NEWTON HEATH L&YR, 1891/92.

Klubben som i dag er verdenskjent under navnet Manchester United, har en lang og broket historie. Den ble opprettet som en bedriftsklubb ved Newton Heath jernbanedepot, noen kilometer øst for Manchesters bykjerne. Året var 1878 og måneden trolig mai, men ingen kjenner den eksakte stiftelsesdatoen.

Den offisielle registreringen vet vi derimot litt mer om. Den ble foretatt den 4. juli, og fra klubbledelsens side underskrevet av en herremann ved navn Frederick Attock. Attock var en høyt ansett administrasjonsmann ved jernbanedepotet, og ble Newton Heath/Manchester Uniteds aller første president.

HEATHENS I LIGA OG CUP:

  • 1886/87 FAC 1
    1887/88 Deltok ikke
    1888/89 Deltok ikke
    1889/90 FAC 1
    1890/91 FAC 2. kval.runde
    1891/92 FAC 4. kval.runde
  • 1892/93 1. div. nr. 16 (sist; beholdt plassen etter «Test-match»); FAC 1
    1893/94 1. div. nr. 16 (nedrykk); FAC 2
    1894/95 2. div. nr. 3; FAC 1
    1895/96 2. div. nr. 6; FAC 2
    1896/97 2. div. nr. 2 (tapte «Test-match» og rykket ikke opp); FAC: 3
    1897/98 2. div. nr. 4; FAC 2
    1898/99 2. div. nr. 4; FAC 1
    1899/00 2. div. nr. 4; FAC 3. kval.runde
  • Helsefremmende tiltak

Det var en gruppe med staute arbeidskarer ved Lancashire & Yorkshire Railway Company som tok initiativet til opprettelsen, og disse fikk støtte av jernbaneselskapets ledelse, deriblant av nevnte Frederick Attock – bildet til høyre.

Med den bare 32 år gamle Attock – han ble født i Liverpool den 10. februar 1846 – i spissen, stilte altså Jernbaneadministrasjonen seg positiv til forslaget om å starte en klubb for denne nye, spennende sporten. I det viktorianske England ble nemlig god helse og trivsel på arbeidsplassen ansett som viktigere enn det meste annet, noe som også førte til at selskapet hjalp til med å skaffe laget en fotballbane å utfolde seg på.

  • Fotball på kirkelig grunn

Sånn sett passet det godt at Den katolske kirke hadde tomt i umiddelbar nærhet, nærmere bestemt i krysningen mellom North Road (nå omdøpt til Northampton Road) og Monsall Road.
Her lot Kirken jernbaneselskapet få leie tomten på åremål, mens Jernbanen på sin sin side leide den ut til fotballklubben for en billig penge.

Spilleforholdene på North Road var et kapittel for seg. Mens den ene halvdelen av banen besto av jord, hard som betong, var den andre så bløt at spillerne gjerne ble stående til anklene i gjørme. Og garderobe? Det fantes selvsagt ikke. Isteden måtte spillerne skifte i den lokale puben, The Three Crowns, i Oldham Road. Den lå for sikkerhets skyld en snau kilometer unna banen.

«The Three Crowns» i 33 Oldham Road, puben Newton Heath-spillerne benyttet som garderobe. Derfra gjorde de unna oppvarmingen ved å løpe den snaue kilometeren opp til North Road.

  • Spartanske forhold

Newton Heath første leveår ble i det hele tatt tilbrakt under svært enkle kår. På denne tiden ble det utelukkende spilt bedriftskamper mot andre såkalte «arbeiderlag», og eneste måte å skille det ene laget fra det andre var ved forskjellig farge på caps’en!

Og fotballstøvlene? Som regel ble det benyttet vanlige, solide arbeidsko med spikre tvers gjennom sålen. Og, bare for å illustrere hvor lite klubben(e) hadde å rutte med: en planlagt kamp mot Manchester Wanderers i 1882/83 ble avlyst fordi ingen var i stand til å fremskaffe en ball.

  • Første trofé

1886/87 ble en aldri så liten milepæl for klubben. For første gang fikk Newton Heath ta del i den landsomfattende FA-cupen. Inntil da hadde den, i tillegg til lokalt seriespill, bare deltatt i cupturneringen Manchester and District Challenge Cup. I sistnevnte turnering tapte Heathens 0-3 for Hurst i 1885-finalen, som ble spilt foran 3.500 tilskuere i Whalley Range.

Ett år senere var det imidlertid Newton Heaths tur til å gå til topps. I semifinalen på nøytral bane i Salford, fikk «the Heathens« revansje mot fjorårsvinnerne fra Hurst. Deretter ble Manchester beseiret 2-1 i finalen, en kamp som ble spilt i Whalley Range, hvor hele 6.000 skuelystne var møtt frem i regn og ufyselig vårvær.

  • Ambisjonene heves

Cuptriumfen var en stor, stor seier for klubben, og førte til at elleville supportere bar spillerne på gullstol bort til hovedtribunen. Der mottok kapteinen, James «Jimmy» Stanton, pokalen på vegne av Newton Heath L&YR, og alle heltene fikk hver sin gullmedalje.

Cuptriumfen var en milepæl som førte til at klubbledelsen bestemte seg for å satse mer ambisiøst. Et av tiltakene var å søke om tillatelse til å få delta i den enda gjevere Lancashire Senior Cup. Det var en turnering Newton Heath hadde én opptreden i fra før, i 1883/84. Da hadde laget måttet se seg slått 7-2 av de regjerende FA-cupvinnerne fra Blackburn Olympics.
Nå var det gått to år siden den gang, men ledelsen for Lancashire-turneringen hadde ikke glemt. Den var slett ikke overbevist om at «jernbaneklubben» var blitt «seriøs og god nok» til å få gjøre et nytt forsøk allerede. Søknaden fra North Road ble derfor avslått.

  • FA-cup til besvær

Avslaget sved, men ble fort glemt da Newton Heath isteden fikk innvilget sitt ønske om deltakelse i den landsomfattende og – allerede – tradisjonsrike FA-cupen.
Trekningen ga laget bortekamp mot Fleetwood Rangers, hvor de rundt 2.000 fremmøtte fikk se Jack Doughty score to mål for gjestene og fastsette resultatet etter 90 minutter til 2-2.

Men så, da dommeren ba lagene om å gjøre seg klare til ekstraomganger, oppsto det full forvirring i Heathens-leiren.

– Ekstraomganger? Det var en «oppfinnelse» Newton Heath aldri hadde hørt snakk om før. Lagledelsen, som minutter før hadde sett for seg en lukrativ omkamp på hjemmebane, kunne ikke tro det de hørte. Ekstraomganger var uaktuelt – BASTA!
Newton Heath nektet ganske enkelt å gå med på forlenget spilletid. Disputten endte da også med at FA-cupdeltakelsen tok slutt der og da. Isteden ble Fleetwood tilkjent seieren og fritt leide til neste runde.

Det skulle gå tre år før Heathens igjen tok del i denne turneringen. Det ble imidlertid ingen suksess. Før århundreskiftet klarte klubben faktisk aldri å komme seg forbi 2. runde.

  • Malere, verkstedarbeidere og fyrbøtere

Beslutningen om å tillate «Heathens» gjeninntreden i det gode selskap falt sammen med flere andre ytre tegn på at klubben mente alvor med sin satsing, så som verving av spillere, enten som hel- eller deltidsprofesjonelle. Det siste innebar at de jobbet som jernbanearbeidere ved siden av å utføre sin jobb på fotballbanen.

Half-backen Thomas Burke for eksempel, fikk jobb som maler ved jernbanedepotet. Han gjorde det så bra i Newton Heath-drakten at han snart ble innkalt til tjeneste for det walisiske landslaget. Det samme gjaldt for øvrig to andre av lagets mest fremtredende spillere, som back — og klubbkaptein — John Powell og den allerede omtalte spissen Jack Doughty.

  • Football Combination og Football Alliance

I 1888, samme år som The Football League så dagens lys, var Newton Heath en av ni mindre klubber som dannet den regionale ligaen The Football Combination. Det ble ingen suksess. Tanken var at klubbene selv skulle ta seg av organiseringen, men planen falt alt annet enn heldig ut. Full forvirring rundt kampoppsett og -avvikling, førte til at det hele kollapset allerede før sesongen var ferdigspilt.

Litt eldre, og forhåpentligvis også en del klokere, tok turneringens foregangsmenn isteden initiativ til opprettelsen av en mer strømlinjeformet organisasjon og døpte den om til The Football Alliance. Denne besto av tolv klubber, deriblant Newton Heath og noen av de andre som hadde vært med på Combination-fiaskoen.

1892/93: Ligadebut, rekordseier og nesten-nedrykk

Newton Heaths store mål var imidlertid å få spille «ordentlig ligafotball», som fullverdig medlem av den landsomfattende Football League. Men det var alt annet enn lett å skaffe seg innpass. Årlige søknader, tre i tallet, førte ikke frem, og Newton Heath lurte på om de måtte avfinne seg med en skjebne som Alliance-klubb.

Men så, på det fjerde, skulle det omsider skje. Etter å ha blitt nummer to i Alliance i 1891/92-sesongen, fikk Newton Heath endelig gehør og tommelen opp fra de høye herrer i London. Det skjedde i forbindelse med forbundets vedtak om å utvide ligaen fra 12 til 16 klubber.

Overgangen til spill med landets eliteklubber skulle som ventet vise seg å bli tøff for de gul/grønne novisene, som fra nå av ble ledet av den tidligere Aston Villa-mannen Alfred Harold Albut. Som Newton Heaths første heltidsansatte klubbsekretær fikk han alt ansvar for laguttak, taktikk og treningsmetoder.

Albuts første oppgave ble å sende sin nye klubb ut til sesongdebut mot storklubben Blackburn Rovers på Ewood Park. Datoen var 3. september 1892, og Albut fikk snart se Bob Donaldson bli historisk ved å score Heathens’ aller første ligamål. Den skotske senterløperen fikk senere følge på scoringslisten av lagkameratene James Coupar og Alf Farman, men klubbens første offisielle ligakamp endte til slutt med 3-4-nederlag. Det skjedde til tross for at en av Heathens’ egne, den nylig ankomne Andrew Mitchell, utgjorde en tredel av dommertrioen! Det kan du lese mer om i profilen hans.

Men det var en oppløftende debut for Heathens. Uken etter kapret så laget sitt aller første ligapoeng ved å holde Burnley til 1-1 på North Road.

  • Kalasseier over Wolves

Den første seieren skulle imidlertid vente på seg. Til gjengjeld var den vel verdt  ventetiden. Wolverhampton Wanderers, som var dagens gjester på North Road denne høstdagen, 15. oktober 1892, skulle få en uforglemmelig ettermiddag, om enn ikke helt slik de kunne ha tenkt seg det.

Allerede etter et halvt minutt fikk «ulvene» lite et forvarsel om hvordan dagen ville bli. Mer tid trengte ikke James Henry for å sende hjemmelaget i ledelsen .

Deretter tegnet den allerede nevnte Donaldson seg like godt for hat-trick, og sannelig gjorde ikke hans lagkamerat og kampens store spiller, Willie Stewart, det samme. Og, siden Billy Hood, Alf Farman og Adam Carson også ville være med på leken, endte oppgjøret med utklassingssifrene 10-1 til vertene!

Til dags dato er dette Newton Heath/Manchester Uniteds største ligaseier gjennom alle tider. 

  • En hårsbredd fra nedrykk

De som trodde at trenden nå hadde snudd, tok dessverre skammelig feil. Newton Heath vant bare seks av i alt 30 ligakamper, samtlige på hjemmebane, og endte sesongen på jumboplass. Dermed måtte laget ut i playoff-kamper mot Small Heath (senere Birmingham City) på nøytral bane, for om mulig å redde plassen.

Og sjansen ble tatt vel vare på. Etter 1-1 i første kamp på Stokes Victoria Ground, vant Heathens med solide 5-2 i det andre oppgjøret, denne gang på Sheffield Uniteds Bramall Lane, og sikret seg en ny sesong blant landets elite.

OBS1: Ligasesongens siste hjemmekamp, mot Accrington (3-3), var Newton Heaths siste på North Road. Foran 1893/94-sesongen flyttet klubben til Bank Street, drøyt to kilometer unna.

OBS2: Det må også sies litt om draktene. Det er allment kjent at klubbens første drakter var gul/grønne, men de første draktene som ble registrert hos ligaen var rød/hvite trøyer og blå bukser. Foran 1896/97-sesongen ble disse gjort om til hvite trøyer og blå bukser.

  • Disputt mellom Jernbanen og Kirken

Den gang klubben ble stiftet, i 1878, ble det vedtatt å gi den navnet «Newton Heath L&YR Cricket and Football Club». Forkortelsen L&YR sto for Lancashire and Yorkshire Railways, og gjenspeilet det nære forholdet som rådet mellom klubben og ledelsen ved jernbanedepotet i Newton Heath.

Med tiden, og kanskje særlig etter at klubben i 1885 ble profesjonalisert, skulle imidlertid dette forholdet bli mer og mer anstrengt. 3. august 1892 hadde «the Heathens» fått nok og fjernet LYR fra klubbnavnet.

Ett år senere, etter en disputt med tomteeier, Den katolske kirke, som ikke kunne gå med på at fotballklubben krevde inngangspenger av folk, ble det besluttet å forlate North Road for godt. Det skjedde til fordel for en ny arena i bydelen Clayton. Den befant seg to kilometer sør for North Road, og ironisk nok bare et Pogba-frispark unna der vi i dag finner Manchester Citys Etihad.

1893/94: Flytting til Bank Street

Heathens’ nye lekegrind var så langt fra noen «Theatre of Dreams» den heller, men snarere et illeluktende jorde. Strengt tatt befant arenaen seg i Bank Lane, en liten tverrgate til Bank Street. Nettopp Bank Street ble det nye stadionets offisielle navn, men lokalbefolkningen lot seg ikke forvirre av den grunn. De foretrakk å omtale klubbens nye hjem som Clayton.

De mange svovelfabrikkene som befant seg i nærheten opplevde gode tider. De var   også populære fordi de sysselsatte et betydelig antall mennesker. Samtidig skal det ikke legges skjul på at de forårsaket mye elendighet. Det skyldtes utslipp av gul, tykk røyk, som døgnet rundt ble pumpet opp gjennom gigantiske skorsteinspiper. Denne la seg som et teppe over Clayton og områdene rundt, og var til stor sjenanse, ikke bare for de fastboende, men selvsagt også for publikum og spillere på Bank Street.

Mens motstanderne hostet og harket seg gjennom den tette røyken, og herdede Heathens-spillere presset på for et vinnermål, pøste de fabrikkansatte på med ekstra mye kull i ovnene.

Supportere med matchvinnerbidrag

Til manges forbløffelse var det også en mystisk tendens til at røyken tyknet til annenhver lørdagsettermiddag, eller hver gang Newton Heath var opptatt med hjemmekamp. Dess lenger ut på ettermiddagen, dess tykkere lå røyken over Clayton.

Svaret på den forunderlige gåten lå, i det minste ifølge legenden, å finne hos patriotiske Heathens-supportere på ettermiddagsskift ved fabrikkene:

Ettersom disse var opptatt med å tjene til livets brød, hadde de naturligvis ikke anledning til å heie laget sitt frem fra tribuneplass. Dermed kokte de fabrikkansatte ihop en alternativ metode for å støtte sine helter i deres kamp:

Mens motstanderne hostet og harket seg gjennom den tette røyken og herdede Heathens-spillere presset på for et vinnermål, pøste de fabrikkansatte på med ekstra mye kull i ovnene.

As Satan was flying over Clayton for Hell. He was chained in the breeze, likewise the smell. Quoth he: “I'm not sure what country I roam. But I'm sure by the smell I'm not far from home."

Grisespill, søksmål og — nedrykk

Den første sesongen på Bank Street ble dessverre like tøff som den forrige hadde vært på North Road. Etter den lovende starten med 3-2 over Burnley i stadionpremieren, opplevde Heathens igjen å avslutte sesongen på sisteplass.

I motsetning til året før klarte de heller ikke å gå seirende ut av play-off. Denne gang stoppet det opp mot Liverpool, som vant 2-0 da lagene møttes til avgjørende kamp på Ewood Park i Blackburn. Dermed gjensto ingen nåde: etter to sesonger blant eliten ble Heathens degradert til 2. divisjon.

  • Kontroverser i Derby

Dessverre, får man nesten si, ble Newton Heath skjemmet av  perioder med store disiplinære problemer. I en dommerrapport, gjengitt i en av de lokale avisene etter bortekampen mot Derby i oktober 1893, står det blant annet å lese følgende:

«[Bob] Donaldson, [George] Perrins og [John] Clements var de verste synderne. Donaldson grep Leiper i lysken, mens Perrins uprovosert sparket ned Goddall og kom med upassende bemerkninger til meg etter kampen.»

  • Spørsmål ved dommeren

Men, interessant nok; selv om lokalavisen i Derby ikke på noen måte støttet gjestenes fremferd, stilte den seg noe undrende til kamplederens opptreden:

– Man må spørre seg hvorfor dommer Tranter bare rapporterte Newton Heath-spillerne. Derby-spillerne var jo på ingen måte uskyldige, kommenterte avisens utsendte.

De tre synderne ble ilagt karantene i to uker, men straffen ble først iverksatt etter en måned. 

  • Søksmål og erstatning

I mellomtiden, bare en uke etter «overgrepene» i Derby, nærmere bestemt i kjølvannet av hjemmekampen mot West Bromwich, tok en lokalavis i Birmingham til orde for at fotballforbundet burde ta affære overfor «brutale Newton Heath-spillere».

Dette fikk klubbledelsen på Bank Street til å reagere. De tenkte som så at angrep er det beste forsvar og gikk til sak mot avisen. Det resulterte i at Newton Heath fikk medhold og ble tilkjent en symbolsk «farthing» (en kvart penny) i erstatning. Det var knapt nok til å dekke saksomkostningene.

NEWTON HEATH 1895/96: Bak f.v.: Alf H. Albut (lagleder), F. Paley (trener), John Dow, William Douglas, F.W. Palmer (styremedlem), Fred Erentz, Will Davidson, G. Faulkner (styremedlem). Midten: W. Crompton (styremedlem), George Perrins, James McNaught, William Stewart, H. Jones (visepresident). Foran: Joe Clarkin, Bob Donaldson, Joe Cassidy, Richard Smith, James Peters.

  • Mislykkede play-offs

Uansett, Newton Heath rykket ned våren 1894 og forble i tolv år en middelmådig 2. divisjonsklubb. Tredjeplassen i 1895 og andreplassen i 1897, ga muligheter til opprykk gjennom play-off, men Heathens mislyktes ved begge anledninger.

Århundret ble avsluttet med at Newton Heath kapret fjerdeplassen i 2. divisjon, og det i en sesong hvor rivalen City rykket opp. Det ble tidlig exit i både Lancashire Senior Cup og Manchester Senior Cup, og i FA-cupen røk våre gamle helter ut for Tottenham (3-5) i omkampen hjemme på Bank Street.

Hopp videre:

————–
1900-09: Nytt navn og første troféer
1910-19: Old Trafford, nytt trofé – og verdenskrig
1920-29: De (ikke bare) glade 20-årene
1930-39: På kanten av stupet
1940-49: Old Trafford i ruiner
1950-55: Busby Babes-epoken innledes
1956-59:  Fra triumf til katastrofe
1960-65: Fra nesten-nedrykk til ligagull
1966-69: Europa erobres!
1970-74: Fra seierssødme til gravøl
1975-77:  Fra FA-cuptriumf til sparken
1977-81: Fra champagne til vørterøl
1981-83: Atkinson kommer feiende
1983-86:  Oppkjøpstrusler og avskjed
1986-90: Fergie kommer, ser og vinner
1990-93: CHAMPIONS!
1993-96: Fra Dobbel til Dobbel-Dobbel
1996-99:  Europa erobres på ny!
1999-2003: Tre, to, en, null … og nytt gull!
2003-06:  Tørke, men nytt fundament legges
2006-09: Tilbake til toppen
2009-13: Jubel og fortvilelse – Fergies siste år
2013-16: Tre managere, tre tunge år
2016- : Ny sjef, nye troféer

 


Tilbake til forsiden