Man Utd Parade

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Med ligatroféet endelig på plass i Warwick Road, hersket det en følelse av lettelse, men også av utmattelse og forvirring. Målet, det man hadde strebet mot i et kvart århundre, var nådd! Nå lå laurbærene der, innbydende. Kanskje burde man benytte anledningen til å legge seg nedpå og ta det litt med ro – i hvert fall for en liten stund?

United i liga og cup

Factbox-line 1993/94: PL nr. 1; FAC-vinnere; LC-finalister; CL-kval.
Factbox-line 1994/95: PL nr. 2; FAC-finalister; LC 3; CL Gr.
Factbox-line 1995/96: PL nr. 1; FAC-vinnere; LC 2; UEFA 1

Joda, fristelsen var stor, men heldigvis ble den motstått.

Samtidig som man med triumferende blikk over Penninene, for n’te gang sang «Who’s the Champions now, s**t?», stirret man nemlig også rett inn i et skrekkscenario. Hverdagen hos fjorårsvinnerne Leeds, var intet eksempel til etterfølgelse. Yorkshire-klubben hadde klappet helt sammen etter suksessen. En slik skjebne måtte for enhver pris unngås på Old Trafford.

«He wears a magic hat…»

Alex Ferguson ønsket derfor å forsterke laget ytterligere. At han lenge hadde skult misunnelig mot City Ground i Nottingham, var ingen hemmelighet. Han skulle så gjerne ha slått sine skotske klør i managerkollega Brian Cloughs glefsende midtbanebulldog, Roy Keane. Den 22 år gamle iren var etter United-managerens oppfatning den perfekte erstatter for en aldrende Bryan Robson.

Med rykende ferske millioner i lommen – deler av 1. premien fra Premier League – dro da også Alex på shoppingtur til Robin Hoods gamle hjemkommune. Men i motsetning til legenden med den grønne trikoten, betalte United-manageren for varene. For 3.75 millioner pund, ny overgangsrekord i engelsk fotball, overtalte han Cloughie til å slippe lenken, og Keano fulgte logrende med til Manchester. Der skulle den unge mannen fra Cork få oppleve et eventyr andre knapt kunne drømme om.

«Man. United here we go»

Det som skulle vise seg å bli Manchester Uniteds beste sesong noen gang, ble innledet på Wembley med seier på straffekonkurranse over de dobbelte cupvinnerne Arsenal. Deretter fulgte ligapremiere med 2-0 over Norwich, overraskelseslaget fra sesongen før, på Carrow Road. United var i gang. Med feiende, lynrask kontringsfotball angrep laget fra alle kanter. Motstanderne ble fullstendig overrumplet av en oppstilling som i utgangspunktet så slik ut (4-4-2):

Schmeichel, Parker, Bruce, Pallister, Irwin, Kanchelskis, Ince, Keane, Giggs, Cantona og Hughes. Sharpe, McClair og Robson spilte også viktige roller i den kanskje mest underholdende sesongen noensinne på Old Trafford.

Mål ble scoret nærmest på bestilling, satt inn fra samtlige uteposisjoner unntatt høyrebacken. Der var Paul Parker mer enn fornøyd med å bidra med taklingsstyrke, spilleforståelse, fart og balldistribusjon.

Tyrkisk pepper

Som ligamestere var United kvalifisert for Europacupen – eller Champions League som den nyrenoverte turneringen nå ble kalt – for første gang siden 1968/69.

Kispest Honved ble beseiret i 1. runde, før tyrkiske Galatasaray sto på menyen i andre. I utgangspunktet en overkommelig oppgave, men det var det ingen som hadde fortalt orientalerne. De var nære ved å bli de første som noen gang hadde vunnet en europacupkamp mot United i Manchester. Robson og et selvmål av Hakan sendte de engelske favorittene i oppskriftmessig og tidlig 2-0-ledelse, før gjestene sjokkerte med tre scoringer på rad. Ni minutter før slutt kom Eric Cantona til unnsetning og reddet ett poeng for forlegne, overmodige rødtrøyer.

Skulle United klare å få innpass i gruppespillet, var det i realiteten påkrevd med seier i returmøtet i Tyrkia. Men i Istanbul ventet en heksegryte.

Hete døgn i Istanbul

galatasaray_93_large

Ali Sami Yen Stadion, Istanbul

Allerede før avreise fra Manchester fikk man forvarsler om temperaturen i Bosporus-regionen. Det haglet med trusler, til og med drapstrusler, i første rekke rettet mot keeper Peter Schmeichel. Det var prisen for at dansken hadde «tatt seg av» en tyrker som stormet banen under klubbenes første møte. Ved ankomsten til Atatürk flyplass ventet opphissete Galatasaray-fans og ønsket «Velkommen til helvete». Mottakelseskomitéen nøyde seg heldigvis med tilrop, men et helvete skulle det bli allikevel.

I trykkokeren på Ali Sami Yen Stadion gikk det som fryktet; United ble holdt til 0-0. Deretter ble spillerne nærmest jaget av banen. Eric Cantona ville vite hva som sto på, og ble belønnet med rødt kort etter kampslutt, mens Bryan Robson fikk erfare hvordan det kjennes å bli banket med tyrkiske politikøller.

Nedslått, utslått og ydmyket, dro laget direkte hjem til Manchester-derby på Maine Road. Kanskje det beste som kunne skje med tanke på å finne tilbake motivasjonen og behandle såret stolthet. Resepten virket feilslått da City gikk til pause med 2-0-ledelse. 30.000 skadefro City-fans ville kanskje ha dempet seg noe hadde de kunnet se 45 minutter inn i futurum. Da kampen ble avblåst sto det nemlig 3-2 til Reds! To scoringer av Cantona og seiersmål av Keane tre minutter før slutt, sendte de lyseblå skarene subbende tilbake til Stockport, med datidens mest fremstående City-symbol – bananen – mellom beina.

Stoltheten var tilbake, ryggen igjen rak som et spett, og blikket fast og selvsikkert; – bare spør Eric Cantona!

Røde mars

Utover vinteren kjempet de regjerende ligamesterne på tre fronter, i Ligacupen, FA-cupen og Premier League. Ja, med eliminasjonen av Sheffield W. i Ligacupens semifinale i begynnelsen av mars, var en «trippel light» innen rekkevidde.

Måneden skulle forresten bli særdeles rød, men ikke av resultatmessige årsaker. Isteden ble det satt ny uoffisiell klubbrekord med fire røde kort på fem kamper! Det begynte med utvisningen av Peter Schmeichel under FA-cupmøtet med Charlton på Old Trafford. Deretter var det Eric Cantonas tur. Han ble beordret i garderoben to ganger på tre dager, i bortekampene mot Swindon og Arsenal. Til slutt led Andrei Kanchelskis samme skjebne under Ligacupfinalen på Wembley. Ett minutt før slutt, på stillingen 2-1 til Aston Villa, handset Kan-Kan på streken og forårsaket straffesparket som fastsatte resultatet til 3-1.

Villa ble for øvrig ledet av en gammel kjenning. Ron Atkinson gjentok bedriften fra tre år tidligere, da som manager for Sheffield W., og snøt sin gamle klubb for Ligacuptroféet. Den minst prestisjefylte pokalen glapp altså, men fortsatt gjensto kampen for en historisk «Dobbel». Da måtte først Blackburn, nærmeste utfordrer til ligatittelen, holdes på avstand. Foran klubbenes påskemøte var luken på seks poeng, men på Ewood Park dukket Alan Shearer opp med dagens to eneste scoringer og skapte ny spenning foran innspurten.

Dobbel-triumfen

To uker etter nederlaget for Villa, returnerte United til Wembley for å spille semifinale i FA-cupen. Det gikk nesten galt. Nederlagsdømte Oldham åpnet scoringene få sekunder ut i 2. ekstraomgang, og United ble tvunget til å hente frem noe helt spesielt. Det ordnet Mark Hughes. I siste spilleminutt dukket han opp i Oldhams straffefelt med en av sine spesialiteter, volleyskuddet, og ballen suste inn i nettmaskene bak en sjanseløs keeper. I omkampen på Maine Road tre dager senere, vant United enkelt 4-1.

Seieren ga et høyst tiltrengt løft, og fire seire senere var ligamesterskapet sikret.

I avslutningskampen, mot Coventry hjemme på Old Trafford, ligadebuterte Gary Neville, samtidig som Bryan Robson tok farvel etter 13 strålende år.

Seks dager senere satte Eric Cantona inn to straffespark mot Chelsea under FA-cupfinalen på Wembley. Mark Hughes og Brian McClair tegnet seg også på scoringslisten og bidro til at United sikret seg «the Double» for første gang.

1994/95

City får bank!

Posisjonen som Englands desidert beste lag var blitt ytterligere befestet. Foran 1994/95-sesongen var United derfor storfavoritter til et tredje strake ligagull. Men det lå hindringer i veien. Det største dukket opp midtvinters, på Selhurst Park, i en hendelse ingen i sin villeste fantasi kunne ha forutsett.

Men lenge før man kom dit hen, ble Paul Parker utvist i ligaåpningen, Galatasaray (igjen!) holdt til nok et 0-0-resultat i Istanbul, og mesterskapsrival Blackburn banket 4-2 på Ewood Park. På Nou Camp derimot, ble rødtrøyene rundspilt av Barcelona, og i Gøteborg ble David May brukt som rundingsbøye av en svenske de kalte Jesper Blomqvist. IFK vant 3-1 og en sur Paul Ince pådro seg rødt kort i sluttminuttene. Da hjalp det ikke at Galatasaray endelig fikk juling. En viss David Beckham scoret sitt første mål for United da tyrkerne ble feid av banen med 4-0, men Reds var ute av Champions League.

Høstens store begivenhet fant sted på Old Trafford den 10. november. Anført av en Andrei Kanchelskis i scoringsform, valset United rundt med City. Kan-Kan scoret hattrick da naboene ble knust 5-0 og United krøp opp i ryggen på lederlaget Newcastle.

12. januar kom den gledelige sjokkmeldingen om at Andy Cole, Newcastles storscorer, byttet ut den stripete drakten med Uniteds røde. For rekordsummen 7 mill. pund ga Geordiene kanskje avkall på ligatittelen, mens United styrket sine sjanser betraktelig. «Strekkodene» falt da også av lasset, og kampen om ligamesterskapet ble etter hvert en duell mellom United og Blackburn.

Da nettopp Blackburn ble beseiret 1-0 på Old Trafford den 22. januar, tydet mye på at United var i ferd med å tilrive seg overtaket. Eric Cantona scoret målet, men det skulle vise seg som det siste positive han hadde å bidra med på lange tider.

Skandalen på Selhurst Park

Episoden som skulle snu opp ned på sesongen og overskygge alle andre begivenheter på Planet Tellus, fant sted på Selhurst Park onsdag den 25. januar 1995. Under ligamøtet med Crystal Palace ble Eric Cantona slått, sparket og tråkket på, uten reaksjoner fra dommer Alan Wilkie. Slikt gjør inntrykk på et følsomt fransk sinn, ikke minst når man attpå til er Konge av Old Trafford. Det galliske geniet fikk etter hvert nok. Han stakk ut foten mot en av sine plageånder, Richard Shaw, og denne gang var ikke dommer Wilkie sen om å reagere. Pipeblåseren dro resolutt frem det røde kortet og Cantona måtte rusle slukkøret av banen.

Samtidig kom en tilskuer stormende nedover benkeradene. Vedkommende overøste Uniteds franske stjernespiller med blodige fornærmelser, og dermed svartnet det helt for den temperamentsfulle galleren. Uten forvarsel tok han sats, hoppet over gjerdet og angrep pøbelen med beina først. Deretter begynte han å denge løs, før han omsider ble stagget og geleidet til garderoben.

Etter hvert som tv-bildene fra hendelsen gikk verden rundt, ble det ramaskirk i de tusen hjem.
For å komme fotballmyndighetene i forkjøpet straffet United sin mest dyrebare juvél ved umiddelbart å ekskludere ham for resten av sesongen. Men det var selvsagt ikke nok for Fotballforbundet. De svarte like godt med å utestenge franskmannen fra all fotball i åtte lange måneder.

Allmennpreventive hensyn tilsa at Cantona også måtte tiltales for overfallet på den såkalte Crystal Palace-supporteren, oppvigleren Matthew Simmons.

Og det var på et rettsmøte den 31. mars, at den gåtefulle United-spissen lot de så berømte ordene falle:

“When the seagulls follow the trawler, it is because they think sardines will be thrown into the sea!”

Saken endte med at King Eric ble dømt til samfunnstjeneste, i tillegg til å bli ilagt en bot.

Bare nesten

United måtte klare seg uten sin franske talisman gjennom resten av sesongen, men innsatsen var det lite å utsette på. Nykommer Cole markerte seg med fem scoringer da United satte Premier League-rekord med 9-0(!) over Ipswich.

Rødtrøyene holdt følge i toppen, men i en neglebiteravslutning av en ligasesong måtte West Ham beseires i London i siste runde om tittelen skulle beholdes. Hammers-målet ble da også utsatt for et bombardement som ikke hadde vært sett i hovedstaden siden Slaget om Storbritannia. Men i likhet med sine bysbarn to generasjoner tidligere, holdt hjemmelaget mirakuløst nok ut. Kampen endte 1-1, og til tross for tap på Anfield, kunne Henning Bergs Blackburn juble for mesterskapet. United tok andreplassen, ett fattig mål fra sin tredje ligatittel på like mange sesonger. Det var et hardt slag for et slitent mannskap. Så hardt at ikke en gang FA-cupfinalen seks dager senere klarte å løfte lokket av depresjonen. I en usedvanlig avdempet og tam Wembley-forestilling måtte Fergies menn nok en gang finne seg i å være nest best. Paul Rideouts scoring etter en halvtime var nok til å sikre Everton revansje for finaletapet ti år tidligere.

Dramatiske sommermåneder

Da Alex Ferguson i en engang kvittet seg med trioen Paul Ince, Mark Hughes og Andrei Kanchelskis – uten å hente inn erstatninger, ble det rabalder blant United-fans.

Manageren selv var imidlertid sikker i sin sak; i klubben hadde han spillere som ville gjøre en fullgod jobb bare de fikk sjansen. Ungdommer som David Beckham, Paul Scholes og Nicky Butt, for eksempel. 20 år gamle Gary Neville var allerede etablert, mens hans to år yngre bror, Phil, også hadde fått forsøke seg. Jo da, dette skulle gå så fint så, ifølge sjefen.

Men også Fergie hadde sine bekymringer. Da det kom Fotballforbundet for øret at Eric Cantona skulle spille treningskamp bak lukkede dører på The Cliff, egget de til bråk ved å ilegge ham spilleforbud. Resultatet ble at hovedpersonen tok første fly hjem til Frankrike, med løfte om aldri mer å spille fotball igjen. En skrekkslagen United-manager fulgte etter på neste fly, og klarte snart å overtale sin største stjerne til å vende tilbake til Manchester.

1995/96

«Vinner ikke noe med guttunger»

Tiltroen til Fergies unge mannskap var bare så som så foran sesongstarten. Da laget ble banket 3-1 på Villa Park i åpningskampen, kunne Liverpool-legende og ekspertkommentator Alan Hansen fortelle lytterne at: «You won’t win anything with kids.»

Men som unge gutter flest, brydde heller ikke «Fergie’s Fledglings» seg om hva enkelte voksne mente om dem. De konsentrerte seg heller om sin egen greie; fosset i angrep og vant sine fem neste ligakamper.

Innimellom spilte de UEFA-cupfotball, men dessverre uten suksess. 0-0 borte mot russiske Rotor Volgograd i 1. runde var for så vidt ok, men etter at gjestene fra det tidligere Stalingrad hadde tatt ledelsen 2-0 på Old Trafford, hjalp det bare litt at Peter Schmeichel(!) dukket opp i russernes straffefelt og headet inn 2-2 ett minutt før slutt. United var utslått på bortemål, men dansken hadde i det minste reddet rødtrøyene fra å lide sitt første europacupnederlag på eget gress.

Midt imellom de to europacupmøtene med Rotor, måtte United tåle å bli blåst av banen av 3. divisjonsklubben York City, som vant 3-0 på Old Trafford i Ligacupens 2. runde! Midtstopper Pat McGibbon ble utvist i sin første (og eneste) kamp for Reds, som heldigvis hadde en returkamp på seg til å redde æren.

Kongen vender tilbake

Men først ventet årets store begivenhet – «The Return of Cantona».

1. oktober 1995, 249 dager etter at det klikket for ham på Selhurst Park, var franskmannen tilbake på fotballbanen. Og for et comeback! Mot Liverpool på Old Trafford brukte han vel ett minutt på å finne Nicky Butt, som enkelt satte inn 1-0. Senere fastsatte Kongen selv sluttresultatet ved å utlikne til 2-2 på straffespark.

Men selv med Cantona på plass vist formen seg ujevn utover høsten. 3-1 over York i returmøtet var ikke nok til avansement, og litt for mange uavgjorte, samt nederlag for Arsenal, Liverpool og Leeds, bidro til at laget sakket akterut i ligatoppen.

Newcastle festet et visst grep og overtok stempelet som favoritter til tittelen. Derfor ble møtet med lederlaget på et forfrossent Old Trafford den 27. desember, ekstra viktig. Andrew Cole og Mark Hughes sørget for 2-0-seier, og reduserte Geordienes forsprang til syv poeng. Men etter tre nye pinner mot QPR, fulgte 1-4 for Tottenham i London og 0-0 hjemme mot Aston Villa. Halvveis ut i januar var avstanden opp til de sebrastripete blitt utvidet til hele tolv poeng. Men i motsetning til Kevin Keegans lag, hadde ikke Uniteds ungdommer noe å tape. Anført av sin herre og mester, Eric Cantona, nektet de å gi opp. Spillerne krummet nakken og feide motstanderne av banen i fem strake kamper. Plutselig lå Newcastle bare fire poeng foran, riktignok med en kamp til gode. Og 4. mars ventet toppoppgjør på St. James’ Park.

Der kastet «strekkodene» alt fremover, men til ingen nytte. Bakerst hos gjestene sto nemlig Peter Schmeichel som en levende vegg. Til syvende og sist ble kampen avgjort med en scoring av Cantona. Avstanden var nå nede i ett poeng, og hele Tyneside begynte å svette for alvor.

Champions – igjen!

Nettopp Cantona skulle bli en nøkkelfaktor utover våren. Med avgjørende scoringer mot QPR (uavgjort), Arsenal, Tottenham, Manchester City og Coventry, nedsablet han Newcastle nesten på egenhånd. Foran millioner av tv-seere brøt Geordie-manager Kevin Keegan nærmest sammen under presset i et følelsesladet utbrudd. Laget hans sprakk tilsvarende og United sikret ligatittelen med fire poengs margin etter 3-0 over Middlesbrough på Riverside.

Usynlige spillere

Selv om ligasesongen endte med glitter og champagne, skal det ikke skjules at ikke alt gikk på skinner i innspurten. I Southampton lå et United med grå drakter under 3-0 til pause. «Guttene kan ikke se hverandre,» unnskyldte Fergie seg, og beordret draktskifte foran de siste 45 minuttene. Det gjorde susen, for 2. omgang ble vunnet 1-0. De ulykksalige usynlighetsdraktene? De ble kassert for godt etter til sammen å ha vært i bruk i fire og en halv kamp – uten seier.

Årets spiller

Ett år etter at nasjonen og et samstemt mediakorps hadde erklært Eric Cantona «persona non grata» og gjort sitt ytterste for å få ham deportert – helst til et annet solsystem, ble franskmannen igjen hyllet, tiljublet og opphøyd som fotballens frelser.

Måten han hadde slått tilbake på etter utestengelsen var så imponerende at både sportsjournalistene og spillerkollegaene kåret ham til Årets spiller. Selv takket Kongen ved å sørge for en eventyravslutning under FA-cupfinalen mot Liverpool på Wembley.

Dobbel-Dobbel-triumfen

Seks klubber, deriblant United, hadde vunnet «The Double» – Liga- og FA-cup i samme sesong, men ingen mer enn én gang. Det ønsket Eric Cantona & co. å gjøre noe med. Og hvem bedre å oppnå målet mot enn røde erkerivaler fra Merseyside? 19 år etter 2-1-seieren over scouserne på Wembley, møttes United og Liverpool til Scousebuster-finale, akt 2.

Det skulle bli et oppgjør som, bortsett fra United-fansens avsynging av «We won the Football League again, down by the Riverside…», aldri vil bli husket for mer enn én eneste hendelse – den avgjørende.

Ingen av lagene hadde maktet å score idet kampen gikk inn i de siste fem minuttene. Man var begynt å forberede ekstraomganger da en viss mann plutselig dukket opp på Liverpools 16-meter. Med et lite steg tilbake, og deretter et praktfullt utført volleyskudd, boret Eric Cantona ballen tvers gjennom scouser-forsvaret, og nettaket løftet seg bak keeper David James. Wembley truet med å revne. Med en sensasjonell avslutning hadde franskmannen gjort det igjen, og United hadde gjort det ingen andre hadde maktet; å vinne Ligaen og FA-cupen i samme sesong for andre gang.

Neste kapittel: 1996-99: Europa erobres på ny

 


Tilbake til forsiden