1910-19: Old Trafford, ligagull og verdenskrig

Veldig mye ble pakket inn i årene 1910-1919: Old Trafford ble Uniteds nye arena, klubben tok sitt andre ligagull, manager Ernest Mangnall forsvant til City, og spillere ble suspendert som følge av kampfiksing. Men mye mer alvorlig enn som så var 1. verdenskrig. Den tok også knekken på fire fotballsesonger.

Forrige kapittel: 1900-09: Nytt navn og første troféer

UNITED I LIGA OG CUP:

• 1910/11 1. div.-vinnere; FAC 3
  1911/12 1. div. nr. 13; FAC 4
  1912/13 1. div. nr. 4; FAC 3
  1913/14 1. div. nr. 14; FAC 1
  1914/15 1. div. nr. 18; FAC 1
  1919/20 1. div. nr. 12; FAC 2

Det nye tiåret var nøyaktig 50 dager gammelt da Manchester United innviet klubbens nye storstue i bydelen Old Trafford.

Den opprinnelige planen gikk ut på å bygge et stadion med kapasitet til 100.000 tilskuere. Underveis ble imidlertid dette moderert til å bli en arena med plass til 80.000. Etter datidens standard var Uniteds nye stadion uansett en fantastisk arena. Byggekostnadene beløp seg til £60.000 — en bortimot uhørt høy sum den gangen, og innflyttingen skjedde i tolvte time. Få uker før innvielsen, og bare et par dager etter Uniteds siste kamp på Bank Street, hadde den gamle tretribunen blåst ned under en kraftig vinterstorm.

Innvielsen

19. februar 1910 var det endelig klart for åpning av Uniteds splitter nye og hypermoderne arena. Og, stikk i strid med dystre forhåndsprognoser om at det ville bli vanskelig å trekke publikum til en arena som lå såpass langt utenfor bykjernen, dukket det opp 45.000 betalende tilskuere til premieren mot Liverpool. I tillegg ble det antatt at ytterligere 5.000 klarte å ta seg inn på ulovlig vis. Det var et fremmøte som sto i skarp kontrast til de 7.000 som hadde møtt frem til avskjedskampen mot Tottenham på Bank Street fire uker tidligere, en kamp United for øvrig vant 5-0.

Hvorvidt det skyldtes premierenerver eller ikke, skal være usagt, men Ernest Mangnalls menn klarte ikke å innfri forventningene i sin første opptreden i nye omgivelser på nylagt gress. Til tross for åpningsmål av Thomas Homer, oppfølger av  Sandy Turnbull og 2-0-ledelse til pause, kollapset nemlig United utover i oppgjøret.
Riktignok svarte George Wall på Liverpools tidlige redusering i 2. omgang, men deretter satte gjestene inn ytterligere tre scoringer og stjal med seg begge poengene.

Sterke hjemme, svake borte

Selv om United tapte sin første ligakamp på Old Trafford, trykket spillerne den nye hjemmearenaen til sitt hjerte. Sesongens resterende syv ligakamper på eget gress endte da også med dobbeltpoeng, alle som en. Med andre ord: Sheffield United, Bolton, Bristol City, Blackburn, Everton, Sunderland og Middlesbrough, ble i tur og orden sendt tomhendte i retur til sine respektive hjemsteder.

Men om hjemmeformen var solid, var borteformen langt ifra like imponerende. Utover våren ga dette seg utslag i null seire på seks forsøk, og inkluderte et sviende 1-7-nederlag i møte med de kommende ligamesterne fra Aston Villa. Til slutt ga resultatene fra fremmed gress seg utslag i at United måtte se fire klubber foran seg på ligatabellen.

Heller ikke FA-cupen ble noen suksess for Ernest Mangnalls regjerende cupmestere. Tvert imot, for United røk ut allerede i første hinder da Burnley vant 2-0 og fikk revansje for kvartfinalenederlaget året før.

The Outcasts

1909/10-sesongen hadde for øvrig startet under svært dramatiske omstendigheter. Spillernes fagforening, Professional Footballers’ Association (PFA), var på ren kollisjonskurs med det engelske fotballforbundet, Fotball Association (FA).

To år tidligere hadde United spilt en inntektskamp for PFA, noe som ble sett på med alt annet enn blide øyne, både av FA og Fotballigaen. De to organisasjonene fryktet at spillerne, med PFA i ryggen, kunne begynne å diskutere forhold som angikk dem også utenfor fotballbanen. En slik utvikling ville i så fall kunne medføre politisk støtte fra sterke industrielle fagforeninger.

Dette «skrekkscenariet» førte til at fotballmyndighetene, i ren desperasjon, bare fem dager før ligastarten, sendte ut følgende advarsel:

– Alle spillere som har betalt medlemskap til PFA, vil bli suspendert. Lønn vil bli inndratt og spillerne nektet spill i ligaen.

FA tvunget i kne

Allerede i 1898 var det blitt gjort forsøk på å etablere en spillerforening, Association Footballers’ Union (AFU), men denne måtte etter sterkt press gi opp allerede i 1901. Seks år senere, i 1907, ble det så gjort et nytt forsøk, og dermed så PFA dagens lys.

Anført av United-duoen Charlie Roberts (foreningens første formann) og Billy Meredith, kjempet foreningen for spillernes rettigheter, og da først og fremst for høyere lønn til spillere i de lavere divisjoner. Alle krav ble imidlertid møtt med døve ører. Uviljen blant de høye herrer førte til at PFA, forut for ligastarten i 1909, sendte ut varsel om streik. Det var dette varselet FA og ligaen besvarte med ovennevnte trussel.

Uniteds største seier …?

De fleste klubbene fant da ut at løsningen på tvisten var å verve et tilstrekkelig antall amatørspillere. På den måten kunne kampene gå som oppsatt, mente man. Initiativet møtte imidlertid ingen forståelse hos Manchester United, hvor fotballmyndighetenes trussel ble ansett som et gedigent feilgrep.

I sin protest mot myndighetenes behandling av dem, poserte United-spillerne (sammen med Evertons T. Coleman) nærmest for fleip på et lagbilde der de omtalte seg selv som «The Outcasts» («De utstøtte»).

Kvelden før ligastarten ga myndighetene omsider etter. PFA ble anerkjent, suspensjonsvarslene trukket tilbake, og kravet om bedre lønn for alle spillere ble akseptert og innfridd.

I manges øyne var dette en av Manchester Uniteds største og viktigste seire noensinne. Hadde det ikke vært for dette «en for alle, alle for en»-standpunktet, ville myndighetene ha stått på sitt. PFA var (og er) med andre ord United en stor takk skyldig.

Tilbake til toppen

1909/10-sesongen hadde slett ikke gått slik Ernest Mangnall hadde planlagt den. Skuffelsen skulle imidlertid gli fort over, for allerede fra første spark på ballen den påfølgende høsten, viste spillerne at Manchester United igjen var klare til å kjempe om tittelen.

Etter hvert ble det klart at kampen om ligamesterskapet egentlig bare handlet om to klubber — United og regjerende mester Aston Villa.
For tabelleder Uniteds vedkommende passet det derfor særdeles dårlig at oppgjøret på Villa Park i nest siste ligarunde endte med Villa-seier 4-2.

Thrilleravslutning

Foruroligende nok innebar resultat at klubbene byttet plass i toppen av ligatabellen. Med bare én ligarunde igjen tronet Villa øverst, med United ett poeng bak.

Birmingham-klubben var dermed på god vei mot nok en tittel, og i siste runde ventet et høyst middelmådig Liverpool-lag. Selv om scouserne hadde hjemmefordel, var Villa skyhøye favoritter foran oppgjøret på Anfield.

Samtidig skulle United stå som vertskap for Sunderlands formsterke tabelltreere, en motstander som attpå til var på revansjetokt etter å ha blitt beseiret 2-1 i  julaftens motsatte oppgjør på Roker Park.

Frynsete tillit

Ville United klare å stå imot presset om å prestere som mest nå som det virkelig gjaldt? Og om så var — ville Liverpool klare å hamle opp med Aston Villa? De fleste — selv i den røde delen av Manchester, var ikke overbevist. Tvert imot var tvilen så sterk at mange anså løpet som kjørt allerede.

Denne merkelige nederlagsstemningen førte til et rekordlavt publikumsfremmøte på Old Trafford. Bare 10.000 sjeler fant det bryet verdt å dukke opp til skjebnekampen, men disse trofaste skulle til gjengjeld bli belønnet med en uforglemmelig ettermiddag.

Oppvisningsfotball og scouserbistand

Først ble de vitner til at et lekent United gjorde alle dystre forhåndstips til skamme ved å banke gjestene med hele 5-1, og deretter ble de servert den endelige bekreftelsen fra Anfield om at Liverpool hadde gitt sine Manchester-venner den nødvendige håndsrekningen. Scouserne hadde nemlig satt sesongpunktum med en tittelavgjørende 3-1-seier over et Villa-lag som åpenbart hadde bukket under for presset.

For andre gang på fire sesonger, og første gang på Old Trafford, kunne  triumferende United-spillere løfte det ettertraktede ligatroféet. Det skulle gå 41 år til neste gang.

Farlig angrepskvartett

Enoch «Knocker» West skal ha mye av æren for ligasuksessen i 1911. Måltyven, som var blitt kjøpt fra Nottingham Forest før sesongstarten for å erstatte den vrakede Jimmy Turnbull, ble en umiddelbar suksess. Han fant nettmaskene  allerede i debuten, da Arsenal ble slått 2-1 på bortebane, og dannet snart en meget effektiv scoringsduo sammen med Sandy Turnbull.

«Knocker» ble toppscorer i sin første sesong med 19 mål på 35 kamper, med Sandy Turnbull hakk i hæl med 18 fulltreffere. De to nøt godt av innlegg fra høyreving Billy Meredith og mannen på motsatt side, George Wall. Sistnevnte var rask og teknisk god, og spesielt dyktig til å skjære inn i banen og skyte når motstanderne minst ventet det. Samtidig var Meredith engelsk fotballs første superstjerne.  Det var ikke uten grunn at han gikk under tilnavnet «The Wizard» (Trollmannen).

Mangnall sjokkerer

Selv om termen «manager» ennå ikke var oppfunnet, og Ernest Mangnalls formelle tittel var «klubbsekretær», regnes han like fullt som Uniteds største manager etter Sir Matt Busby og Sir Alex Ferguson.

I august 1912 sjokkerte han den røde delen av Manchester ved brått og uventet å forlate United til fordel for tilsvarende posisjon hos rivalen City.

Mangnall var mannen bak Uniteds første suksessperiode, og spekulasjonene om årsaken til hans plutselig jobbskifte var mange. Den mest sannsynlige er kanskje at han forutså de bleke årene som lå foran United, mens han i City så nye muligheter. Da Mangnall omsider ga seg i City etter tolv år, fikk han direktørjobb i Bolton, klubben han i 1903 hadde forlatt til fordel for United. I Bolton ble han æret med en testimonialkamp mellom et sammensatt Manchester-lag mot et lag bestående av Liverpool- og Everton-spillere.

Uniteds siste sesong med Mangnall ved roret, 1911/12, endte med en skuffende 13. plass. Etterfølgeren hans,  John James Bentley, ledet deretter laget til en akseptabel fjerdeplass i 1912/13, og en ditto skuffende 14. plass i 1913/14. Det var klubbens svakeste ligaplassering på 12 år; og husk – dette skjedde kun tre år etter ligatriumfen i 1911.

Nok et managerskifte

De svake resultatene førte til at publikum vendte laget ryggen. Ja, i snitt dukket det bare opp 15.000 tilskuere til hjemmekampene. Klubbens suksessperiode var så definitivt over for denne gang.

J. J. Bentley styrte på lånt tid. For så vidt hadde han, allerede på det tidspunkt han tok over etter Mangnall, gitt beskjed om at han bare ville sitte inntil en permanent mann var på plass. 28. desember 1914, etter 26 måneder som «midlertidig manager», ble han omsider avløst av den tidligere Crystal Palace og Middlesbrough-sjefen John «Jack» Robson. Han kom nå fra seks og et halvt år i Brighton, og ble med ansettelsen interessant nok «Uniteds første offisielle manager».

Det er ingen tvil om at den nye sjefen fikk en vanskelig oppgave på Old Trafford. Han tok over et lag som hadde hatt mye suksess, men som nå ubønnhørlig var på hell. Viktige nøkkelspillere, som keeper Harry Moger, midtbanetrioen Dick Duckworth, Charlie Roberts og Alex Bell, venstreving George Wall og indreløper Harold Halse, var alle borte siden ligamesterskapet i 1911, og som om ikke det var nok, var «Knocker» West inne i en type måltørke han aldri tidligere hadde opplevd maken til.

Kampfiksingsskandalen

Med Robson ved roret i 1914/15-sesongens siste halvdel, berget United 1. divisjonskontrakten med et nødskrik, poenget foran Chelsea på nedrykksplass (londonerne slapp å rykke ned etter 1. verdenskrig, ettersom toppdivisjonen ble utvidet fra 20 til 22 lag). For bunnlaget Tottenham var det derimot ingen nåde.

For Uniteds vedkommende ble 3-1-seieren over nettopp Chelsea i nest siste ligarunde avgjørende for utfallet av ligasesongen. Allikevel er det 2-0-seieren over Liverpool på langfredag, 2. april, som har gått til historiebøkene, og det med ytterst negativt fortegn.

United var inne i en særdeles svak periode da laget svært beleilig fant vinnerresepten mot scouserne. Det skjedde etter dobbeltreff av George Anderson i en kamp United dominerte stort. Sånn sett var 2-0-seieren fortjent nok. Likevel brant begge lag så mange åpne målsjanser at de 18.000 som hadde tatt veien til Old Trafford ante en hel rekke med ugler i mosen.

Utestengt på livstid

I etterkant av oppgjøret satte FA ned en granskningskommisjon som ikke uventet   konkluderte seg frem til atkampresultatet, for øvrig til 7-1 i odds, faktisk var blitt «fikset» på forhånd.
Av undersøkelsene fremkom det at spillere fra begge lag hadde møttes på den nå nedlagte puben Dog & Partridge, like ved siden av der Bishops Blaize ligger i dag. Til sammen åtte spillere, hvorav tre fra United, fire fra Liverpool og en fra Chester(!), ble funnet skyldige og suspendert fra all organisert fotball på livstid. Kampresultatet? Det ble merkelig nok stående.

Senere fikk flere av spillerne sine livstidsdommer opphevet, deriblant United-duoen Arthur Whalley og Sandy Turnbull.

For den tredje, Enoch West, var det derimot ingen nåde. Selv om han kategorisk nektet for å ha vært innblandet i kampfiksing, forsvarte han seg for døve ører. Dommen mot «Knocker» ble dermed opprettholdt, og han fikk aldri mer spille fotball.

Frikjent etter 30 år

Enoch West skulle imidlertid få en form for oppreisning. I det minste fikk han reddet noe av sitt ettermæle da fotballforbundet, i desember 1945, mer enn 30 år etter skandalekampen, vedgikk at han var blitt uskyldig dømt.
Med denne innrømmelsen var Enoch West igjen fri til å spille fotball. Problemet var at han på dette tidspunktet hadde rukket å bli 59 år gammel og neppe var like målfarlig som i sine velmaktsdager.

Krigsutbruddet

4. august 1914 erklærte England krig mot Tyskland. Dermed var 1. verdenskrig i praksis igang. At landets fotballmyndigheter (sammen med deres skotske kolleger) likevel valgte å igangsette 1914/15-sesongen samtidig som tusenvis av mennesker mistet livet i kampene på kontinentet, ble derfor ansett  som svært kontroversielt.

Motivasjonen var i utgangspunktet at fotball skulle fungere som «motgift» til krig, og i tillegg rådet det en gjengs oppfatning om at kampene uansett ville være over i løpet av noen få måneder.

Feilvurdering

Etter hver som historier om de enorme lidelsene ved fronten ble kjent, innså fotballmyndighetene at de hadde begått en bommert. Det var ikke lenger mulig å lukke øynene for krigens tragedier. Til tross for denne erkjennelsen ble det likevel gitt tillatelse til å fullføre den for lengst igangsatte 1914/15-sesongen.

Dette var en beslutning som ble møtt uten den helt store entusiasmen og forståelsen fra spillere og publikum. Ikke så merkelig i grunnen, ettersom veldig mange hadde venner og/eller familiemedlemmer som kjempet en desperat kamp ved fronten.

Uoffisiell krigsserie

Rent sportslig mistet fotballspillerne fem av sine beste år som aktive som følge av krigen. Riktignok ble de gitt tillatelse til å spille mer eller mindre uorganisert fotball i såkalte «krigsserier». Da kunne man i utgangspunktet spille for hvem som helst. Forutsetningen var at man informerte sine opprinnelige klubber. I så fall var det ingen problemer forbundet med å spille for andre lag enn sine egne. Dette ble i særlig grad aktuelt for utkommanderte spillere, stasjonert ved diverse militærleire rundt omkring på øyriket.

Følgende United-spillere deltok for andre lag:
Arthur Allman (Stoke), Robert Beale (Arsenal), George Hunter (Brentford og Birmingham), Frank Knowles (Arsenal og Oldham), Billy Meredith (Stalybridge Celtic og Manchester City), Joe Norton (Nottingham F. og Leicester), Pat O’Connell (Clapton Orient og Rochdale), Arthur Potts (Southport), Walter Spratt (Clapton Orient), George Stacey (Rotherham), James Travers (Tottenham) og Arthur Whalley (Clapton Orient).

To spillere drept i kamp for sitt land

Følgende United-spillere måtte ut i aktiv krigstjeneste under 1. verdenskrig: Jim Hodge, George Hunter, Frank Knowles, James Travers, George Wall, Joe Norton, Tommy Gipps, Arthur Potts, Cyril Barlow og Sandy Turnbull.

Flere av disse pådro seg skader som påvirket karrieren, og Sandy Turnbull ble drept under kampene i Arras, Frankrike i mai 1917. Det samme gjorde etter alt å dømme den tidligere United-spilleren Oscar Linkson. Han tjenestegjorde i samme regiment som Turnbull, og ble meldt savnet etter ett av mange slag i franske Somme. Levningene hans ble aldri funnet.

Da den grusomme krigen omsider var over 11. november 1918, hadde United også mistet klubbsekretær John James Bentley. Mannen som overtok tømmene da Ernest Mangnall dro til City i 1912, gikk bort i 1918 etter lang tids sykdom. Han hadde i mellomtiden overlatt vervet til John Robson, som fortsatt satt som manager da den organiserte fotballen igjen begynte å rulle fra høsten 1919.

Hopp videre:

1878-00:	Tung start
1900-09:	Nytt navn og første troféer
————–
1920-29:	De (ikke bare) glade 20-årene
1930-39:	På kanten av stupet
1940-49:	Old Trafford i ruiner
1950-55:	Busby Babes-epoken innledes
1956-59:	Fra triumf til katastrofe
1960-65:	Fra nesten-nedrykk til ligagull
1966-69:	Europa erobres!
1970-74:	Fra seierssødme til gravøl
1975-77:	Fra FA-cuptriumf til sparken
1977-81:	Fra champagne til vørterøl
1981-83:	Atkinson kommer feiende
1983-86:	Oppkjøpstrusler og avskjed
1986-90:	Fergie kommer, ser og vinner
1990-93:	CHAMPIONS!
1993-96:	Fra Dobbel til Dobbel-Dobbel
1996-99:	Europa erobres på ny!
1999-2003:	Tre, to, en, null … og nytt gull!
2003-06:	Tørke, men nytt fundament legges
2006-09:	Tilbake til toppen
2009-13:	Jubel og fortvilelse – Fergies siste år
2013-16:	Tre managere, tre tunge år
2016- :	Ny sjef, nye troféer