Verken økonomisk eller sportslig har Manchester United vært nærmere stupet enn i de harde 30-årene.
Men, idet alt så som mørkest ut, dukket det opp en forretningsmann ved navn James W. Gibson. Han var stinn av penger, både i lommen og på bok.

Forrige kapittel: 1930-39: På kanten av stupet

UNITED I LIGA OG CUP

  • 1930/31 1. div. nr. 22 (nedrykk); FAC 4
    1931/32 2. div. nr. 12; FAC 3
    1932/33 2. div. nr. 6; FAC 3
    1933/34 2. div. nr. 20; FAC 3
    1934/35 2. div. nr. 5; FAC 4
    1935/36 2. div.-vinnere; FAC 4
    1936/37 1. div. nr. 21 (nedrykk); FAC 4
    1937/38 2. div. nr. 2 (opprykk); FAC 5
    1938/39 1. div. nr. 14; FAC 3
    1939/40 (avbrutt etter tre ligarunder)

Verken økonomisk eller sportslig har Manchester United vært nærmere stupet enn i de harde 30-årene. Men så dukket det opp en mann ved navn James W. Gibson. Og med tiden tre unge og ukjente spillere — John Carey, Stan Pearson og Jack Rowley.

Det blå lyset ble tent allerede i tiårets første sesong, 1929/30. United avsluttet sesongen med én fattig seier på de tolv siste kampene. Selv om det befant seg fem klubber under dem på tabellen, skilte det bare to poeng fra en nedrykksplass.
Klubbens ellers så trofaste tilhengere var begynt å miste tålmodigheten. Nesten 20 år var gått siden forrige trofé, og det fantes heller ikke fnugg av tegn på at et nytt var i emning.

De som syntes at en 17. plass var dårlig, visste heldigvis ikke at det skulle det gå ytterligere ti år før United igjen oppnådde en såpass høy ligaplassering!

1930/31: Rekordgrossister – med negativt fortegn

Manager Herbert Bamlett tok fatt på sin fjerde sesong, og den skulle vise seg å bli hans siste. United tapte den første kampen meget knepent 3-4 for Aston Villa (som til slutt endte på andre plass). Det i bunn og grunn hederlige resultatet utløste  allikevel en slags dominoeffekt. Det ene nederlaget avløste det andre, og  dommedagsstemningen spredte seg i den røde delen av byen. Til slutt stanset tapsrekken på 12! En stygg negativ rekord var et faktum. Aldri før hadde noen klubb i øverste divisjon fått en tilsvarende start på sesongen.

Men det sluttet ikke der. For sikkerhets skyld satte United flere negative rekorder i denne perioden:

  • Fra 19. april til 25. oktober 1930 spilte klubben 16 ligakamper på rad uten seier. 14 av dem ble tapt.
  • I perioden fra 15. februar 1930 til 3. april 1931, spilte United 26 ligakamper på bortebane. Hvor mange ble vunnet? Null — 0!
  • 27. desember 1930 tapte United 0-7 for Aston Villa borte, tangering av resultatet mot Blackburn i 1926. Disse er de resultatmessig største nederlagene i Uniteds historie. I 1931 ble det gjentatt mot Wolverhampton.

For ytterligere å illustrere elendigheten som rammet Manchester United høsten 1930, tar vi et raskt blikk på det som skjedde i det umiddelbare kjølvannet av den allerede omtalte sesongåpningen, 3-4-resultatet mot Aston Villa:

  • Ligarunde 2: Middlesbrough 3-1 United
  • Ligarunde 3: Chelsea 6-2 United
  • Ligarunde 4: United 0-6 Huddersfield
  • Ligarunde 5: United 4-7 Newcastle

Målforskjell fra runde 1-5: 10-26

For kuriositetens skyld tar vi med at Tommy Reid tegnet seg for hattrick i kampen mot Newcastle. Han fikk også følge på scoringslisten av Harry Rowley, uten at det hjalp det minste, for gjestene ga seg ikke før de hadde scoret syv.

Uniteds tremålsscorer, den store, sterke (og småkorpulente) Reid, er for øvrig en av ytterst få som har kommet til klubben direkte fra Liverpool.

1931/32: Tribunene tømmes

I 1930/31 ble han Uniteds toppscorer med 17 mål på 30 kamper, men i likhet med det nevnte hattricket mot Newcastle, ble de til liten nytte. United raste nemlig ned fra toppetasjen med et brak og endte til slutt på jumboplass med hele 14 poeng for lite til å redde 1. divisjonskontrakten. Ydmykende nok hadde de også prestert å  slippe inn hele 115 mål på 42 ligakamper.

Nå hadde folk virkelig fått nok. Bare 3.900 trofaste sjeler dukket opp for å se den betydningløse, men målrike avslutningskampen mot Middlesbrough (4-4) på Old Trafford, og ennå var ikke bunnen nådd.

Klubben håpet nok på at den tre måneder lange sommerpausen ville gi fansen lysten tilbake, men den gang ei. I 1931/32-sesongens første hjemmekamp, mot Southampton i andre ligarunde, var tribunene på Old Trafford mer glisne enn noen gang. Kun 3.507 tilskuere fant det bryet verdt å ta turen, og de som gjorde det fikk se laget sitt tape nok en fotballkamp, denne gang med 2-3.

  • Nye koster og nitrist jul

Allerede før sesongstarten hadde manager Herbert Bamlett fått beskjed om å ta flosshatten med seg og forlate Old Trafford. Det kom selvsagt en naturlig konsekvens av den horrible sesongen som resulterte i at Manchester United igjen var blitt en 2. divisjonsklubb.

Noe drastisk måtte gjøres, men hva? Klubben var nedsyltet i gjeld og hadde ingen muligheter til å foreta krumspring på transfermarkedet. Det endte med at Walter Crickmer, klubbens sekretær siden 1926, selv tok over managerposten, mens trofaste Louis Rocca ble beholdt som hans assistent.

De to ildsjelene hadde en nærmest håpløs oppgave, mens de i det lengste prøvde å holde klubbhodet over vannet. I perioden opp mot jul klarte de sågar å presse fire seire ut av syv mulige, og da var ikke en gang nederlag i de tre øvrige kampene  nok til å ødelegge en oppløftet førjulsstemning. Da så Wolverhampton ble beseiret 3-2 på Old Trafford 1. juledag, trodde optimistene at problemene var i ferd med å overvinnes: – Gledelig jul!

Joda, snakk om å gå i fellen!

Foran 37.702 tilskuere på Molineux, ble det forrige døgnets triumfatorer redusert til hjelpeløse ofre for en ulveflokk i fri dressur.
  • Danser (i utakt) med ulver

Allerede dagen etter å ha satt gjestene på plass på Old Trafford, stilte United-spillerne opp til  returmøte i Wolverhampton. Det skulle vise seg å bli en helt annen dans.
Der, foran 37.702 tilskuere på Molineux, ble det forrige døgnets triumfatorer redusert til hjelpeløse ofre for en ulveflokk i fri dressur.

Etter å ha blitt jaget rundt i 90 minutter, måtte gjestene resignert konstatere at scoringstavlen på Molineux viste nøyaktig det samme som den hadde vist på Villa Park 364 dager tidligere: 7-0 til vertene. Marerittet var tilbake, og denne gang mye verre, for dette var tross alt 2. divisjon!

  • Skrapet klubbkasse

Elendigheten på fotballbanen spredte seg til også å gjelde utenfor. Da spillerne dagen etter ydmykelsen i Wolverhampton møtte opp for å få utbetalt lønn, var det med et ørlite håp om at posene inneholdt såpass med penger at det ville bli mulig å dra hjem til kone og barn med en aldri så liten julekalkun under armen.

Isteden ble de møtt med en stengt kontordør. Følgen var at hver og en måtte ta den tunge veien hjem til familien og overlevere beskjeden: – Dessverre, det ble ingen penger på meg denne uken.

For all del: spillerne var ikke blitt straffet for det trøstesløse skuet de hadde fremstått som på Molineux. Én ting var å være middelhavsfarer på 2. nivå, men dette var noe mye verre.

Hvis ikke noe drastisk skjedde, og det fort, ville første skritt være avskilting. Det neste? Å stenge Old Traffords dører for godt!

Faktum er Manchester United var blitt rammet av en økonomisk parallell til situasjonen som nær hadde kostet klubben både gård og grunn 30 år tidligere.
Den gang, krisevåren 1902, kom en bryggerieier ved navn John Henry Davies tilfeldigvis inn og reddet klubben fra skifteretten.

Nå var det desperat behov for et tilsvarende mirakel. Hvis ikke noe drastisk skjedde, og det fort, ville første skritt være avskilting. Det neste? Å stenge Old Traffords dører for godt!

  • Historisk reprise

En av byens sportsjournalister, en viss Stacey Lintott, fikk nyss om at spillerne var blitt tvunget til å forlate klubbens lønningskontor med uforrettet sak. Dette førte til at han kastet seg over skrivemaskinen for å fortelle folket den sensasjonelle nyheten om at Manchester United stirret konkursspøkelset i hvitøyet.

Så, mens han satt der og klapret i vei på tastaturet, fikk Lintott det plutselig for seg at det første han burde gjøre var å dele den store nyheten med en bekjent av seg, en forretningsmann ved navn James William Gibson.

I arbeidstiden drev Gibson et stort tekstilselskap som spesialiserte seg på militæruniformer. På fritiden derimot, var han kjent som en svoren sportsfantast. Han lot seg derfor rive med da Lintott forela ham den skremmende historien om tilstanden som rådet bak murene på Old Trafford.

  • Som Davies i 1902

Som den handlingens mann han var, reagerte Gibson umiddelbart. Han tok personlig kontakt med United-ledelsen og forklarte at han var villig til å rekke ut en hjelpende hånd. Han stilte imidlertid én betingelse: han ville ha en plass i klubbstyret. Svaret kom i form av et unisont og samstemt «JA!».

Ikke sånn å forstå at klubbens høye herrer følte at de hadde noe valg. De så det heller slik at når det først var dukket opp en mann som ville hjelpe en klubb som sto og vugget frem og tilbake på kanten av stupet; ja, da var det bare å lette på hatten og ydmykt takke for gesten.

Og så, med nysignerte avtale i hånd, åpnet Gibson lommeboken og fylte klubbkassen opp med £30.000. Han slettet all utestående gjeld, betalte spillerne den lønnen de hadde krav på, og innledet det møysommelige arbeidet med å få det synkende skipet tilbake på rett kjøl.

1932/33: Ny sjef, ny krise 

Med Gibsons investeringer på plass, så klubben seg omsider råd til å ansette en «ordentlig» manager. Under særdeles vanskelige omstendigheter hadde «settesjef» Walter Crickmer ført laget inn til 12. plass på 2. divisjonstabellen, og gjort seg fortjent til et anerkjennende skulderklapp. Nå ruslet han tilbake til sin gamle kontorpult og egentlige jobb som klubbsekretær.

Derfra overlot han managerpliktene til den 43 år skotten Adam Scott Mathewson Duncan, en mann med spillerfortid i Dumbarton, Newcastle, Glasgow-klubbene Rangers og Celtic, og Cowdenbeath.

Den nye sjefen fikk forresten kontraktfestet en årlig lønnsutbetaling på £800 for å lede laget. Det var et beløp som på 1930-tallet ble ansett som meget anstendig — og det er mildt sagt.

  • Tvilsomme innkjøp

Duncan, som også hadde spilt én gang for United under 1. verdenskrig, fikk midlene han ønsket til å forsterke laget, men hvorvidt han brukte dem fornuftig kan saktens diskuteres. En god del av pengene ble brukt på spillere fra hans hjemland, Skottland, men nyanskaffelsene hans klarte bare i begrenset grad å gjøre rett og sjel for seg.

Sjetteplassen i 1932/33 var riktignok en forbedring i forhold til året før, men plasseringen bidro bare til å glatte over et dypereliggende, alvorlig problem. Det førte til at det i den påfølgende sesongen gikk helt galt. Intet annet ord enn «krise» er dekkende nok når Duncans andre sesong ved roret skal beskrives. Manchester United raste nedover 2. divisjonstabellen og havnet ved sesongslutt på et historisk lavt nivå. Det skal vi komme tilbake til.

  • Farvel til Spence

Ett år tidligere, ved utgangen av 1932/33, hadde en av Uniteds mest trofaste tjenere takket for seg. Joe Spence panget så sent som i 1931/32 inn 19 mål på 37 kamper, men i 32/33 var det åpenbart at høyrevingen sang på siste verset som United-spiller. Hans 19 opptredener i avslutningssesongen førte ham opp i hele 510 liga- og cupkamper, et rekordantall som skulle bli stående helt til Bill Foulkes passerte det på 60-tallet. Spence ble elsket av fansen, men med 35-årsdagen like rundt hjørnet innså han selv at tiden på Old Trafford var over.

1933/34: Dommedag i Docklands

Og kanskje var nevnte Spence til og med glad for at United-karrieren tok slutt da den gjorde. Da slapp han i det minste å være med på bunnsesongen 1933/34, da United, etter en elendig sesong og kun to seire på åtte  kamper før avsluttende runde, var blitt presset opp i et særdeles ubehagelig hjørne.

Situasjonen, idet manager Scott Duncan tok laget sitt med til London og ligaavslutning mot Millwall i London, var intet mindre enn kritisk. Stemningen var dyster, klubben befant seg nest sist på 2. divisjonstabellen, og sto i akutt fare for å rykke ned — til 3. divisjon!

Moralen var tynnslitt, ingen kunne forlange mer av fansen, og et eventuelt forlis ville trolig føre til at klubbens mesen, James Gibson, fant ut at nok var nok og trakk seg ut. Ikke til å undres over at mange er av den oppfatning at et sesongutfall som det, etter alt å dømme ville ha fått enorme konsekvenser for hele klubbens fremtid.

  • Nerver i høygir på begge sider

Men det var ikke bare Uniteds fremtid som sto på spill denne tidlige maidagen blant dokkene i den engelske hovedstaden. Også vertene fra Millwall hadde sitt å stri med. De lå bare ett poeng foran United, og kunne således ikke tillate seg å gå tapende ut av møtet med Scott Duncans elever. I så fall ville de to klubbene bytte tabellplassering, med det som følge at Millwall — ikke United, måtte slå følge med allerede nedrykksklare Lincoln City.

Alt lå med andre ord til rette for en særdeles nervepirrende sesongavslutning — på begge sider av midtstreken.

MANCHESTER UNITED 1933/34: Bak f.v.: Tom Manley, Henry Topping, Jack Hacking, Tom Jones, Jack Griffiths. I midten: Jack Cape, George Mutch, Jack Ball, Billy McKay, Ernie Hine, Tom J. Jones. Foran: Hugh McLenahan, George Vose.

  • Å være eller ikke være

Hele 24.003 tilskuere presset seg innenfor portene til denne, for begge lag, skjebnekampen på The Den. De fikk se et hjemmelag som, med tanke på at uavgjort ville være nok til å berge plassen, kanskje følte litt mindre press på seg enn gjestene.

Hva innsats, lidenskap, tæl og vinnervilje angår, kunne ingen, selv ikke med sin beste vilje, ha mistenkt dette laget for å stå med ett og et halvt bein i avgrunnen.

Men, de samme fremmøtte fikk også se elleve United-aktører som spilte med hjertet langt utenpå trøyen. Dette var utvilsomt sesongbeste fra den kanten. Hva innsats, lidenskap, tæl og vinnervilje angår, kunne ingen, selv ikke med sin beste vilje, ha mistenkt dette laget for å stå med ett og et halvt bein i avgrunnen.

Da så Tom Manley sendte United i en velfortjent ledelse, og senere fikk følge på scoringslisten av Jack Cape, var det klart at heltemodige rødtrøyer hadde overvunnet sin verste frykt. Redningsoperasjonen var komplett. Manchester United ville fortsatt være en 2. divisjonsklubb når høsten tok til. Millwall derimot, var fortapt.

Samtidig, på den andre siden av Manchester, nærmere bestemt på Moss Side, var City et av de beste lagene i England. De hadde utvilsomt et mesterskapslag på gang, og løftet FA-cupen på Wembley bare en uke før Uniteds skjebnekamp. En av cupmesterne bar navnet Matt Busby!

1934/35: Lysere tider

1934/35 ble en helt annerledes og langt bedre historie for Manchester United. Sammen med sin bror, William (som på Old Trafford kun fikk spille reservelagsfotball) ble spissen George Mutch kjøpt fra skotske Arbroath.

Det ble en umiddelbar suksess. Med 18 mål på 40 ligakamper i debutsesongen, bidro den unge skotten sterkt til at United klatret hele 15 plasser fra året før. Dermed ble sesongen avsluttet på en meget akseptabel femteplass.

1935/36: Endelig et trofé

Og enda bedre skulle det bli, faktisk så bra at klubben etter den påfølgende 1935/36-sesongen, kunne løfte sitt første trofé siden 1911. United knivet lenge med med Charlton om 2. divisjonsmesterskapet, og sikret til slutt pokalen etter fire seire og to uavgjorte på de seks siste ligarundene. Ja, faktisk ble sesongen avsluttet med hele 19 strake ligakamper uten nederlag, i en rekke som strakk seg fra 18. januar til og med sesongpunktum den 2. mai.

Spesielt tre spillere hadde tørt krutt i støvlene denne sesongen: George Mutch (21), Harry Rowley (19) og Tommy Bamford (16). Denne trioen sto altså for 56 av i alt 85 ligascoringer.

1936/37: Opp og ned er like langt

Optimismen var nå tilbake i Manchester; ja, den hadde også spredt seg langt inn i Uniteds styrerom. Dette førte til at manager Duncan — kanskje noe overilet — ble innvilget en ny femårskontrakt. Vi sier overilet, for bare ett år senere lød det igjen gråt og tenners gnissel fra alle kroker og kriker i den røde delen av Manchester.

Til tross for en heroisk avslutning med kun ett tap på seks kamper, endte gjensynet med eliten på 21. plass. Dette førte til ugjenkallelig nedrykk, og det i samme sesong som de lyseblå fra Moss Side vant ligaen!

I slutten av november hadde for øvrig en ung mann ved navn Walter Winterbottom fått sin debut for United. Han ble aldri den store spilleren klubben hadde håpet, men skulle senere, fra 1946-1963, gjøre langt større lykke som England-manager.

1937/38: Duncan drar

Uansett; ved starten av 1937/38 var Manchester United tilbake i 2. divisjon, et opphold som ble innledet med en skikkelig måltørke. Bamford og Mutch scoret ikke som før, og allerede før september var omme ble sistnevnte solgt til Preston. Med dette salget kunne United, om ikke annet, glede seg over et pent, lite overskudd. Spilleren som bare tre år tidligere hadde kostet klubben £800, innbrakte nå £5.000.

Men så, etter en periode med bare fire scoringer og to seire på åtte kamper, ba Scott Duncan plutselig om å bli løst fra kontrakten. Han ønsket å forlate Old Trafford til fordel for tilsvarende jobb i Southern League-klubben Ipswich Town.

Sett fra et United-synspunkt hadde ikke klubben så mye å tape på å etterkomme anmodningen, og dermed ble det tatt farvel med mannen som i vel fem år hadde ledet klubben gjennom gode, så vel som langt mindre gode, tider.

Og typisk nok; med Scott Duncans fratreden skulle alle sluser åpne seg. Allerede i første kamp uten skotten ved roret, ble det målkalas da rødtrøyene stormet frem til 7-1-seier i borte møtet med Chesterfield. Fire av målene ble satt inn av Tom Bamford, en mann som etter hvert avsluttet sesongen etter 14 mål på 23 kamper.

  • Porter overtar

Hvem var det så som tok over som United-manager etter Scott Duncan? Jo, det var den ukjente skotten, Jimmy Porter. Ukjent, fordi han i få eller ingen bøker krediteres som klubbens manager.

Hvorvidt han rent formelt ble gitt tittelen «manager» er uansett irrelevant, men det er helt klart at det var Porter, og ingen andre, som heretter styrte skuta fram til ligaen ble suspendert etter utbruddet av 2. verdenskrig. Ja, faktisk ble han sittende i jobben helt til mars 1944.

Porter ble hentet til Old Trafford fra Bury, der han hadde jobbet som talentspeider etter mange år som aktiv spiller. Gjennom de fem og et halvt årene han etter hvert tilbrakte som United-manager, hadde han med seg trener Tom Curry og sekretær Walter Crickmer, to menn som senere skulle miste sine liv i München-ulykken.

  • Tre debutanter

Høsten 1937 fikk vi også debuten til tre unge spillere — Johnny Carey, Jack Rowley og Stan Pearson, en trio som i mer enn 15 år skulle sette sine sterke preg på Manchester United. 

18 år gamle Johnny Carey ble den første av disse til å få sin ilddåp, som ytre-venstre i et hjemmetap mot Southampton i slutten av september. Siden skulle han få ytterligere 343 opptredener i rødt — de aller fleste av dem på høyrebackplass, som klubbens ledestjerne og kaptein.
Sett i forhold til de £250 United måtte ut med da han ble kjøpt fra Dublin-klubben St. James’ Gate i november 1936, antall kamper og graden av suksess spilleren med tiden skulle få, er dette kjøpet utvilsomt et av de beste United noen gang har gjort.

En snau måned etter Careys debut, og bare 15 dager etter sin 17-årsdag, var det Jack Rowleys tur til å tre frem i rampelyset. Spisstalentet fikk knapt tid til å summe seg etter £3.000-overgangen fra AFC Bournemouth bare et døgn tidligere, før han ble kastet ut på dypt vann i 1-0-seieren over Sheffield Wednesday.

Og så, tretten dager ut i november, til og med i den allerede omtalte 7-1-seieren over Chesterfield, fikk vi for første gang stifte bekjentskap med den 18 år gamle indreløperen Stan Pearson. Han var et produkt av den sagnomsuste ungdomsklubben Salford Adelphi Lads’ Club, og tok den korte turen til Old Trafford like før jul i 1935.

Til sammen skulle disse tre med tiden spille mer enn 1100 liga- og cupkamper for Manchester United, i en tidsperiode uten europacupfotball og der heller ikke Ligacupen var oppfunnet ennå.
Trioen vant FA-cupen sammen i 1948, og var fortsatt fremtredende medlemmer av klubbens førstelag da United i 1952 kapret sin tredje ligatittel, den første på 41 år.

  • Tilbake til toppen

Denne blandingen av ungdom og rutine som United benyttet i 1937/38-sesongen, skulle vise seg å være oppskriften til et liv i opprykkskampen. Til slutt måtte det  fotofinish til før avgjørelsen falt. Aston Villa var vinnere av 2. divisjon, det kunne ikke diskuteres, men hvem skulle slå følge med den opprykksklare Birmingham-klubben?

  • Foran på målkvotient

Sheffield United hadde pustet Manchesters røde i nakken hele veien, og nå, på dommens dag, sto de to klubbene likt på poeng. Regnestaven måtte hentes frem, for i de dager var det målsnitt, ikke målforskjell, som var normen.

Resultatet av regnestykket var at Manchester Uniteds snitt på 1.640 (målforskjell 82-50) var bedre enn Sheffield Uniteds 1.304 (målforskjell 73-56). Dermed kunne Manchesters røde kaste tynnslitte nerver overbord og slippe jubelen løs. Etter bare én sesong i underetasjen var klubben tilbake blant kremen av engelsk fotball.

1938/39: Klamrer seg fast med bravur

Spørsmålet som nå gjensto å besvare var hvorvidt United omsider var sterke nok til å overleve blant de aller beste, eller om en ny sesong med 1. divisjonsfotball på Old Trafford atter en gang ville ende med dunder og brak.

Våren 1939 ble svaret ble avgitt, og det med dokumentasjon på at United hadde avsluttet  et svært så turbulent tiår, sportslig så vel som økonomisk, med en høyst respektabel 14. plass. Dette var klubbens beste ligaplassering siden 1928/29, og en indikasjon på at klubben gikk lysere tider i vente.

Men, dessverre, de som trodde at de mørke skyene omsider var blåst bort, tok skammelig feil. Det ulmet i Europa, en ny verdenskrig var i emning, og høsten 1939 smalt det.

Hopp videre:

1878-00: Tung start
1900-09: Nytt navn og første troféer
1910-19: Old Trafford, nytt trofé – og verdenskrig
1920-29: De (ikke bare) glade 20-årene
————–
1940-49: Old Trafford i ruiner
1950-55: Busby Babes-epoken innledes
1956-59:  Fra triumf til katastrofe
1960-65: Fra nesten-nedrykk til ligagull
1966-69: Europa erobres!
1970-74: Fra seierssødme til gravøl
1975-77:  Fra FA-cuptriumf til sparken
1977-81: Fra champagne til vørterøl
1981-83: Atkinson kommer feiende
1983-86:  Oppkjøpstrusler og avskjed
1986-90: Fergie kommer, ser og vinner
1990-93: CHAMPIONS!
1993-96: Fra Dobbel til Dobbel-Dobbel
1996-99:  Europa erobres på ny!
1999-2003: Tre, to, en, null … og nytt gull!
2003-06:  Tørke, men nytt fundament legges
2006-09: Tilbake til toppen
2009-13: Jubel og fortvilelse – Fergies siste år
2013-16: Tre managere, tre tunge år
2016- : Ny sjef, nye troféer


Tilbake til forsiden