På 1950-tallet startet Matt Busby byggingen av det mange mener ville blitt verdens beste klubblag. Det unge laget fikk kjælenavnet «Busby Babes» og tok England med storm. Men, akkurat idet det unge mannskapet syntes modent nok til å erobre Europa, ville skjebnen det annerledes.

Forrige kapittel: 1940-49: Old Trafford i ruiner

UNITED I LIGA OG CUP:

  • 1950/51 1. div. nr. 2; FAC KvF
    1951/52 1. div.-vinnere; FAC 3
    1952/53 1. div. nr. 8; FAC 5
    1953/54 1. div. nr. 4; FAC 3
    1954/55 1. div. nr. 5; FAC 4

Ved innledningen til 1950-tallet var Matt Busbys første storlag med Johnny Carey, Jimmy Delaney, Stan Pearson, Jack Rowley og de andre fortsatt i full sving. Slutten av førtiårene hadde gitt andreplass tre sesonger på rad, og United-fansen begynte å lure hvor lenge de måtte vente. Det hadde tross alt gått generasjoner siden 1911, året da klubben vant sitt andre og foreløpig siste ligamesterskap.

Adiós, Manchester; ¡hola, Bogotá

1950/51-sesongen så to vesentlige endringer i Uniteds lagoppstilling: Jack Crompton så keeperplassen glippe til den nyinnkjøpte Reg Allen, en 31 år gammel londoner som ble verdens dyreste målvakt da han ble hentet fra Queens Park Rangers for £11.000; og: Charlie Mitten valgte å forlate United til fordel for den colombianske hovedstadsklubben Independiente Santa Fé.  Det ble det bråk av, i den grad at Mitten brøt sine bånd til klubb, land og UEFA. Det kan du lese litt mer om her.

Nok en andreplass

Om avslutningen på 1949/50-sesongen hadde vært skuffende, ble slutten på 1950/51 direkte imponerende. Fra nyttår og ut sesongen vant United 14 av 17 ligakamper, hvorav bare én endte med nederlag. Likevel holdt det bare til andreplass — den fjerde på fem sesonger! Nå begynte tvilen å melde seg for alvor. Skulle Manchester United aldri klare å klatre helt til topps?

Spillernes alder talte imot, for Matt Busbys første storlag, det han bokstavelig talt hadde bygd opp med to tomme hender, hadde etter hvert nådd en gjennomsnittsalder på nesten 30 år. Mitten, Delaney og Johnny Morris var borte, men nøkkelspillere som Carey, Chilton, Pearson, Rowley og Allen hadde alle passert 32.

Spøkelsene begraves

Heldigvis, skulle det vise seg, var det fortsatt krefter igjen i veterangjengen. I tillegg hadde Matt Busby forsiktig, men gradvis og målbevisst, innledet den etterlengtede, og akk så nødvendige, foryngelsesprosessen.

Foran 1951/52-sesongen punget han ut med £15.000 for Birminghams høyreving Johnny Berry, og midtveis i sesongen satte han inn den helt ferske og uprøvde Roger Byrne i rollen som venstreback (og innimellom som venstreving). Disse to blåste frisk pust inn i et aldrende lag, og skulle vise seg gull verdt — bokstavelig talt.

United vant ligaen med fire poengs forsprang til London-duoen Tottenham og Arsenal, og den røde delen av Manchester kunne omsider juble over et etterlengtet og velfortjent mesterskap.

Manchester Uniteds liga- og Charity-vinnere 1952.

– Aldri mer!

Med denne triumfen kunne minnene om de mange andreplassene omsider begraves, og det samme kunne spøkelsene etter ligavinnerne i 1911.
Den lange ventetiden hadde riktignok inkludert til sammen tolv sesonger med fotballstans i forbindelse med to verdenskriger, men 41 år var uansett lang tid. Fra Manchester United-hold ble det sverget på at noe lignende aldri skulle skje igjen.

Jack Rowley sto igjen som lagets toppscorer etter sine imponerende 30 mål på 40 kamper, og i tillegg hadde den tidligere Bradford-vingen Jack Downie gitt valuta for de £18.000 som i 1949 hadde gjort ham til tidenes dyreste United-spiller. Downie fikk bare fem år på Old Trafford, men han var en viktig brikke på veien mot mesterskapstriumfen i 1951/52.

Tid for utskiftninger

Få, om noen, ville våget å gjøre det Matt Busby gjorde etter suksessen. Til mangt et hevet øyenbryn og kritiske røster som mente at manageren var i ferd med å bomme stygt, begynte han å «rive i stykker» sitt mesterlag.

Særlige midler til spillerkjøp fantes ikke, men Busby og hans assistent Jimmy Murphy hadde en klar plan. Og best av alt: bak kulissene hadde de for lengst begynt å sette den ut i livet. Unge spillere ble avlet opp og forsiktig testet med tanke på å fylle hullene etter rutinerte landslagsspillere.

I ettertid var Matt Busby den første til å innrømme at det ikke var noen lett beslutning å bytte ut et lag som så lenge hadde kjempet og omsider nådd sitt mål. I sin bok «Soccer at the Top» skriver han:

– Tiden for utskiftninger måtte komme. Ikke alle på en gang, men tegnene var åpenbare. Etter en kamp mot Aston Villa (i oktober 1953) innså jeg at noe måtte gjøres. Riktignok vant vi kampen 1-0, men spillet var forferdelig. Etterpå varslet jeg styret om at jeg kom til å foreta drastiske endringer.

Busby Babes unnfanges

Dette skjedde altså høsten 1953, etter at de regjerende mesterne hadde avsluttet oppfølgersesongen helt nede på åttendeplass.

– Situasjonen var langt fra ideell, men der og da var framtiden viktigere enn nuet, beretter Busby videre, og forteller om øyeblikket da den store endringen fant sted.

– Vi spilte en privatkamp mot Kilmarnock, og jeg benyttet sjansen til å kaste innpå syv unggutter, derav flere juniorer. Det fungerte bra, og jeg bestemte meg for å la dem få sjansen også i den kommende ligakampen, borte mot Huddersfield. Den endte 0-0, og spillerne fikk en ny sjanse, og deretter enda en. Slik ble Busby Babes født, forteller han.

Fotballspillere er mennesker, ikke møbler du kaster ut når de er blitt for gamle. Spillerne hadde tjent klubben på en fantastisk måte, og jeg så det som mitt ansvar å sørge for at de fikk seg anstendige jobber innen fotballen.
- Matt Busby

De eldre fases ut

Nye, unge spillere var på vei inn, og de gamle bukket ut. Men Busby sørget for å gi de aldrende spillerne en verdig avskjed:

– Fotballspillere er mennesker, ikke møbler du kaster ut når de er blitt for gamle. Spillerne hadde tjent klubben på en fantastisk måte, og jeg så det som mitt ansvar å sørge for at de fikk seg anstendige jobber innen fotballen.

Allenby Chilton (36) og Jack Rowley (34) var blant spillerne som ble innvilget fri transfer. Dermed kunne de uten sverdslag ta imot tilbud om jobber som spillende trenere for henholdsvis Grimsby og Plymouth. Henry Cockburn (31) og Stan Pearson (35) ble sluppet gratis til Bury, mens Jack Crompton (34) etter hvert la opp og fikk seg trenerjobb i Luton. Alt dette skjedde lenge før det ble en vanlig foreteelse å slippe spillere vederlagsfritt.

Spesialtilbud til Carey

En annen trofast tjener, John Aston (32) måtte beklageligvis gi opp toppfotballen på grunn av sykdom, men klubben tok ham under sine vinger og ga ham snart jobb i trenerstaben. Den kanskje største av dem alle, Johnny Carey (34), takket derimot nei til et tilsvarende, men langt mer lukrativt tilbud. I hans tilfelle gikk styret til det sjeldne skritt å invitere til å være tilstede på et styremøte. Her fikk den tidligere kapteinen, som takk for eminent tjeneste for Manchester United, tilbud om £1000 i året for å bli en del av trenerteamet.

En smigret Carey var svært fristet til å takke ja, men valgte i stedet å slå til på tilbudet om managerjobb i Blackburn Rovers. Hadde han ikke gjort det, ville den irske gentlemannen temmelig sikkert vært med på den skjebnesvangre flyturen i februar 1958.

JOHNNY CAREY takket nei til et gullkantet tilbud, til fordel for managerjobb i Blackburn.

£29.999 + en kopp te

Bortsett fra et par kjøp, var de fleste på Matt Busbys nye lag avlet opp fra egen stall. Johnny Berry er nevnt, og i tillegg kom keeper Ray Wood fra Darlington for £5000 og spissen Tommy Taylor fra Barnsley for £29.999. Det siste var en enorm sum, men egentlig skulle den ha vært enda litt større.

«Jeg ga serveringsdamen ett pund i driks, så i realiteten kostet Tommy Taylor oss £30.000.»
- Matt Busby

– Barnsley ville ha £30.000, men jeg ville ikke at en ung spiller skulle ha en prislapp på £30.000 hengende rundt halsen. Derfor ble vi enige om £29.999, skriver Busby i «Soccer at the Top» og fortsetter:

– Vi pratet en god stund og jeg ga serveringsdamen ett pund i driks, så i realiteten kostet Tommy Taylor oss £30.000.

For stille, beskjedne Taylor var det et stort skritt å flytte fra trygge omgivelser i lille Barnsley til storbyen Manchester. Opprinnelig forlangte han seks ukers betenkningstid, men Busbys overtalelsesevner fikk gutten til å skrive under på dagen. Vel og merke etter at Busby hadde gått med på et av ungguttens «krav». Det lød:

– Gi foreldrene mine to gratisbilletter til hver kamp!

Litt av en kontrast til hva dagens spillere forlanger i «sign-on-fee»!

TOMMY TAYLOR, til United for £29.999.

En av Matt Busbys viktigste støttespillere på denne tiden het Joe Armstrong, leder for klubbens talentspeidernettverk i Storbritannia.

– Da Luis Rocca døde (i juni 1950) ga jeg speiderjobben til Joe. Han var en gentleman og suveren til å oppdage talenter. Han var også fin å ha til å prate med guttenes foreldre. Joe var suveren til å oppdage talenter. Da meldte han videre til meg, og så dro jeg eller Jimmy Murphy for å sjekke vedkommende ut.

Sakte, men sikkert ble disse talentene håndplukket en etter en, før de forsiktig ble  testet ut på øverste nivå.
Spillere som Jackie Blanchflower, Bill Foulkes, Don Gibson, Mark Jones, David Pegg, Dennis Viollet, Jeff Whitefoot, Geoff Bent, Freddie Goodwin, Ian Greaves, Liam Whelan, Eddie Colman, Wilf McGuinness, Bobby Charlton, Nobby Stiles, Johnny Giles, Nobby Lawton, Alex Dawson, Mark Pearson og sist, men ikke minst, Duncan Edwards.

Alle disse og flere til, kom opp gjennom Uniteds juniorsystem i løpet av de hektiske og veldig spennende årene på 50-tallet.

Duncan Edwards var blitt oppdaget allerede da han var 12 år gamme, under en skolekamp i hjembyen Dudley. At United i det hele tatt klarte å få kloen i ham var i seg selv bemerkelsesverdig, ettersom stedet han vokste opp lå like utenfor Wolverhampton.

Det var nemlig Wolves, med Billy Wright i spissen, som var det store laget i England på denne tiden. Unge Edwards hadde imidlertid bare ett ønske: å spille for Manchester United. Det gjorde de utsendte United-speidernes jobb enklere enn de kanskje hadde regnet med.

FA Youth Cup-vinnerne, 1954/55. Duncan Edwards står bakerst til venstre.

De historiske fem

Selv om bare de færreste utenfor Manchester ante hvilket storlag som var på gang, sendte United ut temmelig klare signaler. Klubben gikk nemlig til topps i FA-cupen for juniorer i hver av turneringens fem første sesonger! I denne femårsperioden fra 1953 til og med 57, opplevde fem av spillerne å bli tildelt tre vinnermedaljer i FA Youth Cup. Det var en bragd ingen noensinne har vært i stand til å kopiere.

De historiske fem var: Duncan Edwards, Eddie Colman, Bobby Charlton, Wilf McGuinness og keeperen Tony Hawksworth.

I motsetning til veldig mange av sine klubbkamerater nådde ikke sistnevnte opp på seniornivå. Faktisk fikk han kun én ligakamp, borte mot Blackpool (2-2) i oktober 1956. Da hadde han kun tre reservelagskamper bak seg.

I påvente av et nytt ligatrofé

Ligatriumfen i 1952 ble som tidligere nevnt fulgt opp med en skuffende åttendeplass. Det var på tampen av den sesongen at Duncan Edwards fikk sin første smak på førstelagsfotball. Det ble imidlertid rått parti. Han var bare 16 år gammel og fikk en nærmest umulig oppgave i en svak hjemmekamp som endte med at gjestene fra Cardiff vant 4-1.

Men den ungen mannen fra Dudley skulle snart ta sitt monn igjen. Sammen med andre nye og spennende ungdommer som Jackie Blanchflower, Bill Foulkes, Dennis Viollet, Jeff Whitefoot, Tommy Taylor og David Pegg, var Edwards blant  spillerne som etter hvert etablerte seg på bekostning av gamle stjerner. Manager Busby så da også klare spillemessige forbedringer i forhold til sesongen før, og så seg godt fornøyd med fjerdeplassen, ni poeng bak mesterlaget fra Wolverhampton.

Det unge United-laget hadde til og med vist at de kunne matche ligamesterne og mer til. I mars var nemlig «ulvene» blitt sendt hjem fra Old Trafford med 0-1-tap etter fulltreffer av Johnny Berry.

JOHNNY BERRY, her mot Arsenal i 1957, senket Wolverhamptons ligamestere.

Chelsea 5-6 Manchester United

Selv om Matt Busbys mannskap havnet på femteplass i den påfølgende sesongen, er det ingen tvil om at fremgangen hadde fortsatt. De unge spillerne  hadde fått et år til på baken og høstet mye lærdom og erfaring. Gapet opp til toppen (denne gang representer ved Chelsea) var krympet til fem poeng, og ligamesterne var igjen blitt beseiret — denne gang hjemme så vel som borte.

Kampen på Stamford Bridge ble til og med beskrevet som sesongens beste fotballkamp, en 11-målsthriller som til slutt endte med kalassifrene 6-5 i favør av gjestene.
Dennis Viollet signerte hat-trick og Tommy Taylor scoret to, mens Jackie Blanchflower satte inn mål nummer seks.

Tilgitte feilskjær

Nå skal det ikke legges skjul på at sesongen også inneholdt noen sporadiske skuffelser. 0-5 for Man. City i ligaen og 0-2 mot samme klubb i FA-cupen, i tillegg til 0-3 mot Cardiff og Sheffield U. var stygge sifre. Nederlagene ble heller ikke tatt lett på, men de negative reaksjonene uteble allikevel til en viss grad. Det skyldtes at både klubbens supportere, spillere og ledere ante at noe stort var på gang. Noe virkelig stort!

Hopp videre:

1878-00: Tung start
1900-09: Nytt navn og første troféer
1910-19: Old Trafford, nytt trofé – og verdenskrig
1920-29: De (ikke bare) glade 20-årene
1930-39: På kanten av stupet
1940-49: Old Trafford i ruiner
————–
1956-59:  Fra triumf til katastrofe
1960-65: Fra nesten-nedrykk til ligagull
1966-69: Europa erobres!
1970-74: Fra seierssødme til gravøl
1975-77:  Fra FA-cuptriumf til sparken
1977-81: Fra champagne til vørterøl
1981-83: Atkinson kommer feiende
1983-86:  Oppkjøpstrusler og avskjed
1986-90: Fergie kommer, ser og vinner
1990-93: CHAMPIONS!
1993-96: Fra Dobbel til Dobbel-Dobbel
1996-99:  Europa erobres på ny!
1999-2003: Tre, to, en, null … og nytt gull!
2003-06:  Tørke, men nytt fundament legges
2006-09: Tilbake til toppen
2009-13: Jubel og fortvilelse – Fergies siste år
2013-16: Tre managere, tre tunge år
2016- : Ny sjef, nye troféer


Tilbake til forsiden