19900517_artikkel_stor6. november 1986 ble Alexander Chapman Ferguson utnevnt til Ron Atkinsons etterfølger som manager på Old Trafford. Den tidligere Aberdeen-manageren hadde oppnådd det som i Skottland var blitt ansett som umulig; å bryte hegemoniet til de to store Glasgow-klubbene, Celtic og Rangers.

United i liga og cup

Factbox-line 1986/87: 1. div. nr. 11; FAC 4; LC 3
Factbox-line 1987/88: 1. div. nr. 2; FAC 5; LC 5
Factbox-line 1988/89: 1. div. nr. 11; FAC 6; LC 3
Factbox-line 1989/90: 1. div. nr. 13; FAC-vinnere; LC 3

Under Fergusons ledelse hadde Aberdeen vunnet både den skotske ligaen og FA-cupen, og i 1983 til og med sikret seg Cupvinnercupen.

Nyheten om ansettelsen av den 44 år gamle skotten ble tatt godt imot blant United-supporterne. Deres tålmodighet skulle imidlertid bli satt på store prøver.

1986/87

Alex Ferguson og hans medbrakte assistent Archie Knox, fikk sin ilddåp bare to dager etter ansettelsen. På Manor Ground var de vitner til et United-mannskap helt blottet for selvtillit som tapte 2-0 for Oxford United. Kanskje var det fristende å haste ut på spillermarkedet for å hente inn forsterkninger, men Ferguson foretok seg ingenting. Tvert imot ønsket han å gi samtlige spillere en sjanse. De første seks månedene ble derfor benyttet til observasjon, planlegging og restrukturering.

Oppgjør med drikkekulturen

01_1987_medium

Alex Ferguson

En av Fergusons observasjoner var drikkekulturen blant klubbens spillere. Arnold Mühren hadde nevnt den i sin biografi, og Gordon Strachan fulgte opp med å advare Fergie om samme sak. Disiplinen var ikke som den burde være, og flere av spillerne hadde en rystende lettvint omgang med alkohol. Ja, det hendte at enkelte, morgenen etter atter en runde på byen, dukket opp til trening på The Cliff, ikke bare med hodet under armen, men med en stålånde som fikk omgivelsene til å krølle seg. Ferguson, som var en svoren tilhenger av streng disiplin, innså at han måtte ta et oppgjør med ukulturen jo før jo heller. Uten å moralisere, advarte han spillerne mot uante konsekvenser. «Jeg har selv drevet en pub i Skottland, og ser ikke noe galt i å ta seg en drink,» sa han, «men profesjonelle fotballspillere må vise moderasjon.» At ikke alle oppfattet alvoret, skal vi komme tilbake til.

Talentutviklingen

Men Ferguson var ikke bare opptatt av disiplin og alkohol(u)vaner. En av hans kjepphester i Aberdeen hadde for eksempel vært å utvikle unge talenter. På Old Trafford la han forundret merke til at dette var et forsømt område. Derfor ga han klubbens talentspeidere utvetydig beskjed om å legge seg i selen. Han la ingenting i mellom da han tordnet mot dem: «Kom ikke til meg med de beste spillerne i gaten, jeg vil ha de beste i landet!» To av speiderne ble så fornærmet at de sa opp på flekken.

Nye treningsmetoder

Ferguson og assistent Knox utarbeidet et treningsopplegg som innebar både lengre og hardere økter enn spillerne hadde vært vant til under Ron Atkinson. Men spillerne likte de nye metodene. Treningene var morsommere og spillerne merket fort fremgang. Resultatene snudde også til det bedre – om enn bare midlertidig. John Sivebæk ordnet 1-0 over QPR, den første seieren på syv kamper, mens Tottenham og Aston Villa begge ble holdt til 3-3. Deretter ble Leicester og Liverpool beseiret med henholdsvis 2-0 og 1-0. Sakte, men sikkert gled bunnstriden ut av syne.

Hårtørkeren introduseres og aktiveres

Seieren på Anfield var sesongens første på fremmed grunn. At den også skulle bli den eneste, var typisk for United. De hadde aldri problemer med å motivere seg mot de røde scouserne. Mot mindre glamorøse klubber var det gjerne verre. Som dagen etter Anfield, da nederlagsdømte Norwich kom til Old Trafford og vant 1-0 i årets siste kamp. Tapet utløste raseri hos Ferguson. I tur og orden lot han spillerne få stifte bekjentskap med den etterhvert beryktede «hårtørkeren». «Hårtørkeren» var spillernes egen betegnelse på Fergusons raseriutbrudd, som fikk utløp ved at han skrek dem rett opp i fjeset. Managerens utblåsning så ut til å virke positivt, for overgangen til det nye året ble markert med festfyrverkeri og 4-1 over Newcastle på Old Trafford.

Slutt for Bailey

To dager senere satte Liam O’Brien ny uoffisiell klubbrekord ved å bli utvist 85 sekunder etter kampstart mot Southampton. Det så stygt ut da hjemmelagets tok ledelsen bare to minutter senere, men Jesper Olsens utlikning reddet det ene poenget etter heltemodig innsats ti mot elleve. Kanskje kunne FA-cupen redde sesongen? Med 1-0 over Manchester City, ble det i hvert fall tent et lite håp. Det ble imidlertid raskt knust da Coventry, under arktiske forhold på Old Trafford, vant sjanseseilasen om en plass i 5. runde. Dermed var sesongen i praksis over for Fergusons utvalgte. Også Gary Baileys håp ble knust. Han gjorde comeback på Stamford Bridge etter 384 dager ute med kneskade. Da skaden ble slått opp igjen fire kamper senere, lå Baileys fotballkarriere i ruiner. En elendig avslutning på sesongen, med bare tre seire på de siste tolv ligarundene, resulterte i en 11. plass på ligatabellen, og klubbens svakeste plassering siden nedrykket i 1974. For Alex Ferguson spilte det ingen stor rolle. Han hadde lyktes med primærmålet, – å navigere klubben tørrskodd ut av nedrykksstriden.

1987/88

Glasgow Celtics toppscorer Brian McClair og Arsenals rutinerte forsvarsspiller Viv Anderson ble Fergusons to første innkjøp som United-manager. Deretter dimitterte han John Sivebæk og Frank Stapleton. Disse små justeringene så ut til å gjøre underverker, for den kommende sesongen, Fergusons første hele i sjefsstolen, må betegnes som en suksess. Ennå fungerte ikke alt, men managerens bønn om tid ble akseptert uten forbehold – både av ledelse og fans. To uavgjorte kamper i ligastarten, etterfulgt av tre strake seire, sendte United til topps på tabellen etter fem kamper. Mot Sheffield Wednesday så keeper Gary Walsh både måner og stjerner etter å ha blitt påført en kraftig smell i toppetasjen. Likevel fullførte han, og vartet opp med noen praktredninger da United vant 4-2. Etterpå fortalte Walsh at han ikke husket noe fra kampen(!).

Fengslende erfaring

I slutten av november tok Alex Ferguson troppen med til Bermuda for et lite avbrekk. Det ble spilt to kamper mot lokal motstand, men det var en hendelse utenfor fotballbanen som stjal oppmerksomheten. Clayton Blackmore ble anmeldt for voldtekt, og buret inne. Saken løste seg da sakens realiteter kom for dagen, og naive Blackmore ble løslatt, en dyrekjøpt erfaring rikere. Vel hjemme fra øygruppen i Saragossa-havet innså Ferguson at han hadde et stopperproblem. Kevin Moran var på hell, mens Paul McGrath var plaget med skader og ustø gange. Han hadde fortsatt å sjangle fra pub til pub som om ingenting hadde skjedd. Fergusons tålmodighet var i ferd med å ta slutt. Han trengte en ny midtstopper, og valget falt på Norwichs Steve Bruce.

McClair i 31

I løpet av fire dager i januar røk United ut av både Liga- og FA-cupen. Oxford vant 2-0 på Manor Ground, og Arsenal 2-1 på Highbury. Mot «the Gunners» misset Brian McClair på straffespark helt på tampen, men skotten skulle komme sterkt tilbake utover våren.Med tre baller forbi Derby-keeper Peter Shilton, tok han et solid jafs på veien mot å bli den første United-spiller med 20 ligamål på én sesong siden George Best i 1968. To dager senere, mot ligalederne Liverpool, overlot McClair scoringene til Robson og Strachan, uten at kampen ble mindre minnerik av den grunn. Colin Gibson ble utvist på stillingen 3-1 til scouserne, men Uniteds ti mann slo tilbake og klarte 3-3 i en klassiker av en fotballkamp. I sammendraget var det derimot lite å gjøre med Anfield-gjengen. De vant ligaen ni poeng foran United, men Alex Ferguson hadde grunn til å være fornøyd – også med sitt første spisskjøp. Toppscorer Brian McClair endte nemlig med 31 scoringer, hvorav 24 i ligaen.

1988/89

To veteraner, Kevin Moran og Arthur Albiston tok farvel med Old Trafford, uten å fange de store overskriftene. Det gjorde imidlertid nyheten om at Mark Hughes var tilbake etter to sesonger i utlandet. Forventningene sydet i Manchesters røde leir. Bare tanken på «Hughsie» og «Choccy» McClair som spissduo, ga alle Røde vann i munnen. Kjøpene av Aberdeen-keeper Jim Leighton og Torquay-ving Lee Sharpe, kom helt i skyggen.

Oh, Ralphie, Ralphie

Sesongoppkjøringen ble lagt til Skandinavia, og da United returnerte til hjemlandet var de en av favorittene til ligatittelen. Men dessverre, ekspertene feilet grovt. Skader var en nøkkelfaktor, i tillegg til at samarbeidet mellom Hughes og McClair ikke fungerte så knirkefritt som håpet. «Fergie’s Fledglings», lovende unge spillere som fikk vist seg frem i løpet av sesongen, var et lyspunkt i antiklimakset. Bortsett fra dem var det ikke så veldig mye å glede seg over. Utpå høsten kvittet Fergie seg med Peter Davenport og Jesper Olsen, og erstattet dem med veteranforsvarer Mal Donaghy og ukjente «Ralphie, Ralphie, Ralphie, Ralphie, Ralphie» Milne. Sistnevnte var et mystisk kjøp, som Ferguson forklarte med at han trengte rutine på reservelaget(!)

3-1 over Liverpool

Det begynte å murre blant fansen. De så et lag som fungerte dårlig og bare hadde vunnet to ligakamper før Nottingham ble overkjørt med 2-0 på 2. juledag. Men da seieren ble fulgt opp med 3-1 over Liverpool på 1. Nyttårsdag, snudde supporternes nederlagsstemning til ny optimisme. Den varte i nøyaktig 24 timer. Da tapte United 1-0 for svake Middlesbrough på Ayresome Park! Målscorer? Peter Davenport. I sin tiende kamp etter overgangen fra United, scoret han sitt første mål for Boro. Bare én mulighet gjensto for å redde sesongen: FA-cupen. Kvartfinalen mot Nottingham ble imidlertid en ny nedtur da gjestene vant 1-0 i Gordon Strachans avskjedskamp. Fem dager senere ble skotten solgt til Leeds. Akkurat som to sesonger tidligere, avsluttet United med tre seire på tolv ligakamper, og 11. plass på tabellen. Denne gang 25 poeng bak ligavinner Arsenal. Tronskiftet i toppen fungerte på et vis som et håp om bedre tider, for kunne «The Boring Lucky Ones» vinne ligaen, måtte det vel være mulig også for United?

Exit Whiteside/McGrath

Midt i ferietiden satte mang en United-fan melken i vrangstrupen. Meldingen om Paul McGraths overgang til Aston Villa ble mottatt med vantro, og da populære Norman Whiteside to dager senere ble solgt til Everton, holdt det på å bli opptøyer i Manchester. Alex Ferguson ble verbalt hudflettet og anbefalt å dra tilbake til det skotske høylandet. Men med salget av de to svirebrødrene, drikkekulturens to yppersteprester, hadde Fergie sendt et klart signal til hele spillergruppen.

1989/90

Foran ligaåpningen mot Arsenal på Old Trafford trikset en ung mann med ballen og laget ablegøyer foran Stretford End. Navnet var Michael Knighton. Han hadde nettopp fått akseptert et bud på 10 millioner pund for Manchester United og ble hyllet som en konge. Når det kom til stykket klarte han ikke å trylle frem den avtalte kjøpssummen, og handelen gikk i vasken.

Opp som en hjort…

Ute på banen fikk United en strålende sesongåpning mot de regjerende ligamesterne. Med nyervervelsene Mike Phelan og Neil Webb i oppstillingen, feide hjemmelaget over Arsenal og vant 4-1. Ingen trodde vel da at festforestillingen bare var et unntak?

…og ned som en lort

Det gikk nemlig fem kamper til neste seier, 5-1 mot Millwall. Ytterligere to nykommere var på plass; rekordkjøpet Gary Pallister fra Middlesbrough (2.3 mill. pund) og Paul Ince fra West Ham. To dager etter storseieren kom Danny Wallace fra Southampton, og alle hjerter gledet seg. Men jubelen satte seg snart fast i halsen. 1-5 for City på Maine Road var bare for mye av det gode. At Mark Hughes scoret kampens flotteste mål var ikke en gang trøst for hans nærmeste slektninger. I Ligacupen stoppet Tottenham videre deltakelse med 3-0 på Old Trafford. Jo da, livet var for kjipt.

O.B.E.

Året ebbet ut med United tre poeng unna direkte nedrykk. Repet var i ferd med å strammes rundt halsen på Alex Ferguson. FA-cupens 3. rundeoppgjør mot Nottingham Forest ble betegnet som et være eller ikke være for den hardt prøvede manageren. Overskrifter som Alex Ferguson, OBE var ingen oppfordring til dronningen om å invitere skotten til en seremoniell ridderutnevnelse på Buckingham Palace. «OBE» sto for «Out Before Easter», og var selve proklamasjonen om at Ferguson ville bli fjernet før påske. Påstanden ble hardnakket imøtegått av United-ledelsen, og kanskje får vi aldri vite den egentlige sannheten. For, enten det var det som reddet jobben hans eller ikke – United vant ikke bare kampen mot Forest, men også FA-cupfinalen mot Crystal Palace i mai.

Alltid på en søndag

Etter seieren mot «Skogvokterne» eliminerte United i tur og orden Hereford, Sheffield U. og Newcastle. Som mot Forest, alle på bortebane – og alle på en søndag! Overraskelseslaget Oldham Athletic (med en viss Denis Irwin på høyrebackplass) ble beseiret etter omkamp på Maine Roads nøytrale grunn, før finaleplassen var klar.

Triumf – endelig!

I en thriller av en fotballkamp, der lagene vekslet på ledelsen, måtte de 80.000 Wembley-tilskuerne til slutt dra hjem med uforrettet sak. 3-3 etter ekstraomganger betydde at United og Crystal Palace måtte møtes til omkamp samme sted, fem dager senere, den 17. mai 1990. Det skulle bli den hittil største og viktigste dagen i Alex Fergusons United-karriere. Oppsiktsvekkende nok stilte han hodet lagelig til for hogg ved å vrake sin keeper Jim Leighton. Førstekeeperen hadde ikke vært udelt heldig i den første finalen, uten at noen hadde trodd han ville få smake øksen i en så avgjørende kamp. Men Ferguson hadde talt, og innlånte Les Sealey tok plass mellom stengene. Kampen ble avgjort etter 72 minutter da venstreback Lee Martin stormet inn i Palace-feltet og banket Neil Webbs overlegg opp i nettaket. FA-cupen var tilbake på Old Trafford, og Alex Ferguson hadde endelig vunnet et trofé. Jubelen og lettelsen var uten grenser. Ingen brukte krefter på å filosofere over 13. plassen i ligaen. Nå var tiden inne for å se fremover!

Hit med champagnen!

Klokken hadde passert midnatt, og United-følget satt på toget tilbake til Manchester da en tørst Fergie ikke lenger klarte å styre seg. Han visste godt at regelverket til British Rail ikke tillot konsum av alkoholholdige drikkevarer etter kl. 24, men nå ga han blaffen: «Drit i reglene og få fram champagnen!» utbrøt manageren – og hvem kunne vel klandre ham..?

Neste kapittel: 1990-93: CHAMPIONS!!!

 


Tilbake til forsiden