men som vanlig sviktet det bakover. Det hjalp ikke stort å knuse West Ham 6-1 den ene uken, når det fulgte tunge nederlag i de to påfølgende.

Busby ønsket seg en venstreback, men Tony Dunne var ennå for fersk til å bli kastet til løvene. Iren – og for den saks skyld alle klubbens unge talenter – trengte en spiller å se opp til, en som kunne ta seg av dem og motivere dem.

Kanskje fantes det en der ute som kunne fylle alle disse rollene? Matt Busby hadde en klar formening om hvem som kunne passe til beskrivelsen: Noel Cantwell, en stor og kraftig forsvarer, en ledertype og fast landslagsmann for Irland. Med 248 ligakamper for West Ham var han i tillegg proppfull av erfaring.

London-klubben forlangte 29.500 pund for å slippe sin krumtapp og Busby slo til. Snart ble den nær 29 år gamle forsvareren utnevnt til Uniteds klubbkaptein, lagets form kom seg, og resultatene likeså.

  • Bølgetopper og bølgedaler

Julaften 1960 ble Chelsea beseiret 2-1 på Stamford Bridge, og to dager senere hele 6-0 på Old Trafford. Kampen på nyttårsaften overgikk likevel alt: Manchester City ble rundspilt, ydmyket og sendt tilbake til Maine Road med utklassingssifrene 5-1.

Men, oppadstigende formkurve til tross; United-forsvaret klarte fortsatt ikke å skalke lukene. Akkurat det visste Sheffield Wednesday å dra fordel av bedre enn noen andre. De kom til Old Trafford for å spille Ligacup og scoret sju ganger(!) mot Uniteds to. Åtte uker senere holdt de på å gjenta målfesten, men tok da hensynsfullt foten av gasspedalen etter å ha sett United-keeper David Gaskell plukke fem baller ut av nettmaskene.

I ligaen endt sesongen som året før – på sjuendeplass – men hele 21 poeng bak de suverene dobbeltvinnerne fra Tottenham Hotspur.

1961/62: David Herd – goalgetter fra Arsenal

Sommeren 1961 dro Matt Busby på ny shoppingtur til London. Der hostet han opp £35.000 for å hente Arsenals storscorer, skotten David Herd, til Old Trafford.
Den 27 år gamle angrepsspilleren var faktisk oppvokst i Manchester, som sønn av City-spiller Alec Herd.

Pengene det hadde kostet å løse Herd ut fra Highbury, virket vel anvendt da han nettet tre ganger på sine tre første kamper. Likevel skulle det ta en tid før den nye mannen fant seg helt til rette. Men, da han først gjorde det, ble han til gjengjeld en av klubbens store goalgettere.

Bare få uker etter Herds ankomst, dukket en ukjent, sjenert og radmager 15-åring fra Belfast opp på Old Trafford. At han skulle bli en av tidenes største spillere var det ingen som visste på det tidspunktet. Gutten kalte seg George Best, og skulle med tiden vise seg å leve opp til sitt etternavn.

  • Storseire i skuffende sesong

1961/62 sesongen ble ellers en stor skuffelse; ja, 15. plassen var faktisk Uniteds svakeste siden opprykket i 1938. Bare i små glimt, som i 6-1-seieren over Blackburn Rovers, viste laget hva som bodde i det. 6-3 over Nottingham Forest var også overbevisende, mens 5-0 over Ipswich Town var direkte oppsiktsvekkende. Oppsiktsvekkende først og fremst fordi «traktorene» ble kåret til ligamestere *) tre uker senere – for øvrig i klubbens første sesong i øverste divisjon.

Mest oppmuntrende i en ellers svak sesong var innsatsen i FA-cupen, hvor Busby & co. spilte seg helt fram til semifinalen.

*) Ligamesternes sisteskanse, Roy Bailey, var far til senere United-keeper Gary Bailey.

1962/63: «Kongen» ankommer

Etter den svake 1961/62-sesongen bestemte Matt Busby seg for å intensivere jakten på nok en goalgetter. Dennis Viollet var blitt solgt til Stoke og laget hadde behov for en spisspartner for David Herd.

At Denis Law, den tidligere City-angriperen som nå spilte for Torino, mistrivdes i støvlelandet, var velkjent. Nå nektet han til og med å dra tilbake etter ferie hjemme i Britannia. Nyheten fikk Busby til å ta affære, men United-manageren ble møtt av rasende italienere. De simpelthen nektet å gi slipp på sin skotske utenlandsimport. Men så viftet Busby med rekordsummen £115.000, og floken løste seg.

12. juli 1962: DENIS LAW skriver under for United. Bak f.v. «ukjent», Jimmy Murphy og Matt Busby.

  • Nedrykksspøkelset truer

Radarparet Law/Herd ble en umiddelbar suksess. Herd scoret allerede etter to minutter i sesongpremieren mot West Brom, og Law fulgte opp med ny fulltreffer bare fem minutter senere. At gjestene kom tilbake og sikret det ene poenget, kunne ikke det skotske radarparet lastes for.

Dessverre skulle det vise seg at det unødvendige poengtapet bare var et varsel om hva som ventet. Med et mannskap spekket med stjernespillere, var det nok mange som forventet at resultatene ville komme av seg selv, og derfor ble sjokket desto større når sesongen utviklet seg i enda verre retning enn den foregående.

  • Fotballen snør ned

Lyspunkter, som 5-3 seieren borte mot ligamestrene Ipswich Town og 5-1 over Nottingham Forest på Old Trafford, ble satt i skyggen av fornedrende resultater som 2-5 hjemme mot Burnley og 2-6 mot Tottenham i London. Da var det kanskje like greit at «The Big Freeze», den hardeste vinteren i manns minne, slo til i romjulen. Britene snødde ned og skled på glatten, uke etter uke etter uke. Fotballspill var umulig. Kampprogrammet måtte innstilles på ubestemt tid.

  • Paddy fra Glasgow

Heldigvis lot ikke Matt Busby seg lamme av kuldesjokket. Isteden benyttet han den ufrivillige vinterpausen til å dra til hjembyen Glasgow. Der ble han enig med Celtic om kjøp av klubbens skotske landslagsspiller Patrick «Paddy» Crerand, en kreativ, pasningssikker spiller med stort overblikk. Han skrev under for United på dagen fem år etter München-ulykken, den 6. februar 1963.

Med Crerands inntreden steg forventningene til nye høyder da fotballen igjen begynte å rulle etter to måneders opphold. Men elendigheten fortsatte. Selv ikke den elegante skotten maktet å snu den trøstesløse trenden. Heller ikke Denis Laws scoringshumør hjalp stort. Hans hat-trick på Filbert Street fikk ikke annet enn akademisk interesse, for Leicester svarte med fire. Det var begravelsesstemning rundt Old Trafford; Manchester United sto i alvorlig fare for å rykke ned!

6. feb. 1963: PADDY CRERAND (foran t.v.) skriver under fra Celtic. Bak: Klubbsekretær Les Olive og ass.manager Jimmy Murphy. Foran (t.h.) Matt Busby.

  • Prima cupform

Pussig nok smittet ikke den elendige ligaformen over på prestasjonene i FA-cupen. Seire over Huddersfield, Aston Villa, Chelsea og Coventry, førte United til semifinalen for andre år på rad. Året før hadde laget måttet se seg slått av de senere dobbeltvinnerne fra Tottenham, men nå bød det seg en ny sjanse til å nå finalen, i så fall for første gang siden 1958.

2. divisjonsklubben Southampton var motstandere i et begredelig oppgjør på Villa Park. Foran 68.312 tilskuere gikk det pasninger i hytt, og pasninger i vær, men United var minst dårlige og fortjente finalebillettene etter Denis Laws fulltreffer halvveis ut i førsteomgangen.

  • Dramatisk ligainnspurt

Med FA-cupfinalen fire uker unna, ble nå alle krefter satt inn på å redde 1. divisjonskontrakten. Men kampprogrammet var knallhardt. Som følge av den to måneder lange vinterpausen måtte sju ligaomganger unnagjøres på 19 dager!

Den planlagte snuoperasjonen fikk en elendig start. Nederlag mot Sheffield Wednesday, Arsenal; ja, til og med mot nedrykksrivalene Birmingham City, bidro bare til ytterlig forverring av en allerede alvorlig situasjon. 1-0 seieren over Burnley på Turf Moor kom derfor som en gudesendt gave. Den blåste et ørlite snev av liv inn i håpet om fornyet kontrakt.

  • Skjebnemøte med naboen

Nå, med bare tre kamper igjen å gjøre det på, ventet skjebnemøte med Manchester City på Maine Road, et City-mannskap som var enda hardere ute å kjøre verre stilt enn sine byrivaler. Mens United hadde 31 poeng, hadde de lyseblå bare 30 – og attpå til bare to kamper igjen å spille.

Det så likevel særdeles stygt ut for rødtrøyene da City tok kommandoen fra start. De dominerte fullstendig og tok en ledelsen allerede før kampen var ti minutter gammel. 20 minutter senere doblet de sågar  til 2-0 – trodde alle. Men linjemannen hadde løftet flagget og «målet» ble annullert for en hårfin offside. Det var en avgjørelse som skulle få direkte betydning for utfallet av kampen – ja, kanskje for hele nedrykksstriden.

City fortsatte å presse på, men de hadde problemer med å finne åpninger i et forsvar som jobbet på høygir – og helt på grensen. United var skikkelig på hælene.
Idet kampen gikk inn i de siste fem minuttene var det intet som tydet på annet enn en velfortjent hjemmeseier og to uvurderlige City-poeng. Ja, de lyseblå var rett og slett i ferd med å sende sine gode naboer til 2. divisjon!

  • Straffespark!

Men så, fire minutter før slutt, skjedde noe som vanskelig kan karakteriseres som annet enn et mirakel. Citys David Wagstaffe valgte av en eller annen merkelig grunn å spille tilbake mot egen keeper.
Denis Law, som inntil da hadde vært usynlig, luktet lunten og stormet etter ballen. City-keeperen kom stormende i motsatt retning og stupte i beina på Law, som gikk rett i bakken. Dermed pekte dommeren ubønnhørlig på straffemerket!

Idet Albert Quixall gjorde seg klar, kunne man ha hørt en knappenål falle til gresset. Men Uniteds straffeeksekutør lot seg ikke affisere. Han løftet blikket, tok tilløp, og banket ballen kontant inn i nettmaskene. Plutselig var rollene byttet om. Nå var det United som hadde overtaket. Ja, det ene poenget var nesten jevngodt med fornyet kontrakt. I neste ligarunde ventet nemlig Leyton Orient, divisjonens desidert svakeste lag.

For City var poengtapet nærmest ensbetydende med farvel til 1. divisjon. Ikke til å undres over at United-fansen var i ekstase på Maine Road denne maikvelden for 40 år siden! Tre dager senere spikret United definitivt plassen med oppskriftsmessige 3-2 over London-klubben Leyton Orient. City derimot, tapte 6-1 for West Ham i hovedstaden, og sank som et blylodd.

  • Finaletriumf og vendepunkt

Lettet etter å ha overlevd den nervepirrende ligaavslutningen, kunne Matt Busbys mannskap endelig se fram mot sesongens siste kamp, FA-cupfinalen mot Leicester City. «The Foxes» hadde beseiret Liverpool i semifinalen, og, bedømt ut i fra ligaformen, var de også favoritter til å stikke av med cuptrofeet.

Men stikk i strid med de fleste forhåndstips, var det United som fremsto som det beste laget på Wembley. To mål av David Herd og ett av Denis Law, ble for sterk kost for Leicester, som bare klarte å kvittere én gang. United var FA-cupmestere for første gang siden 1948.

Følelsen av denne triumfen som «det store vendepunktet» skulle vise seg å stemme godt. En ny gullalder var like rundt hjørnet. Cupseieren betydde også at United igjen var klare for Europa. Riktignok ikke «den store» – Europacupen for serievinnere, men Cupvinnercupen var slett ingen dårlig erstatning.

1963/64: Fremgangen fortsetter

Med FA-cuptroféet i beltet var selvtilliten på topp foran den nye sesongen. Noe overraskende ble Johnny Giles solgt til Leeds like før sesongåpningen, mens Matt Busby for første gang på flere år unnlot å bruke sommeren til å hente inn noen store navn. I bakhånd hadde han nemlig George Best. Unggutten fra Belfast nærmet seg førsteelleveren med stormskritt.

Endelig skulle man igjen få oppleve en sesong med United kjempende i tetsjiktet. Riktignok ventet det mørbanking i Charity Shield-oppgjøret mot ligamesterne fra Everton, som rundspilte og ydmyket Matt Busbys gutter etter alle kunstens regler. 0-4 bar slett ikke bud om de helt store utsiktene.

Men, hevngjerrighet kan i visse tilfeller vise seg å være en vidunderlig egenskap. Det skulle Everton få merke 14 dager senere.

  • Revansjen

Da møttes de to klubbene igjen, denne gang på Old Trafford – og nå det gjaldt det ligapoeng. Gjestene var høyt oppe – men det var før kampen. 90 minutter senere var de «punch drunk». Da hadde de fått 1-5 plassert midt i sentrum av solar plexus.

Og United stormet videre. George Best fikk sin debut og bidro ikke akkurat til mindre blest rundt klubben. Publikumsfrieri og feiende frisk angrepsfotball ga riktignok ikke bestandig ønsket resultat, men enten det ble seier eller tap, var underholdningsfaktoren som regel skyhøy.

Fremgangen var påtagelig, og innsatsen ble til slutt belønnet med en 2. plass, fire poeng bak ligavinner Liverpool. Etter mange magre år var United tilbake for fullt.

  • Kalddusj i Lisboa

I FA-cupen var innsatsen igjen upåklagelig. United nådde semifinalen for tredje gang på rad, men måtte denne gang gi tapt for et West Ham-lag som vant 3-1 på Hillsborough. Heller ikke i Cupvinnercupen holdt det helt til mål, selv om det begynte bra da hollandske Willem II ble feid ut av turneringen med 7-2 sammenlagt.

Deretter led Tottenham samme skjebne med knepne 4-3; men så gikk det fryktelig galt – og det til tross for en aldeles strålende start. Et United-lag proppfullt av selvtillit, dro nemlig med seg en tilsynelatende trygg 4-1-ledelse til bortemøtet med Sporting Lisboa. For å gjøre en lang historie så kort som overhodet mulig: Portugiserne vant 5-0!

Uniteds juniorer derimot, lot seg ikke stoppe av noen. Med spillere som George Best, David Sadler, John Aston jr., Jimmy Rimmer og John Fitzpatrick på laget, vant klubben FA Youth Cup for sjette gang, den første siden 1957.

1964/65: Historiens jevneste tittelkappløp

Med ambisjoner om å ta det siste ligasteget helt til topps, kom United etter hvert i siget etter en noe trang start. Bare Leeds klarte å holde følge, og det gjorde de til gagns. I et av historiens jevneste tittelkappløp kjempet de to tetklubbene side om side til siste slutt og endte opp med helt lik poengsum.

Uniteds bedre målkvotient ble til syvende og sist avgjørende for utfallet i det som ble en hevnens stund for rødtrøyer som hadde måttet gi tapt for nettopp Leeds etter omkamp i FA-cupens semifinale.

Men viktigst av alt: syv sesonger etter at Europacupdrømmen var blitt lagt i aske på flyplassen i München, var Manchester United igjen kvalifisert for «den store» Europacupen.

LIGAVINNERE 1964/65. Bak f.v.: Jack Crompton (trener), Bill Foulkes, David Sadler, Pat Dunne, Shay Brennan, Graham Moore, Paddy Crerand, Noel Cantwell, Matt Busby (manager). F.v.: John Connelly, Nobby Stiles, Bobby Charlton, Denis Law, Tony Dunne, David Herd, George Best.

  • Svensk motstand i Messebycupen

I mellomtiden måtte klubben nøye seg med deltakelse i Messebycupen, forløperen til UEFA-cupen og senere Europa League. Her skulle United, for første gang i obligatorisk oppgjør, opp mot et nordisk klubblag.
Svenske Djurgårdens IF gjorde sine saker bra og holdt sine gjester til 1-1 i Stockholm, men var sjanseløse da United slo til og vant 6-1 i det påfølgende returmøtet i Manchester.

Deretter ble Borussia Dortmund beseiret 6-1 i Tyskland(!) og 4-1 hjemme, Everton (1-1 og 2-1), og Racing Strasbourg (0-0 og 5-0).

  • Bare nesten …

I semifinalen viste imidlertid ungarske Ferencváros seg et lite hakk mer effektivt enn Matt Busbys lag. United vant først 3-2 på Old Trafford, men tapte deretter 0-1 i Budapest, i en kamp Paddy Crerand opplevde å bli utvist sammen med en ungarer. Bortemålsregelen var ennå noen år unna, så ti dager senere – 16. juni(!) måtte lagene ut i omkamp. Den ble etter trekning spilt på Ferencváros’ hjemmebane og endte med et bittert nederlag etter 2-1-seier til magyarene.

Hopp videre:

1878-00: Tung start
1900-09: Nytt navn og første troféer
1910-19: Old Trafford, nytt trofé – og verdenskrig
1920-29: De (ikke bare) glade 20-årene
1930-39: På kanten av stupet
1940-49: Old Trafford i ruiner
1950-55: Busby Babes-epoken innledes
1956-59:  Fra triumf til katastrofe
————–
1966-69: Europa erobres!
1970-74: Fra seierssødme til gravøl
1975-77:  Fra FA-cuptriumf til sparken
1977-81: Fra champagne til vørterøl
1981-83: Atkinson kommer feiende
1983-86:  Oppkjøpstrusler og avskjed
1986-90: Fergie kommer, ser og vinner
1990-93: CHAMPIONS!
1993-96: Fra Dobbel til Dobbel-Dobbel
1996-99:  Europa erobres på ny!
1999-2003: Tre, to, en, null … og nytt gull!
2003-06:  Tørke, men nytt fundament legges
2006-09: Tilbake til toppen
2009-13: Jubel og fortvilelse – Fergies siste år
2013-16: Tre managere, tre tunge år
2016- : Ny sjef, nye troféer


Tilbake til forsiden