To ligagull, og verden lå åpen for Uniteds unge, spennende mannskap. Duncan Edwards, Liam Whelan, Eddie Colman og alle de andre. En mellomlanding i München etter europacuptriumf i Beograd skulle imidlertid forandre hele klubben.

Forrige kapittel: 1950-55: Busby Babes-epoken innledes

UNITED I LIGA OG CUP:

  • 1955/56 1. div.-vinnere; FAC 3
    1956/57 1. div.-vinnere; FAC Tapt finale; E-cup SF
    1957/58 1. div. nr. 9; FAC Tapt finale; E-cup SF
    1958/59 1. div. nr. 2; FAC 3
    1959/60 1. div. nr. 7; FAC 5

Men aller først: Det unge United-laget hadde i de par siste sesongene gitt klart bud om at noe stort var på gang. Heretter skulle øyriket virkelig få opp øynene for den jobben Matt Busby og Jimmy Murphy hadde lagt ned på Old Trafford.

Snittsalder på 22 år

Det lystcruiset Busbys unge mannskap satte ut på i august 1955 hadde ingen sett maken til før. Likevel, sesongstarten var ikke på noen måte eksepsjonell. Tre tap, alle borte, på de åtte første kampene, fikk folket til å tone ned forventningene. Men, siden det bare ble fire tap til gjennom hele sesongen, og United gikk  ubeseiret hjemme på Old Trafford, ble ligaen vunnet med overlegne 11 poeng. Dette var den største seiersmarginen som var blitt registrert på 59 år.

At United dermed tangerte rekorden er én ting. Enda mer spesielt var det at alle ligamesterne, bortsett fra tre mann — Ray Wood, Tommy Taylor og Johnny Berry, var blitt alet opp i klubben.
I forhold til laget som gikk til topps fire år tidligere, var Berry og Roger Byrne de eneste som var igjen. Og, siden lagets gjennomsnittsalder bare var 22 år, er Manchester United anno 1956 trolig også tidenes yngste ligamestere.

 Geoffrey Greene skriver i «There’s only one United»:

– Kampen som snudde sesongen i Uniteds favør var 2-1-gevinsten over Sunderland den 3. desember. Seieren sendte klubben til tabelltoppen, og deretter tapte de bare to kamper.

Etterlengtet derby-seier

For den røde delen av Manchester betydde 1955/56-sesongen også en etterlengtet seier over den blå naboen. Etter ni strake derbyoppgjør uten seier, inkludert hele seks tap, kunne man på selveste nyttårsaften omsider igjen juble over en deilig seier — den første siden september 1951.

Tommy Taylor og Dennis Viollet signerte Uniteds mål i 2-1-seieren som ble overvært av hele 60.956 betalende tilskuere. Dette var det høyeste fremmøtet på Old Trafford siden 1936/37.

Enda flere dukket opp til «ligafinalen» mot Blackpool den 7. april. Der fikk 62.277 smånervøse fans se gjestene gå til pause med 1-0-ledelse. Skulle United få sitt første hjemmetap på ett år? Nei da. I andre omgang sørget Berry og Taylor for hvert sitt mål og to nye poeng, og dermed var det hele avgjort. Verken Blackpool eller Wolves utgjorde lenger noen trussel for Matt Busbys lag.

Ligavinnerne 1955/56

Busbys visjon

United-manager hadde vyer. Der gamle og konservative menn i Fotballigaen satt med skylappene på og holdningen om at England var best i alt, løftet Busby blikket og så til utlandet. Han ønsket å prøve laget sitt mot de beste klubbene på kontinentet, og anså kamper mot disse som  viktige for Uniteds og engelsk fotballs utvikling.

Sjansen bød seg da klubben mottok en henvendelse fra UEFA, der de nybakte engelske mesterne ble invitert til å ta del i den europeiske serievinnercupen. Nyvinningen var blitt introdusert et år tidligere og var åpen for serievinnerne fra alle organisasjonens medlemsland.

«Nei!», fra Ligaen

Som ventet takket Busby for invitasjonen med et entusiastisk ja, men så satte Ligaen, ved sin leder Alan Hardaker, foten ned. United fikk rett og slett forbud mot å ta del i turneringen.
Men Busby ga seg ikke. Irritert argumenterte han overfor fotballforbundets høye herrer, og minnet dem på at «fotball er nå en verdenssport. Den tilhørerer ikke lenger kun England og Skottland».

I «Soccer at the top» forteller Busby at United etter hvert fikk et lunkent svar tilbake fra London om at tillatelse til deltakelse var blitt innvilget, men at klubben ikke kunne forvente noen fordeler eller støtte fra forbundshold.

Nytt ligatrofé

I 1956/57-sesongen vant United ligaen for andre året på rad. Klubben spilte seg også til finalen i FA-cupen, der en dommerbrøler det snakkes om den dag i dag sannsynligvis snøt United for århundrets første «The Double». Europacupsesongen tok slutt i semifinalen, mens juniorlaget vant FA Youth Cup for femte sesong på rad.

Solide på fremmed gress

Hjemme på Old Trafford var ikke United like overlegne som sist. I 1955/56 hadde de gått ubeseiret gjennom sesongen på eget gress, mens de nå røk på nederlag mot Bolton, Blackpool og Everton.

På bortebane derimot, var laget så sterkt at det mer enn kompenserte for svakhetene hjemme. Ved oppsummeringen på slutten av sesongen, viste det seg nemlig at poengfangsten var enda bedre enn året før. Men, den viste også at Tottenham (som fire år senere skulle sikre seg «The Double») hadde noe på gang. Londonerne hadde holdt godt følge gjennom hele sesongen, og klart uavgjort i de to innbyrdesoppgjørene. Til slutt havnet de «bare» seks poeng bak ligamesterne.

United avsluttet ligasesongen med seks seire og to uavgjorte. Liam Whelan, som sesongen før hadde konkurrert med John Doherty og Jackie Blanchflower, hadde nå kapret den ene plassen som indreløper. Fra posisjonen til venstre for senterløper Taylor, scoret ballsikre og effektive Whelan 26 mål på 39 kamper. Med det ble han klubbens toppscorer foran Taylor (22) og indreløperkollega Dennis Viollet (16).

OLD TRAFFORD, 22. sep. 1956: Liam Whelan (8) scorer ett av Uniteds mål i 2-0-seieren over City. Dennis Viollet scoret det andre.

To ferske fjes

United-laget som nå hadde forsvart sitt mesterskap, var nesten identisk med vinnerlaget fra året før. Unntakene var et par særdeles lovende juniorer ved navn Wilf McGuinness og Bobby Charlton, som begge hadde spilt nok kamper til å bli tildelt vinnermedaljer. McGuinness var så uheldig at han spilte i samme posisjon som den store Duncan Edwards. En gang sa han dette i et intervju med US:

– Jeg innså ganske tidlig at jeg aldri ville klare å skyve ham ut av laget. Men jeg tenkte som så at «om jeg bare spiller godt nok, så kan jeg kanskje få plassen hans allikevel. Han er jo så god at han kan spille overalt».

Veien mot Wembley

I FA-cupen nådde United finalen for første gang siden triumfen i 1948. Hartlepool ble slått 4-3 i en vrien bortekamp i første hinder. Liam Whelan scoret to av målene, og gjentok deretter bedriften da Wrexham ble nedsablet 5-0 i 4. runde. Edwards scoret så kampens eneste mål da Everton ble eliminert i Uniteds eneste hjemmekamp på veien mot Wembley.

Bournemouth ble deretter slått 2-1 borte i kvartfinalen, takket være to fulltreffere av Berry. Sammen med Charlton fant samme mann også nettmaskene i 2-0-seieren over Birmingham i semifinalen på Hillsborough.

Omstridt Wembley-nederlag

Finalen mot Aston Villa skulle bli en av de mest omstridte i FA-cupens historie. Om det ikke hadde vært for dommer Frank Coultas og Villas Peter McParland, er de fleste som overvar oppgjøret skjønt enige om at United ville ha avsluttet kampen som århundrets første Double-vinnere. Slik skulle det altså ikke gå.

Knock-out på Wood

Dramaet startet etter bare seks minutters spill. Da plantet McParland med stor kraft skulderen i fjeset på United-keeper Wood, som ble liggende bevisstløs igjen. Overfallet skjedde åpenbart med fullt overlegg, og det i en tid da det ikke fantes reserver. United ble med andre ord tvunget til å fullføre resten av kampen med ti mann.

Mens stopper Jackie Blachflower måtte ta over jobben mellom stengene, ble Edwards og Whelan trukket ned for å dekke opp i henholdsvis forsvar og på midtbane.

Til tross for undertall og omkalfatring, viste United seg som det beste laget. Mange var også av den oppfatning at Charlton ble snytt for straffe da han ble lagt i bakken.

RAY WOOD ligger nede med brukket kinnbein, mens dommer Coultas virker mest bekymret for overfallsmannen, senere tomålsscorer Peter McParlane. United-spillerne ellers: Fra venstre: Kaptein Roger Byrne, Jackie Blanchflower, Duncan Edwards og Bill Foulkes.

Med brukket kinnbein kom en døsig og heroisk Wood tilbake på banen for å spille  høyreving(!) i omgangens ti siste minutter. I hans tilstand var det naturlig nok særdeles vanskelig å få utrettet noe som helst, så i bunn og grunn var han lite annet enn tilskuer å regne. Han ble derfor holdt tilbake da lagkameratene etter hvert ble sendt utpå igjen etter pausen.

McParland heller salt i såret

Halvveis ut i 2. omgang var den tidligere nevnte McParland frempå igjen, men denne gang med en fin nikk som sendte Villa i ledelsene. Og ikke nok med det: samme mann, som for lengst skulle ha vært utvist, doblet ledelsen bare fem minutter senere – og det med en scoring som skulle ha vært annullert for en soleklar offside!

Tommy Taylor reduserte med syv minutter igjen på kampuret, og Ray Wood ble satt innpå igjen, nå mellom stengene slik at laget kunne avslutte kampen med ti utespillere. Men det var for sent. Da skandaledommer Coultas blåste av måtte United-spillerne resignert innse at de hadde tapt det som står igjen som en av FA-cupens mest kontroversielle finaler.

Drømmestart i Europa

Som første engelske klubb entret United i 1956 den europeiske serievinnercupen. Siden klubben var nykommer i den bare ett år gamle turneringen, måtte de først ut i kvalifiserende runde, med dobbeltoppgjør mot belgiske Anderlecht.

2-0 borte var et fint utgangspunkt foran returen på Maine Road (United måtte benytte Citys hjemmearena fordi det ennå ikke var blitt installert flomlys på Old Trafford), og enda bedre skulle det bli:

Gjestene ble rundspilt og nedsablet etter alle kunstens regler, og fikk ikke fred før scoringstavlen viste: Manchester United 10-0 Anderlecht!
Viollet (4), Taylor (3), Whelan (2) og Berry (1) scoret målene i det som ble registrert som Uniteds største seier i obligatorisk kamp. Rekorden gjelder fortsatt.

«To minutter før slutt, på stillingen 10-0, ser jeg Eddie Colman i fullt firsprang. Han løp som om det sto om livet – for å ta et innkast!»
- Matt Busby

Matt Busby beskriver litt av det som skjedde denne høyst uvanlige septemberkvelden på Moss Side:

– To minutter før slutt, på stillingen 10-0, ser jeg Eddie Colman i fullt firsprang. Han løp som om det sto om livet – for å ta et innkast! For meg står det igjen som symbol på lagets innsats den kvelden.

Busby skriver også om spilleren han mente var banens beste.

– David Pegg på venstrevingen var helt vill den kvelden. Han var arkitekten bak syv eller åtte mål, og mot slutten prøvde hele laget å få Pegg på scoringslisten. Han klarte det aldri, men fòr en kamp!

Med 12-0 sammenlagt tok altså United sine første skritt i europeisk cup-sammenheng. Det første skritt på veien mot det trofeet som etter mye strev og motgang ble løftet i 1968, men som nesten kom innen rekkevidde allerede på første forsøk.

Stoppet i semien

Etter triumfen mot Anderlecht, sto Borussia Dortmund (3-2) og Athletic fra Bilbao (6-5) for tur. Men så ventet de regjerende mesterne, stjernegalleriet fra mektige Real Madrid, i semifinalen. 

Mens Uniteds lag ikke hadde kostet mer enn de drøye £50.000 som Busby la ut for Tommy Taylor, Johnny Berry og Ray Wood, kostet bare Madrids angrep, med Raymond Kopa (Frankrike) og Alfredo Di Stéfano (Argentina) som de største stjernene, hele £250.000. Det var en enorm sum på 1950-tallet.

OLD TRAFFORD, 25. april 1957: Ray Wood i full strekk i hjemmemøtet med Real Madrid.

– Jeg har aldri i hele mitt liv opplevd maken til lydvolum, sa kaptein Bill Foulkes, da han senere forsøkte å beskrive møtet med Reals stjernegalleri foran 135.000 elleville spanjoler på Bernabéu.
Unge og uerfarne rødtrøyer tapte semifinalens første møte med 3-1, men ble senere hyllet som helter da de holdt Madrid-laget til 2-2 i Manchester. 3-5 sammenlagt ble ansett som meget godkjent mot klubben som skulle gå til topps fem sesonger på rad.

Sesongen da alt raste sammen

Etter to ligagull på rad satset Busby og Murphy målbevisst for å sikre United ligatrofeet for tredje gang på rad. I tillegg hadde duoen selvsagt ambisjoner om å vinne serievinnercupen.

For tredje sesong i strekk ble det ansett som unødvendig å foreta større endringer på laget. Jackie Blachflower var imidlertid tilbake i gammel form og knivet nå med Mark Jones om plassen som lagets senterhalf, mens unge Albert Scanlon hadde vist potensial til å gi David Pegg kamp om posisjonen som ytre-venstre.
På motsatt kant var Kenny Morgans et spennende nytt produkt, og midtveis i sesongen overtok nyinnkjøpte Harry Gregg målvaktspliktene fra Ray Wood.

Aller viktigst var det likevel at Uniteds feiende, flotte publikumsfrieri fortsatte med uforminsket styrke.

Nimåls-thriller på Highbury

Kampen som skulle vise seg å bli Busby Babes’ siste på britisk jord, mot Arsenal på Highbury den 1. februar, går for å være en av de beste fotballkamper som har blitt spilt. Den fikk imidlertid en dramatisk opptakt da styremedlem George Whittaker, om morgenen ble funnet død på Uniteds hotell i London.

Så snart kampen var igang viste det seg imidlertid at spillerne hadde ristet av seg sjokket. De storspilte og tok ledelsen 3-0 før pause etter mål av Edwards, Taylor og Charlton. Da så det første kvarteret av annen omgang forløp uten flere scoringer, så det ut til å gå mot en klar seier til Matt Busbys lag.

Men så, plutselig, smalt det fra The Gunners’ kanoner, og mindre enn tre minutter senere sto lagene likt – 3-3!

Mens andre lag hadde raknet etter en tilsvarende smell, viste United-spillerne enorm karakter. De ristet av seg dagens andre sjokk og svarte med scoringer av Viollet og Taylor. Og 5-3 ble for mye for Arsenal å ta igjen. Riktignok satte de inn kampens niende mål helt på tampen, men nærmere enn 5-4 kom de ikke.

I et avisreferat dagen etter sto det:

– De som strømmet ut av Highburys porter den kvelden visste at de hadde vært vitner til noe stort.

Beograd og München

Fire dager etter oppvisningen på Highbury: Et sterkt 3-3-resultat mot Røde Stjerne i Beograd, sendte United til europacupens semifinale etter 5-4-seier sammenlagt. Bobby Charlton scoret to av målene og var kampens store spiller i den jugoslaviske hovedstaden, hvor United stilte med samme mannskap som mot Arsenal: Gregg; Foulkes, Byrne; Colman, Jones, Edwards; Morgans, Charlton, Taylor, Viollet, Scanlon.

I løpet av sekunder ettermiddagen 6. februar 1958 lå manager Matt Busbys 13 år med beinhard jobb igjen som aske på rullebanen i München.

Dagen etter matchen i Beograd, ettermiddagen torsdag 6. februar 1958, gikk alt galt. På vei hjem til Manchester, etter mellomlanding i München og fylling av drivstoff, krasjet flyet under et mislykket forsøk på å ta av. 

Tett snødrev hadde gjort flyforholdene ekstremt vanskelige. Etter to mislykkede forsøk, beordret kaptein James Thain passasjerer og øvrig besetning ut av flyet og tilbake til terminalen. Imens ble det lett med lys og lykte etter en forklaring på hvorfor en av motorene ikke hadde avgitt tilstrekkelig med kraft til å kunne løfte Elizabethan-maskinen.

Da ingen feil ble funnet, ble de ventende bedt om å gå tilbake ombord, og snart ble det gitt ordre om et tredje forsøk på å få flyet i luften.
Det skulle altså vise seg fatalt. Flyet klarte fortsatt ikke å lette, men nå var farten nedover rullebanen blitt så høy at det var for sent å stanse.

Så smeller det

Klokken var fire minutter over tre på ettermiddagen da den løpske maskinen endte sin ferd ved å krasje inn i et gjerde, mens den ene vingen ble revet av i møte med en tilstøtende bygning.

23 omkomne

Roger Byrne, Geoff Bent, Eddie Colman, Mark Jones, David Pegg, Tommy Taylor og Liam Whelan ble alle drept. Det samme gjaldt klubbsekretær Walter Crickmer, trenerne Tom Curry og Bert Whalley og ytterligere tolv passasjerer, for det meste pressefolk.

Men det var også en United-supporter blant de omkomne, Willie Satinoff. Han var en nær venn av Matt Busby og bestandig med når United dro utenlands for å spille europacupfotball. Men Satinoff var mer enn en fan og nær venn av sjefen. Han var også mannen som etter alt å dømme ville ha overtatt den ledige plassen i klubbstyret etter den avdøde George Whittaker. Whittaker ble for øvrig begravet samme dag som kampen i Beograd, noe som medførte at ingen fra klubbens styre var med på turen til Jugoslavia. Isteden ble den trolig påtroppende Willie Satinoff gitt oppgaven med å representere styret.

Spillerne som omkom. F.v.: Roger Byrne, Geoff Bent, Liam Whelan, Duncan Edwards, Eddie Colman, Mark Jones, Tommy Taylor og David Pegg.

Edwards sovner inn

21. februar, 15 dager etter katastrofen, ebbet også Duncan Edwards’ liv ut. «The Man Boy» hadde kjempet en tapper, men til syvende og sist en forgjeves, kamp mot omfattende skader. Dermed ble han det åttende og siste spillerofferet i München.
Samtidig var Johnny Berry og Jack Blanchflower så hardt skadet at de måtte gi opp alt håp om å fortsette sine fotballkarrierer.

Matt Busby var en av dem som var hardest rammet og lå i flere uker på overvåkingen med punktert lunge, og flere brukne bein i kroppen. I «Soccer at the Top» skriver Busby om de verste minuttene i sitt og sin kone, Jeans liv, da han noen dager senere var frisk nok til å få besøk.

«Jeg ramset opp navn etter navn, og Jean nikket eller ristet på hodet for å indikere om de levde eller var døde. Etter det ville jeg bare dø.»
- Matt Busby

– Ingen hadde fortalt meg omfanget av det som hadde skjedd, og det var heller ikke meningen, siden jeg var så dårlig. Men etter hvert måtte jeg bare vite. Jeg ramset opp navn etter navn, og Jean nikket eller ristet på hodet for å indikere om de levde eller var døde. Etter det ville jeg bare dø.

Men Matt Busbys trofaste kone fikk overbevist sin mann om at han hadde en oppgave også framover. Hva med fostersønner som fortsatt var igjen? Hva med minnet om dem som var falt bort?

– Fra det øyeblikket ville jeg heller leve, skriver Busby.

Fra Milano og tilbake til Wembley

Den oppsatte ligakampen mot Wolverhampton den 8. februar ble naturligvis utsatt. Den første kampen etter München ble dermed FA-cupens 5. rundeoppgjør mot Sheffield Wednesday hjemme på Old Trafford den 19. februar, bare 13 dager etter ulykken.

Der, på en bølge av følelser, feide «nye» United over sine gjester og avanserte til kvartfinalen etter en overbevisende 3-0-seier. En av mange debutanter, den 20 år gamle Shay Brennan, scoret to, mens Alex Dawson, to dager unna sin 18-årsdag, sørget for den tredje.

«Det var en seier på ren og skjær vilje. Hele stadion løftet laget fram. Stakkars Wednesday hadde ikke en sjanse.»
- Wilf McGuinness

Wilf McGuinness sa dette til U-S da han ble bedt om å beskrive følelsene rundt oppgjøret denne dagen:

– Det var en seier på ren og skjær vilje. Hele stadion løftet laget fram. Stakkars Wednesday hadde ikke en sjanse.

– Keep the flag flying, Jimmy!

Det var et tilsvarende magisk løft som ga United 2-1-seier over AC Milan i første semifinale i serievinnercupen. I Busbys fravær ble det opp til ham å ledet laget mot de italienske mesterne. Selv hadde Murphy sluppet unna München-tragedien fordi han, i tillegg til sin jobb på Old Trafford, også var landslagssjef for Wales. Og, siden waliserne hadde landskamp samtidig som United var opptatt med europacupspill i Beograd, var han blitt værende hjemme.

Så snart Murphy fikk vite hva som hadde skjedd, dro han sporenstreks til München.

– Keep the flag flying, Jimmy, sa Busby til ham fra sykesengen, og det gjorde assistenten med bravur.

Riktignok røk laget hans ut av Europa etter 0-4 i Milano, mens det i ligaen bare ble én seier i løpet av sesongens 14 resterende kamper etter ulykken.

Murphys cupmirakel

I FA-cupen derimot, tok Murphy sitt unge, og nærmest sammenraskede, mannskap helt til finalen. Med tanke på at et helt lag praktisk talt var blitt utslettet noen måneder tidligere, var det en fantastisk prestasjon å styre Manchester United hele veien til Wembley.

Kun Bill Foulkes og Bobby Charlton var igjen fra finalelaget året før, og når Uniteds lag for øvrig besto av reserver og juniorer, og noen få innhentede nødløsninger utenfra, var Bolton naturligvis storfavoritter.

En av de som var blitt hentet utenfra umiddelbart etter ulykken, og som nå løp ut på Wembley, var Stan Crowther, en 22-år gammel midtbanespiller som året før hadde spilt for Villa-laget som beseiret nettopp United i 57-finalen. En annen som nå trakk i rødt, var Blackpool-veteranen Ernie Taylor. Begge disse to forlot for øvrig Old Trafford før året var omme.

Støttet av krykker fant også Matt Busby veien til Wembley denne maidagen, men siden han fortsatt var sykemeldt, var det Murphy som ledet laget fra sidelinjen.

En sykemeldt Matt Busby sammen med Jimmy Murphy på Wembley.

United med folket på sin side

Det er ingen tvil om at United hadde hele folkets sympati denne lørdagsettermiddagen i Nord-London. Det kunne imidlertid ikke Bolton ta videre hensyn til. Lagets store stjerne, Nat Lofthouse, gjorde det i hvert fall ikke. Han sørget for å sende Bolton i ledelsen før finalen var tre minutter gammel, og fulgte opp med nummer to ti minutter etter pause. Den siste like etter at Charlton hadde sendt ballen i stolpen på motsatt side av banen.

At Lofthouses første mål ble godkjent var ikke mer enn rett og riktig, men det andre? Det var en feilvurdering av dimensjoner. Vel, i alle fall etter dagens standard, men selv den gang, i 1958, ble scoringen gjenstand for heftig diskusjon.

United-keeper Harry Gregg syntes å ha kontroll, men så kom store, sterke Lofthouse dundrende til og dyttet både mann og ball over streken.

Tapte for et bedre lag

Gregg trengte lengre tids behandling etter angrepet, men dommer Jim Sherlock hadde ingen problemer med å blåse for scoring og peke mot midtstreken.
Boltons 2-0-seier var det likevel ingenting å si på, for selv om det urutinerte United-mannskapet spilte seg til noen sjanser, var de i realiteten nest best fra start til mål. Med dette nederlaget ble Manchester United samtidig den første klubben i det 20. århundre som tapte FA-cupfinalen to år på rad.

Den lange veien tilbake

Nå begynte for alvor den tunge jobben med å bygge Manchester United opp igjen. Gregg, Foulkes og Charlton fikk følge av unge gutter som McGuinness, Fred Goodwin, Ron Cope og Joe Carolan. Reservelagsspiller Ian Greaves fikk spille mer eller mindre fast, og i tillegg kjøpte Busby unge Albert Quixall for rekordsummen 45.000 fra Sheffield Wednesday.

Uniteds klarte å kapre andreplassen den sesongen var mildt sagt imponerende, men dessverre ga prestasjonen på en måte et falskt bilde av den egentlige situasjonen. Det skulle nemlig gå lang, lang tid med «post München-problemer» før klubben omsider fant seg selv igjen.

Ligaen stiller seg på bakbeina – igjen!

Det som ikke er så kjent fra denne tiden er at United egentlig skulle ha spilt serievinnercup denne sesongen. Som en gest etter ulykken, inviterte nemlig UEFA United til å ta del. Og klubben takket ja. Fra Uniteds side var alt klappet og klart for Europacup-spill for tredje året på rad. Publikum gledet seg, spillerne gledet seg, og ikke minst så Matt Busby fram til å gjøre et nytt forsøk på å erobre det store europeiske trofeet.

Men så kom Fotballigaen på banen og sa kategorisk nei! De nektet rett og slett United å ta del i turneringen. Årsak? United hadde ikke vunnet ligaen!

Hopp videre:

1878-00: Tung start
1900-09: Nytt navn og første troféer
1910-19: Old Trafford, nytt trofé – og verdenskrig
1920-29: De (ikke bare) glade 20-årene
1930-39: På kanten av stupet
1940-49: Old Trafford i ruiner
1950-55: Busby Babes-epoken innledes
————–
1960-65: Fra nesten-nedrykk til ligagull
1966-69: Europa erobres!
1970-74: Fra seierssødme til gravøl
1975-77:  Fra FA-cuptriumf til sparken
1977-81: Fra champagne til vørterøl
1981-83: Atkinson kommer feiende
1983-86:  Oppkjøpstrusler og avskjed
1986-90: Fergie kommer, ser og vinner
1990-93: CHAMPIONS!
1993-96: Fra Dobbel til Dobbel-Dobbel
1996-99:  Europa erobres på ny!
1999-2003: Tre, to, en, null … og nytt gull!
2003-06:  Tørke, men nytt fundament legges
2006-09: Tilbake til toppen
2009-13: Jubel og fortvilelse – Fergies siste år
2013-16: Tre managere, tre tunge år
2016- : Ny sjef, nye troféer


Tilbake til forsiden