2. verdenskrig ble en prøvelsens tid for alle, inkludert Manchester United Football Club. Klubbens stadion befant seg midt i et industriområde og lå således i risikosonen for tyske flyangrep. To ganger opplevde klubben å bli rammet, hvorav spesielt det siste bomberaidet forårsaket store ødeleggelser.

Forrige kapittel: 1930-39: På kanten av stupet

UNITED I LIGA OG CUP:

  • 1945/46 Ikke ligaspill; FAC 4
    1946/47 1. div. nr. 2; FAC 4
    1947/48 1. div. nr. 2; FAC-vinnere
    1948/49 1. div. nr. 2; FAC SF
    1949/50 1. div. nr. 4; FAC KvF

Fotballen under krigen

Til tross for overhengende fare for et krigsutbrudd, hadde 1939/40-sesongen startet som normalt. Og, under oppsyn av Jimmy Porter, fikk United en pangstart, faktisk den beste ligapremieren på 33 år, med 4-0 hjemme over Grimsby.

Deretter fulgte fullt akseptable 1-1 mot Chelsea i London, mens 0-2 mot Charlton i ligarunde 3, også det i hovedstaden, var godt under pari. Kampen på The Valley skulle også vise seg å bli den siste ligakampen på syv lange år.

Allerede dagen etter, den 3. september 1939, var 2. verdenskrig offisielt i gang, og  alle fotballigaens aktiviteter ble umiddelbart innstilt på ubestemt tid.
Uniteds hjemmebane ble rekvirert av myndighetene som midlertidig depot for det britiske militæret, mens treningsfeltet The Cliff (som klubben hadde sikret seg leierettigheter til i 1938) ble inntatt av RAF, det britiske luftvåpenet.

  • – Fotballen vil løfte moralen

Men selv om Ligaen hadde innstilt sine aktiviteter, ville det være direkte villedende å si at det ikke ble spilt fotball under krigen. Myndighetenes opprinnelige nei var blitt avsagt i frykt for tyske bombefly, men beslutningen ble snart omgjort med begrunnelsen at fotballen var med på å opprettholde moralen  i en tung og vanskelig periode.

Dermed ble det opprettet diverse krigsligaer rundt omkring i landet, slik det var blitt gjort under 1. verdenskrig. I likhet med den gang var ligaene heller ikke nå på langt nær så organiserte som The Football League, og spillere kunne skifte klubb som det passet. Det gjorde de da også, alt etter hvor de ble utplassert av sine respektive militære avdelinger.

Det var lite prestisje knyttet til fotballen i disse årene. En god indikasjon på det er hjemmekampen mot Liverpool 1940/41. Den trakk kun 1.500 tilskuere.

  • Uniteds «glemte» ligatrofé

United vant krigsserien Football League Northern Section ved én anledning, i 1941/42. John Carey — som senere i karrieren ble flyttet tilbake på banen — ble toppscorer med 14 mål, mens keeper Jack Breedon, som før krigen hadde spilt 35 offisielle ligakamper, spilte 18 av de 19 seriekampene. Det samme gjorde Carey og Billy Bryant, mens de to eneste som spilte alle 19 kampene, var Bert Whalley (som senere ble trener, og tragisk nok omkom i flyulykken i 1958) og en Jimmy Porter (ikke den samme Porter som ledet United fra 1937-44). Disse to var uheldige nok til å være på høyden av sine karrierer akkurat på denne tiden, og fremsto som hjørnesteinene i det som kan karakteriseres som Manchester Uniteds glemte ligatrofé.

Et lite tegn på hvor ustabile troppene til disse krigslagene var, er å se på antall spillere som ble benyttet. United benyttet hele 29 spillere på de 19 kampene i «mesterskapsesongen», mens klubben til sammenligning benyttet 24 mann på 42 kamper i den siste «ordentlige» sesongen før krigen.

  • Old Trafford bombes, …

Det var natten til 22. desember 1940 det skjedde. Tyske Luftwaffe hadde utpekt industribyen Manchester som et av sine strategiske mål. Selv om byen, for å skjule disse målene, var mørklagt, traff fienden godt. Spesielt Trafford-området ble rammet hardt, og over 300 Mancunians mistet livet bare et par døgn før julen skulle ringes inn.

Også Uniteds Old Trafford ble truffet av det tyske bomberegnet. Nå ble ikke arenaen totalt ødelagt i dette raidet, men den planlagte krigsligakampen mot Stockport 1. juledag måtte selvsagt flyttes til County Ground.

  • gjenåpnes …

Med sterkt begrensede ressurser arbeidet klubben på spreng for å få åpnet klubbens hjemmebane for spill igjen. Og endelig, to og en halv måned etter flyangrepet, lørdag 8. mars 1941, kunne man med aldri så lite stolthet atter åpne portene for publikum.

For anledningen ble de 3.000 fremmøtte traktert til en festforestilling av en fotballkamp, der både Johnny Carey og Jack Rowley scoret hat-trick, og United beseiret naboklubben Bury med hele  7-3.

Det ingen der og da ante noe om, var at de hadde bevitnet den siste fotballkampen på Old Trafford på mange år. Faktisk skulle det ta åtte og et halvt år før stadionet igjen kunne tas i bruk.

  • … og bombes på ny 

Mindre enn tre døgn etter timålsthrilleren mot Bury, natt til 11. mars 1941, lød det igjen fremmed flydur over Manchester. Tyskerne var tilbake, og denne gang enda mer treffsikre enn sist. Store deler av industriområdet i Trafford Park ble ødelagt, og Uniteds hjemmebane, som lå midt i nedslagsfeltet, fikk langt hardere medfart enn ved det forrige flyangrepet.

Over natten var Old Trafford blitt et sørgelig skue, og ledelsen innså umiddelbart at det ikke lot seg gjøre å utbedre skadene så lenge krigen raste.
Heldigvis klarte styreformann James W. Gibson å stille noen kontorlokaler til disposisjon i Cornbrook, ikke langt unna Old Trafford, og derfra klarte klubbsekretær Walter Crickmer — så vidt det var — å holde hjulene i gang.

Crickmer fungerte som altmuligmann i disse tøffe årene. I praksis var han både  sekretær, daglig leder og lagleder Jimmy Porters høyrehånd.
Etter å ha tjent Manchester United i mer enn 30 år, var Crickmer en av de i alt 23 som i 1958 mistet sine liv i München.

– Har du lyst til å bli manager?

Mens 2. verdenskrig raste i Europa og Crickmer gjorde sitt ytterste for å holde Manchester United flytende, hadde en viss ung mann ved navn Matt Busby vervet seg som instruktør ved militærakademiet.

Busby hadde tidligere spilt for Manchester City, men flyttet til Liverpool i 1936 og spilte der til krigen brøt ut. Da gjorde den fortsatt unge skotten som de fleste briter på hans alder — meldte seg til tjeneste for landets militære styrker.

Mot slutten av krigen, i desember 1944, dukket det opp et brev i Busbys postkasse. Avsenderen bar et navn han dro kjensel på, Louis Rocca.

Italienskættede Rocca hadde tjent Manchester United i over 40 år, først og fremst som legendarisk talentspeider, men også i en kort periode som assisterende manager. Han og Busby kjente hverandre litt fra tidligere, fra Busbys periode som City-spiller, og nå ønsket Rocca å gjenoppfriske forbindelsen. Vel, egentlig ønsket han langt mer enn det.

«Jeg vet ikke om du har vurdert hva du skal gjøre når krigen er slutt, men jeg har en stor jobb til deg hvis du er villig til å ta den.»
- Louis Rocca til Matt Busby

Busby åpnet konvolutten og begynte å lese:

– Jeg vet ikke om du har vurdert hva du skal gjøre når krigen er slutt, men jeg har en stor jobb til deg hvis du er villig til å ta den. Jeg vil gjerne at vi treffes snarest for et møte.

Og møte ble det. Rocca og Busby ble enige, og dermed gjaldt det bare å overbevise styreformann Gibson og de øvrige medlemmene av klubbstyret.
15. februar 1945, med en spent Busby sittende på gangen og vente, vedtok deretter en enstemmig forsamling å ansette den 36 år gamle skotten som klubbens nye manager — med effekt så snart krigen tok slutt.

 

  • – Jeg vil være SJEF!

De som måtte ha trodd at Matt Busby hadde akseptert managerjobben sånn uten videre, tar grundig feil. Foran seg hadde nemlig Rocca en bestemt ung mann med bein i nesen. Busby satte sine helt klare betingelser, hvorav den aller viktigste var forlangendet om fullt ansvar for laget — trening, taktikk, spilleruttak — alt.

Jeg ville bare være manager dersom jeg fikk være det på min måte. Jeg ville være sjef.
- Matt Busby

Som Busby selv forklarer det i sin bok «Soccer at the Top»:

– På den måten ville jeg ikke ha noen unnskyldninger dersom jeg mislyktes. Jeg ville bare være manager dersom jeg fikk være det på min måte. Jeg ville være sjef. Om jeg skulle feile i jobben kunne klubben sparke meg ut og samtidig ha ryggen fri.

I tillegg til henvendelsen fra United, hadde Busby mottatt konkrete jobbtilbud fra flere andre klubber. Av Liverpool, der han hadde spilt i årene fram til krigen, ble han lokket med en femårskontrakt som assistentmanager. Skotske Ayr lå langflate etter ham, og Tottenham tilbød langt bedre lønnsbetingelser enn United.

På Old Trafford var han blitt forespeilet en ukelønn på £15 pund i fotballsesongen og £10 utenom sesong. Det var mer enn nok for den ærgjerrige, men helt ferske, managerspiren.

  • Ny kurs

Takket være ansettelsen av Matt Busby, kan det hevdes at 1940-årene trolig er det viktigste tiåret i Manchester Uniteds historie. Klubbens kurs ble nemlig radikalt endret ved ansettelsen av Matt Busby som manager.

Med sin visjonære, reflekterte og jordnære væremåte, representerte den unge skotten en helt ny type manager. Samtidig var han sjef med stor S, J, E og F.

Han fravek fra bildet av den tradisjonelle managertypen, den grå mannen som satt bak en skrivepult og administrerte klubben sin derfra. Busby, på sin side, var en manager som krøp ut av dressen og deltok aktivt på treningsfeltet. Noe slikt hadde ingen sett før!
  • Busby møter Murphy

Med løfte om ny jobb så snart hans militære forpliktelser var oppfylt, dro Busby til Italia i spissen for et militærlag som skulle spille oppvisningskamper for britiske styrker i Bari. Der støtte han på waliseren Jimmy Murphy, mannen som ledet britenes sportsaktiviteter på stedet.
De to kjente hverandre litt fra før, og i løpet av oppholdet observerte Busbys skarpe øyne et trenertalent utenom det vanlige. Før han vendte nesen hjemover igjen, tilbød han derfor Murphy jobb som assistentmanager «så snart muligheten byr seg».

 

  • Jobben begynner

For Storbritannias vedkommende var krigen først over i september 1945. Deretter tok det en måned før Matt Busby var klar til å påbegynne sin mammutjobb som Manchester Uniteds nye manager. Uten hjemmebane, knapt noen spillere, og et klubbregnskap som viste £15.000 i minus.

Busby forteller:

– På min første arbeidsdag tok jeg bussen til Cornbrook, til en av eiendommene til United-formann James W. Gibson. Et av de minste kontorene der huset hele Manchester Uniteds administrasjon. Den bestod av klubbsekretær Walter Crickmer, hans assistent — en ung gutt ved navn Les Olive, og heretter, meg selv.

Så legger han til:

– I det vesle rommet var det ikke mye plass til drømmer. Men drømme, det gjorde jeg!

  • Busby markerer seg

Det gikk ikke lange tiden før Busby viste at han hadde ment alvor med uttalelsen om at han var mannen som skulle bestemme – og ingen andre.
Det kom klinkende klart frem etter at en av klubbens direktører lente seg fram under en kamp og høylydt sa: «Hvorfor gjør du ikke sånn eller sånn?»

«Våg aldri å blande deg inn i min jobb igjen.»
- Busby til styremedlem

Uniteds unge, ferske manager hadde lyst til å snu seg rundt og skrike, men roet seg ned og bestemte seg for å vente til en passende anledning.

– Passende og passende, det var på toalettet i pausen, skriver Busby.
– Jeg sa: «Våg aldri å blande deg inn i min jobb igjen».
– På neste styremøte satte jeg «Innblanding fra styret» øverst på dagsorden. Siden opplevde jeg aldri noen problemer i så henseende.

– Dette, gutter, er en fotball. Matt Busby tar det grunnleggende først. Henry Cockburn, Johnny Carey, Johnny Morris og Charlie Mitten, forsøker så godt de kan å henge med i svingene.

  • Tre mann tilbake

Matt Busbys spillerstab i den første tiden etter tiltredelsen var, som tidligere antydet, meget tynn. Bare få var tilbake fra 1938/39-sesongen, den siste før krigsutbruddet, men av disse skulle  Johnny Carey, Jack Rowley, Stan Pearson, bli noen av Matt Busbys viktigste pilarer i kampen for å bygge opp sitt første storlag.

Carey, den eneste av dem Busby kjente fra tidligere, ble raskt omskolert fra å være en brukbar spiss til å bli en høyreback i verdensklasse – ja, kanskje Uniteds beste back noensinne. Samtidig må de to angriperne, Pearson og Rowley, uten tvil inn i kategorien blant Uniteds beste samarbeidspartnere aller fremst.

Som følge av krigen hadde alle disse tre mistet seks av sine beste fotballår, og nå måtte manageren ta fatt på den særdeles utfordrende oppgaven med å samle sammen nye lagkamerater til dem. Det kunne heller ikke være hvem som helst, men a) spillere han mente var gode nok for klubben, og b) ikke ville koste den en formue.

I så måte fikk Busby et visst pusterom gjennom The Football Leagues beslutning om å utsette ligastarten til høsten 1946.

1945/46: FA-cupen tilbake på kartet

Fotballforbundet, FA, var derimot ikke like tålmodige som Ligaen. Derfra ble det kunngjort at den tradisjonsrike FA-cupen skulle vende tilbake allerede fra høsten 1945 — og det med dobbeltoppgjør på hjemme- og borteprinsippet.

United ble trukket ut mot Accrington Stanley i 3. runde, med Matt Busbys aller første laguttak seende sånn ut: 

Jack Crompton; Bert Whalley, Jack Roach, Jack Warner; Allenby Chilton, Henry Cockburn; Johnny Hanlon, Billy Wrigglesworth, Jack Rowley, Jack Smith og Johnny Carey.

United vant 5-1 hjemme og spilte 2-2 borte, men røk deretter ut mot Preston etter 1-3 og 1-0 i 4. runde.

  • Det første storlaget

Ett år etter at Busby hadde tatt over roret, var omsider mannen han hadde truffet og tilbudt jobb under sitt korte opphold i Italia, Jimmy Murphy, parat til å tre inn i assistentjobben. Med nye idéer, kløkt, viten og tålmodighet, innledet de to oppbyggingen av et lag som snart skulle bli blant landets aller beste:

Den lokale Jack Crompton var knapt 24 år gammel da krigen endelig tok slutt. Han utviklet seg snart til å bli en målvakt i toppklasse.
Midtstopper Allenby Chilton var blitt vervet like før krigens utbrudd. Han var en beinhard og solid midtstopper, som senere også skulle bli lagets kaptein.
Lille, store Henry Cockburn, den bare 163 centimeter høye midtbanemannen som skulle få 13 landskamper for England; Johnny Morris, en liten hurtig og målfarlig indreløper; Charlie Mitten, en teknisk og ballsikker ving, og de allerede nevnte Rowley, Pearson og Carey.

Disse åtte spillerne, samt en skotsk overraskelse, skulle utgjøre stammen i Matt Busbys første suksesslag. Overraskelsen? Det var den 31 år gamle høyrevingen Jimmy Delaney, en hengslete og skadeforfulgt spiller Busby gamblet hardt på ved å betale Celtic svimlende £4.000. Utlegget skulle imidlertid betale seg. Den hurtige angriperen med den tiltagende blanke issen, viste seg å bli en umiddelbar suksess. Som tørrvittige Johnny Carey brukte å si det etter å ha sendt ballen oppover langs høyresiden:

– Sånn, nå kan jeg ta meg fem minutter mens «Baldy» valser rundt med dem.

Og valse rundt med dem? Det gjorde «Baldy» i fire og en halv sesong inntil han returnerte til Skottland som 36-åring i november 1950.

1946/47: Bak f.v.: Jack Warner, Joe Walton, Jimmy Collinson, Johnny Hanlon, Billy McGlen, Henry Cockburn.
Foran: Jimmy Delaney, Johnny Morris, Jack Rowley, Stan Pearson, Charlie Mitten, Allenby Chilton.

  • 3 x nesten

Med disse spillerne, og Matt Busbys usedvanlige egenskaper som trener og manager, opplevde Manchester United umiddelbare resultater. Andreplassen i den første ligasesongen etter krigen, var en radikal forbedring fra 14. plassen i siste sesong før krigen. Faktisk var dette Uniteds beste plassering siden mesterskapet fant veien til Old Trafford så langt tilbake som i 1911!

Likevel var det ikke fritt for at United-fansen var skuffet. Ligatroféet glapp nemlig helt på tampen, og det til fordel for rivalene fra Liverpool.
Nøkkelkampen i innspurten var nettopp møtet mellom de to på Anfield. Fire runder før slutt vant vertene 1-0 og dermed lå de to side om side på tabelltoppen.

Gjennom bedre målsnitt hadde imidlertid Manchesters røde fortsatt taket på Mersey-klubben. Derfor kom det ekstra ubeleilig da Preston knep det ene poenget uken etter. 1-1 på Deepdale ble dermed direkte avgjørende for utfallet av den første ligasesongen etter 2. verdenskrig.

United kapret andreplassen også i de to neste sesongene. I 1947/48 var avstanden opp til mester Arsenal *) syv poeng, og i 1948/49 fem poeng opp til Portsmouth. Ikke noe ligatrofé ennå altså, men likevel følte hele klubben at det bare var et tidsspørsmål før Busby & co. ville lykkes med sitt store mål.

*) Mens vi nå til dags gjerne synes at tre måneders fotballpause på sommeren nærmest tilsvarer en evighet, er det vanskelig å forestille seg hvordan det var for engelskmenn som måtte vente syv og et halvt lange år på å få se «ordentlig» ligafotball igjen. Folk rett og slett hungret etter fotball i de første årene etter krigen. I så henseende kan vi trekke frem hjemmemøtet med Arsenal (1-1) den 17. januar 1948. Kampen trakk hele 83.962 tilskuere!

– COME ON, UNITED!!!

FA-cupen 1948

Mens man ventet på det store gjennombruddet, fikk United likevel kjenne på følelsen av triumf. Riktignok har FA-cupen aldri vært fullt så ettertraktet som ligaen, men likevel kan bare ytterst få øyeblikk måle seg med den umiddelbare seiersrusen i forbindelse med en FA-cuptriumf på Wembley.

Og det var nettopp denne seiersrusen Manchester United fikk kjenne på i slutten av april, på tampen av 1947/48-sesongen. Da sikret klubben seg FA-cuppokalen for første gang siden 1909, og det til tross for at veien til Wembley dette året trolig var den lengste og tøffeste noe lag hadde opplevd.

Her møtte United lag fra øverste divisjon i hver eneste runde, og fordi Maine Road var opptatt måtte to av de tre «hjemmekampene», mot Liverpool og Charlton, spilles på henholdsvis Goodison Park i Liverpool og Leeds Road i Huddersfield.

  • Timåls-thriller på Villa Park

3. rundekampen mot Aston Villa på Villa Park går for å være blant de beste kamper United noensinne har spilt. For å sitere Geoffrey Green fra hans bok «There’s only one United»:

– Hvis skyene gråt, så var det gledestårer. En grå, kald vinterdag spekket med magi. United var artistene, og de vant fortjent.

Etter først å ha blitt liggende under etter en tidlig Villa-scoring, tok United seg sammen i den grad at da lagene gikk til pause viste scoringstavlen på Villa Park 1 til hjemmelaget og 5 til gjestene. Utover i 2. omgang tok spillerne livet mer med ro, men de lot aldri Villa komme nærmere enn 4-5! For dramaets skyld fikk Villa deretter en «scoring» annullert, før Stan Pearson, to minutter før slutt, fant ut at nok var nok og konverterte en Mitten-corner. 6-4 til United.

Siden, etter å ha slått Liverpool 3-0, Charlton 2-0, Preston 4-2 og Derby 3-1, ventet Blackpool, med de to «Stan’ene» Matthews og Mortensen, i finalen på Wembley.

Manchester Uniteds FA-cupvinnere, 1947/48.

  • Jubelfinalen

Blackpool hadde på forhånd et aldri så lite favorittstempel, og det så da også lenge ut til å gå deres vei. De hadde åpnet scoringene på straffespark etter et kvarter, og selv om Jack Rowley utliknet etter en halvtime, gjenopprettet Blackpool ledelsen og gikk til pause med 2-1.

Halvveis ut i 2. omgang var stillingen fortsatt den samme, og de «appelsinfargede» virket attpå til å ha bra kontroll. Men så ble United tildelt frispark. Med det fant eksekutør Johnny Morris hodet til lagkamerat Rowley, som satte inn sitt andre for dagen med en nydelig nikk.

Etter å ha sett hver eneste FA-cupfinale siden 1946, og flere før krigen, er det min mening at 1948-finalen, basert på spenning og kvalitet gjennom 90 minutter, er den beste finalen av dem alle.
- Geoffrey Green

Ikke lenge etter utligningsmålet fintet Mortensen bort Chilton og kom alene mot keeper, Jack Crompton. Det var lite å utsette på Blackpool-stjernens avslutning, men Crompton svarte med en av karrierens beste redninger. Det viste seg å bli kampens store vendepunkt. Stan Pearson og den ferske John Anderson scoret deretter hvert sitt mot slutten, og sørget for 4-2-seier til Matt Busbys første store lag.

– Etter å ha sett hver eneste FA-cupfinale siden 1946, og flere av dem før krigen, er det min mening at 1948-finalen, basert på spenning og kvalitet gjennom 90 minutter, er den beste finalen av dem alle. Det skrev den tidligere nevnte Geoffrey Green i 1978.

United var nære ved å gjenta cupsuksessen året etter, da laget spilte seg helt frem til semifinalen. Det skjedde blant annet etter at hele 81.565 tilskuere dukket opp for å se amatørklubben Yeovil Town bli nedsablet med 8-0 i 5. runde!

I semifinaleomkampen på Goodison Park, måtte de regjerende mesterne se seg slått med knepne 0-1 av et Wolverhampton-lag som senere gikk hen og beseiret Leicester med 3-1 i finalen.

1949/50: Endelig hjemme igjen

Den første sesongen i det nye tiåret startet oppløftende med en rekke på ni strake kamper uten nederlag. Med det steg også håpet om at dette var sesongen da Manchester United omsider skulle gå helt til topps igjen.

1949/50-sesongens andre kamp, mot Bolton, markerte for øvrig gjenåpningen av Old Trafford. Det var gått mer enn åtte år siden arenaen var blitt ubrukeliggjort etter krigens tyske bomberegn.

Forventningsfulle og spente, og lykkelige over endelig å få se laget sitt opptre på egen grunn igjen, fikk de 41.748 fremmøtte se Charlie Mitten og Jack Rowley markere gjenåpningen med hver sin scoring. Når så en Bolton-forsvarer fulgte opp ved å sette ballen i egne nettmasker endte Old Trafford-returen med en fortjent 3-0-seier.

24. aug. 1949: United v Bolton. Første kamp på Old Trafford etter 2. verdenskrig. Fotokreditt: Mirrorpix

Rekken med ubeseirede kamper stoppet midlertidig opp med to kjappe nederlag før laget gjenfant tråden og spilte ytterligere ni strake uten tap. Dette førte til febertilstand i røde Manchester, for United hang med i toppen og spenningen var ulidelig.

Men så, idet ligaen gikk inn i sin avgjørende fase dukket formsvikten opp. Ni strake ble igjen nøkkelen, men denne gang fordi ingen av dem med seier. Da det endelig lyktes, for øvrig med 3-0 over Fulham i siste ligarunde, var det for lengst for sent, noe som også gjenspeilet seg også i etterkrigstidens laveste publikumsfremmøte på Old Trafford. 11.968(!) betalende tilskuere kunne ikke annet enn å konstatere at sesongen hadde bydd på en skuffende fjerdeplass.

Heller ikke i FA-cupen var det mye trøst å hente. Etter å ha beseiret Weymouth (4-0), Watford (1-0) og Portsmouth (3-1), ble det exit mot Chelsea (0-2) i kvartfinalen.

Hopp videre:

1878-00: Tung start
1900-09: Nytt navn og første troféer
1910-19: Old Trafford, nytt trofé – og verdenskrig
1920-29: De (ikke bare) glade 20-årene
1930-39: På kanten av stupet
————–
1950-55: Busby Babes-epoken innledes
1956-59:  Fra triumf til katastrofe
1960-65: Fra nesten-nedrykk til ligagull
1966-69: Europa erobres!
1970-74: Fra seierssødme til gravøl
1975-77:  Fra FA-cuptriumf til sparken
1977-81: Fra champagne til vørterøl
1981-83: Atkinson kommer feiende
1983-86:  Oppkjøpstrusler og avskjed
1986-90: Fergie kommer, ser og vinner
1990-93: CHAMPIONS!
1993-96: Fra Dobbel til Dobbel-Dobbel
1996-99:  Europa erobres på ny!
1999-2003: Tre, to, en, null … og nytt gull!
2003-06:  Tørke, men nytt fundament legges
2006-09: Tilbake til toppen
2009-13: Jubel og fortvilelse – Fergies siste år
2013-16: Tre managere, tre tunge år
2016- : Ny sjef, nye troféer


Tilbake til forsiden